Økonomisk politikk

Spørsmål sjelden stilt

Utfordringene som beskrives i perspektivmeldingen løses dessverre ikke av ”kutt i byråkratiet”. Regjeringen på sin side er uvillig til å diskutere høyere skatt. Nettopp derfor trenger debatten journalister som evner å gjøre langsiktige utfordringer relevante i valgkampen. Så vidt jeg kan bedømme er dette nesten totalt fraværende i valget, skriver Eirik Løkke i Dagens Næringsliv.

Eirik Løkke

Publisert: 28. august 2013

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Thomas Sowell formulerte i sin tid forholdet mellom politikk og økonomi på en treffende måte: The first lesson of economics is scarcity: there is never enough of anything to fully satisfy all those who want it. The first lesson of politics is to disregard the first lesson of economics. Sitatet er åpenbart en spissformulering, men det er et besynderlig trekk ved norsk politikk at debatten i liten grad dreier seg om hva vi bør bruke mindre penger på. Norsk politikk er i forbløffende grad blitt en konkurranse om å øke de offentlige utgiftene. På nær sagt alle områder konkurrerer partiene om hvem som skal bevilge mest penger. Opposisjonen representerer dessverre intet unntak. Konkurransen om å bruke mest mulig penger ødelegger en helt nødvendig debatt om hvordan fremtidens velferdsstat skal finansieres. Regjeringens egen perspektivmelding illustrerer tydelig at velferdsstaten ikke er bærekraftig, dersom den fortsetter å utvikle seg slik den har gjort til nå. Men det er fremdeles uklart hvordan fremtidens utgifter skal dekkes inn, og siden tematikken i beskjeden grad blir diskutert i valgkampen, synes det som om spørsmålet vil forbli ubesvart.

Det er flere årsaker til at prioriteringer er en mangelvare i norsk politikk. For det første bidrar petroleumsnæringen til at vi på kort sikt ikke trenger å prioritere, og siden politikere stort sett tenker i valgsykluser, er det liten grunn til å utfordre velgernes idé om at ”alle kan og skal få”. Men minst like problematisk er det at norske journalister fungerer som en katalysator for overbudspolitikk, snarere enn å være et nyttig korrektiv. For når registrerte du sist en politisk journalist utfordre politikerne på logikken om at alt kan løses med penger? Når registrerte du sist en VG-journalist spørre om vi bruker for mye penger på eldreomsorg? Når spurte NRK sist om vi bruker for mye penger på kultur? Når utfordret Aftenposten interesseorganisasjonenes påstand om manglende ressurser?

Slike spørsmål stilles nok unntaksvis, men norsk politisk debatt gjennomsyres av at økte offentlig utgifter er synonymt med godhet, mens forslag om kutt nesten utelukkende fremstilles som et uttrykk for kynisme, ja sågar egoisme. Denne formen for sinnelagsjournalistikk illustrerer en vesentlig mangel ved norsk offentlighet: En skrikende mangel på borgerlig-liberale perspektiver, hvor det rette svaret ikke alltid er ”økte ressurser” eller at staten ”må gjøre mer”. Uansett om det er særinteresser eller politikere som intervjues, er det nesten uten unntak manglende bevilgninger som kritiseres, hvorpå regjeringens unisone svar er at de har bevilget mer penger, underforstått er ”input” ekvivalent med ”output”. Altfor sjeldent utfordrer journalistene regjeringens mantra om at de har bevilget mer penger med oppfølgingsspørsmål: Hvilke resultater har man fått for disse pengene? Er dette noe staten burde engasjere seg i? Kunne det tenkes at vi hadde fått bedre resultater ved å fokusere mer på hvordan pengene brukes fremfor et ensidig fokus på mer penger?

Audun Lysbakken hevdet i NRKs første partilederdebatt at de rødgrønne har større troverdighet på velferdspolitikken fordi regjeringen ikke har lovet store skattelettelser. Han har et poeng. Skattelettelsene er riktignok beskjedne, men verken Høyre eller FrP er tydelig på hvordan skattelettelsene skal finansieres (samtidig som de vil bevilge like mye eller mer til velferdsformål), utover vage henvisninger til ”kutt i byråkratiet”. Joda, det er mulig å effektivere offentlige tjenester, men når FrP snakker om byråkratiet høres det nærmest ut som en metafysisk størrelse. Men byråkratiet er kun et symptom, den reelle sykdommen er at politikere vedtar nye lover som landets borgere må forholde seg til. Skal man redusere antall byråkrater bør man konsentrere seg om å fjerne lover og regler, slik at behovet for byråkratisk oppfølgning blir mindre. Hvorfor er det ingen journalister som forfølger dette perspektivet? Byråkratidebatten fungerer forøvrig som en lynavleder for den reelle diskusjonen om smertefulle prioriteringer. Utfordringene som beskrives i perspektivmeldingen løses dessverre ikke av ”kutt i byråkratiet”. Regjeringen på sin side er uvillig til å diskutere høyere skatt, men gjentar inntil det parodiske at de ikke vil bevilge milliarder i skattelette til ”dem som har mest fra før”, fremfor å fortelle hvordan de vil prioritere. Nettopp derfor trenger debatten journalister som evner å gjøre langsiktige utfordringer relevante i valgkampen. Så vidt jeg kan bedømme er dette nesten totalt fraværende i valget.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 28.8.13.