Hvor mye av Norges land skal staten eie?

Høyres kritikk av statens kjøp av privat eiendom går på autopilot.

Publisert: 5. juli 2024

I 2022 kjøpte staten landets nest største private eiendom ved oppkjøpet av Meraker Brug for 2,65 milliarder kroner.

Eiendommen er på hele 1,3 millioner dekar og strekker seg over flere kommuner i Trøndelag.

Til sammenligning var hele landområdet til Oslo kommune (inkludert Oslomarka) på 426 kvadratkilometer, som tilsvarer 426 000 dekar.

På pressekonferansen begrunnet statsminister Jonas Gahr Støre kjøpet med at «det er viktig at våre felles naturressurser kommer alle til gode», og beskrev kjøpet som en markedsbasert investering, ikke forbruk.

Rent formelt er det derfor ikke staten, men Statskog, som kjøper eiendommen – finansiert av statlig innskutt egenkapital og lån – som over tid skal gi en markedsbasert avkastning på kapitalen.

Eiendomskjøpet har i etterkant blitt sterkt kritisert, blant annet fra opposisjonspartiene og eksperter som mener at staten har betalt overpris for eiendommen.

Denne artikkelen handler ikke om denne kritikken, men snarere om et fravær av kritiske spørsmål rundt hvorfor staten skal eie enda mer av landets grunn?

Det er nemlig ikke første gang en rødgrønn regjering kjøper en av landets største private eiendommer.

Tilbake i 2010 kjøpte Statskog de såkalte Borregaardskogene – som bestod av et areal på 1,1 million dekar – fra Orkla for 1,7 milliarder kroner.

Dette eiendomskjøpet ble også kritisert, blant annet fra Høyre, som uttalte at «det er feil å bruke skattebetalernes penger til å kjøpe skog til overpris».

Hovedkritikken fra Høyre, ved begge tilfeller, har altså handlet om at staten betaler for mye for eiendommene.

Men burde ikke et borgerlig parti som Høyre ha en mer prinsipiell kritikk av Statskogs eiendomskjøp?

Mye er skrevet om betydningen av den norske selveiende bonden for utviklingen av Norge som et egalitært samfunn med dype demokrati- og rettsstatstradisjoner.

Store Norske Leksikon kan fortelle at fra vikingtiden av – og trolig tidligere – eksisterte en slags primitiv odelsrett i Norge, hvor flertallet av bøndene var selveiende bønder.

Riktignok var store deler av landets eiendom eid av konge- og kirkemakten og adelen utover i middelalderen, mens bøndene leide jorden (leilendinger).

Men selv på denne tiden, hvor kirken og adelen eide det meste av jorden i Europa, var en tredjedel av de norske gårdene eid av selvstendige bønder.

Det store skiftet kom på 1500- og 1600-tallet, da adelen og større godseiere av økonomiske årsaker begynte å selge jord og gårder til bøndene som leide jorden.

Men salg av krongodset, som etter reformasjonen også bestod av det meste av kirkegodset, var også viktig.

Store Norske Leksikon skriver at da landets første matrikkel ble utarbeidet i 1660-årene, var omtrent en tredjedel av all jord i Norge krongods, men i løpet av få år solgte de dansk-norske monarkene store deler av det norske krongodset for å kunne betale for kostbar krigføring og omfattende slottsbygging i Danmark.

Allerede på 1700-tallet var de fleste norske bønder selveiere og bondestanden var en viktig klasse under Eidsvollsforsamlingen. Hele 37 av de 112 eidsvollsmennene var bønder.

De selveiende bøndenes innflytelse bidro trolig til at Norge fikk en – sett med datidens blikk – svært liberal grunnlov med en sterk privat eiendomsrett basert på naturrettslige ideer.

Rundt 1820 var bare rundt 15 prosent av totalarealet i Norge i offentlig/statlig eie, mens ved utgangen av 1800-tallet var det gamle «krongodset» redusert til et lite antall militære og sivile embetsgårder, samt statens egne bygninger og anlegg.

De lange tradisjonene for privat eierskap i det norske samfunn har dannet grunnlag for den borgerlige ideen om «selveierdemokratiet», som særlig partiet Høyre fremførte i etterkrigstiden som et alternativ til den sosialistiske ideen om statlig eierskap som var gjeldende fra Ap-regjeringen.

Det er derfor noe merkverdig at Høyres kritikk av statens oppkjøp av private eiendommer synes å kun handle om at staten betaler for mye og «sløser» med skattebetalernes penger, som om statlig kjøp av privat grunn er en hvilken som helst annen politisk prioritering som Høyre i utgangspunktet er positiv til, men ikke ville ha prioritert like mye, fremfor en mer ideologisk og prinsipiell kritikk av at staten kjøper opp enda mer av landets eiendom og dermed bryter med det norske samfunnets lange tradisjoner.

Staten er – gjennom en rekke subjekter – den definitivt største eiendomsbesitteren oggrunneieren i Norge.

Statskog er Norges største grunneier og eier 60 millioner dekar av landets grunn, noe som omtrent tilsvarer en femtedel av Norges fastlandsareal.

Gjennom Finnmarkseiendommen på 46 millioner dekar eier staten omtrent 95 prosent av grunnen i Finnmark.

Staten eier også millioner av dekar av landet gjennom Forsvarsbygg ogOpplysningsvesenets fond.

Riktignok har staten, blant annet gjennom Statskog og Forsvarsbygg, også solgt en del eiendom.

Heldigvis er fremdeles store deler av både skogeierskapet og landbruket, til forskjell fra mange vestlige land, fremdeles eid av enkelte store, men for det meste mange tusen små, private – og i all hovedsak – norske eiere.

Likevel burde flere borgerlige partier – særlig Høyre – hatt en mer prinsipiell og ideologisk kritikk av regjeringens statlige eiendomsoppkjøp, og spurt – både regjeringen og seg selv – om hvor mye av landets grunn staten egentlig skal eie?

Innlegget er publisert i Minerva 3.7.2024.

Publisert: 5. juli 2024