Monsterregulering
Prisen for reguleringen har vært høy. EUs finansregelverk har nå blitt så komplekst og omfattende at ingen – verken lovgivere, byråkrater, eksperter, rådgivere eller bransje – lenger har oversikten. Vi vet heller ikke helt vet konsekvensene av alt dette blir, eller hvor gjennomtenkt det hele er, skriver Morten Kinander i Dagens Næringsliv.
Publisert: 8. april 2014
Av Morten Kinander, Civita og BI.
Kriser er vanskelige tider for den som skal lage regler. Iveren er stor, og aksepten for reformer likeså. Resultatet kan ofte bli at ingen helt har oversikt over hvilke regler som gjelder, og få vet om reglene er riktig medisin mot neste krise.
I 2009 – midt under finanskrisen – publiserte EU en rapport med forslag til omfattende regelverksendringer for finansbransjen i Europa, den såkalte de Larosière-rapporten. Denne rapporten foreslo grunnleggende reformer av det europeiske finanstilsynet.
I tillegg foreslo rapporten også endring i kapitalkrav, regulering av kredittratingbyråer, tettere regulering av alternative investeringsfond, adferdsregler, bonusordninger med mer.
Problemet for bransjen er at denne reguleringen er myntet på de største globale aktørene. Men den treffer også et lite norsk finansrådgivningsselskap med like stor tyngde, siden det ikke skilles særlig mellom Deutsche Bank og et norsk femmannsfirma på Lillestrøm. Alle rammes av disse reglene, og reglene har kostnader.
Det eneste vi vet med sikkerhet som kommer ut av denne regelaktiviteten, er at det blir flere kontrollører både internt i bransjen og i byråkratiet, med de konsekvensene det har for samfunnets verdiskaping og produktivitet.
Rapportens forslag ble for en stor grad tatt til følge, og vi ser konsekvensene av den nå. Dette storstilte lovgivningsprosjektet har som underliggende drivkraft en større integrering i EU, også ut over hva som kan sies å være nødvendig for å sikre finansiell stabilitet.
Rapporten påstår nemlig at det er en «klar sammenheng mellom finansiell stabilitet og integrering». Dette er imidlertid ikke helt selvsagt, og det er mulig å tenke seg andre trusler mot finansiell stabilitet enn mangel på integrasjon.
Det er også fint mulig å tenke seg at integrasjon kan medføre en enorm risikokonsentrasjon.
EUs langvarige mål er å skape ett europeisk finansmarked, og det kan virke som om finanskrisen ble benyttet som en god anledning til å oppnå dette formålet. «Finansiell stabilitet» synes å være den koblingen EU trengte. Kriser gir slik sett både begrensninger og muligheter. Aksepten for omfattende reform er sjelden så stor som i slike perioder.
Samfunnsoppfatningen er samtidig sterkt preget av den aktuelle krisen, og reguleringen tar ofte sikte på å forhindre at en slik krise oppstår på nytt. Men alt vi vet er at neste krise vil være annerledes.
Prisen for reguleringen har vært høy. EUs finansregelverk har nå blitt så komplekst og omfattende at ingen – verken lovgivere, byråkrater, eksperter, rådgivere eller bransje – lenger har oversikten. Vi vet heller ikke helt vet konsekvensene av alt dette blir, eller hvor gjennomtenkt det hele er.
For hva om hele finanskrisen ikke var et resultat av for lite regulering, men av menneskelig svikt og manglende vurderingsevne, og at myndighetene rett og slett ikke tok i bruk de redskapene de faktisk hadde?
Hvordan ser alle disse nye reglene ut i et slikt perspektiv?
Problemet for Norges del er at det ikke er noe alternativ å la være. Norske finansaktører må være med i det europeiske markedet, og skal de kunne markedsføre sine produkter, må de ha godkjennelse fra EU. Men dette får ikke norske investorer uten at Norge avgir suverenitet til de europeiske tilsynene, og gir dem myndighet til å overprøve det norske finanstilsynet. Dette krever en grunnlovsgodkjennelse med tre fjerdedels flertall, og vil skape en voldsom debatt.
Denne prosedyren i Grunnloven har bare blitt brukt én gang, og det var ved EØS-avtalens gjennomføring.
Siden 2010 har norske myndigheter prøvd å unngå en slik votering og suverenitetsavståelse, men til ingen nytte. EU krever naturlig nok det samme av Norge, som de krever av alle andre EU- og EØS-land.
Det er bred enighet om at denne «grunnlovsfloka» må løses på en eller annen måte, og at norske aktører må få delta i disse markedene, men det skal bli spennende å se om og hvordan norske politikere foreslår at dette løses. Problemet er at det haster nå, for fristen er i sommer. Dette er gode nyheter for alle dem som har ropt etter tettere regulering av finansbransjen. De mange tusen sidene med lover som nå kommer, er egnet til å overoppfylle de villeste reguleringsdrømmer.
De dårlige nyhetene er at dette krever at vi mer direkte enn noensinne før avstår suverenitet og underlegger oss EU.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 8.4.14.
Relatert
25 år siden Equinor gikk på børs
Hvite elefanter i næringspolitikken
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
Kan et EU-medlemskap styrke norsk jordbrukspolitikk?
Næringsliv og makt
