Hva skjer med statens rolle i næringslivet etter koronakrisen?
Tiltakene som er satt i verk, slik som statsgarantier, obligasjonsordninger og kontantstøtte, har vært nødvendige. Men de har ikke på varig basis flyttet grensene mellom den offentlige og den private sfæren i næringslivet.
Publisert: 18. mai 2020
Statens rolle i næringslivet er for øyeblikket svært annerledes enn den var for bare noen få måneder siden, men mye av dette skyldes at vi nå står midt oppe i en krevende situasjon. Tiltakene som er satt i verk, slik som statsgarantier, obligasjonsordninger og kontantstøtte, har vært nødvendige. Men de har ikke på varig basis flyttet grensene mellom den offentlige og den private sfæren i næringslivet. Disse ordningene har for eksempel ikke sørget for at staten overtar tidligere privat eierskap, slik den gjorde under bankkrisen tidlig i 1990-årene.
Etter krisen vil trolig flere sektorer komme tilbake til normalen, mens noen forblir hardt rammet. En resesjon kan også til dels være sunn for næringslivet, ved at den rydder markedet for feilinvesteringer og frigir ressurser som er bundet opp i uproduktive næringer og bedrifter.
Koronapandemien er et globalt fenomen, som det vil ta lang tid å få under kontroll. Norge er en stor eksportnasjon. Det er svært sannsynlig at den internasjonale etterspørselen vil være lav lenge, noe som særlig vil ramme konkurranseutsatt sektor. For eksempel vil olje- og gassindustrien, den klart største sektoren for verdiskaping og eksport i Norge, og leverandørindustrien, den nest største (litt avhengig av definisjoner), begge rammes hardt av lav etterspørsel og lav oljepris. Derfor er det naturlig å forvente en debatt om statlig hjelp og subsidier til denne typen næringer.
Karbonfangst og -lagring (CCS) kan brukes som et illustrerende eksempel. Ideen har lenge vært diskutert i Norge, det kan potensielt skape store verdier og være særs klimavennlig, men det krever statlige investeringer i milliardklassen – og disse har foreløpig ikke kommet. Nå har flere partigrupper på Stortinget blitt mer tydelige på ønsket om å fremskynde investeringsbeslutningen, fordi man mener at slike investeringer kan hjelpe norsk økonomi post korona. Gevinstene kan bli enorme – verdiskaping, industriutvikling og grønn omstilling. Men det ligger også store faremomenter i en slik type næringspolitikk. CCS innebærer mye usikkerhet, teknisk og økonomisk, og det kan hende Norge ender med å bruke store summer på en teknologi som ikke fungerer og/eller ingen andre land vil benytte seg av.
En slik beskrivelse kan brukes om de aller fleste former for statlig drahjelp og subsidier til næringslivet: Det medfører potensielt store gevinster, i form av teknologiutvikling, verdiskaping og arbeidsplasser, men også store farer, ved at vi får en feilallokering av ressurser og holder usunne bedrifter kunstig i live. Hvis eventuelle statlige investeringer er basert på forhåndsavklarte kriterier, kan det bidra til å unngå de potensielle farene.
Det kan også komme krav om et mer omfattende statlig eierskap i næringslivet. Staten er en tung, trygg og langsiktig eier, og den kan derfor sikre innsatsfaktorer som man anser for avgjørende. Vi har allerede sett at debatten omkring beredskap, slik som smittevernsutstyr og legemidler, har blusset opp. Det virker åpenbart at akuttberedskapen bør øke, på en måte som gjør oss mindre avhengige av import fra land som Kina. Ved å opprette et statlig legemiddelselskap kan en sikre høyere grad av selvforsyning, men det innebærer en risiko for svært ineffektiv produksjon. Slik beredskap kan trolig sikres uten opprettelse av et statlig foretak. En kan for eksempel inngå beredskapsavtaler med allerede eksisterende norske legemiddelprodusenter – altså en form for offentlig-privat partnerskap. Det fremstår likevel som urealistisk at Norge på egenhånd kan produsere alle de legemidlene vi trenger.
Koordinert samarbeid med EU og andre organisasjoner, både offentlige og private, på en måte som gjør at man øker graden av forskning og produksjonen av medisiner og smittevernsutstyr, er trolig mer realistisk. Det vil bidra til at det europeiske kontinentet blir mindre avhengig av medisiner og smittevernsutstyr fra Asia. Samarbeid med andre land og organisasjoner vil dessuten gi en mer diversifisert tilbudsside enn om Norge skal produsere alt selv. Innenfor en slik type samarbeid er det klart at den norske staten og norsk næringsliv kan spille en viktig rolle.
Det bør også presiseres at eventuelle mangler på smittevernsutstyr ikke er markedets skyld. Hadde staten etterspurt slikt utstyr, ville markedet levert det. Det kunne da blitt lagret i statlige beredskapslagre, slik man har gjort i Finland.
Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her:
Relatert
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Hva skal vi med sentralbanker?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
