landbruk jordbruk — Image by Michael Heck from Pixabay.

EU og EØS

Kan et EU-medlemskap styrke norsk jordbrukspolitikk?

Importvernet er en utfordring for jordbruket ved et norsk EU-medlemskap. Vil dette kunne kompenseres med andre former for støtte?

Jan Erik Grindheim

Mathilde Fasting

Publisert: 22. mai 2026

Utviklingen i norsk jordbruk har fulgt utviklingen i EU de siste tiårene. Helt uavhengig av om Norge har vært medlem av EU eller ikke. Som i EU-landene er det langt færre selvstendige gårdsbruk i Norge i dag enn tidligere, men produksjonsvolumet er tilnærmet det samme.

Dette er et resultat av en naturlig modernisering og strukturrasjonalisering av denne sektoren som andre sektorer i samfunnet. Her er det liten forskjell i utviklingen mellom Norge og EU-landene. Det er det heller ikke i støtteordningene i norsk jordbrukspolitikk og EU-landenes felles landbrukspolitikk, CAP.

Støtteordningene i Norge og EU er begge primært fokusert på full kostnadskompensasjon og økte inntektsmuligheter for bonden. Med alle former for overføringer inkludert utgjør den totale gjennomsnittlige støtten til den enkelte bonde både i Norge og EU 33 prosent av inntekten. Da er også målrettede distrikts- og regionalpolitiske tiltak tatt med. Men som en følge av forskjeller i gårdsbrukenes størrelse, hva de produserer, hvor de ligger og hvor stor konkurranse deres produkter er utsatt for i markedet, varierer støtten mellom og innad i de enkelte landene i EU slik den også gjør i Norge.

Det som skiller støtteordningene til jordbruket i Norge og EU er importvernet. Hvis vi ser på dette som en avgift på importerte varer betalt av forbrukerne, mener forsker Klaus Mittenzwei ved Ruralis at i gjennomsnitt kommer 53 prosent av norske bønders inntekt via overføringer.

I likhet med Norge har også EU et importvern i form av tollmur. Som medlem av EU vil vi miste tollvernet mot EU-landene, men bli en del av EUs tollvern mot resten av verden. Spørsmålet er om de støtteordningene som finnes for jordbruket i EU kan være like fordelaktige som de ordningene vi har i dag hvis tollvernet forsvinner.

I et nylig publisert notat fra tankesmien Civita argumenter vi for at ja, det kan de. For i likhet med i EU handler store deler av den norske jordbruksstøtten om en dreining bort fra kun å kompensere for kostnadsøkninger og manglende inntektsutvikling for bøndene, til en klarere vektlegging av målrettede distrikts- og regionalpolitiske tiltak samt oppfølgingen av en bredere satsing på økt matberedskap og miljøpolitiske prioriteringer.

Allerede for ti år siden la Erna Solbergs regjering frem en stortingsmelding med tittelen Endring og utvikling. En fremtidsrettet jordbruksproduksjon. Ved behandlingen av meldingen satte Stortinget fire overordnede mål som skulle være styrende for norsk jordbrukspolitikk fremover: (1) Matsikkerhet og beredskap, (2) landbruk over hele landet, (3) økt verdiskaping og (4) bærekraftig jordbruk med reduserte utslipp av klimagasser.

Disse målene gjelder fremdeles og er ikke vesensforskjellige fra de overordnede målene som ligger til grunn for EUs felles landbrukspolitikk. Den skal (1) bidra til å sikre stabil forsyning av rimelig mat samtidig som bondens levebrød beskyttes, (2) støtte bønder og landlige områder i alle EUs medlemsland, (3) opprettholde bygdesamfunn ved å støtte arbeidsplasser innen landbruk, landbruks- og næringsmiddelindustrien og relaterte sektorer og (4) bidra til å bekjempe klimaendringer og bevare naturen.

Det er vanskelig å se at forskjellene i Norges og EUs jordbrukspolitikk skulle være et hinder for et fremtidig norsk medlemskap i EU. En fremtidsrettet norsk jordbrukspolitikk burde med fordel kunne tilpasses hvordan denne politikken utformes i EU. Utfordringen er det norske importvernet, men bortfallet av dette vil kunne kompenseres med andre former for støtte, slik for eksempel Finland, Sverige og Østerrike har tilpasset sin landbrukspolitikk innenfor EU.

Teksten er publisert i Nationen 20.5.2026.

Publisert: 22. mai 2026