Merknader til Senterpartiets europapolitikk
BREV nr. 79
For noen som mener EU er en god ting, er Senterpartiets program for inneværende stortingsperiode helt naturlig fremmed. Men flere av programmets mål og initiativ om Norge og Europa har små sjanser for å bli gjennomført i virkeligheten.
Publisert: 30. september 2025
Nedenfor er et utvalg av Senterpartiets programformuleringer for 2025-29 om Europa. Sitatene er supplert med korte merknader.
«Være garantist mot norsk EU-medlemskap og gå mot alle forsøk på å fremme en norsk søknad om EU-medlemskap.»
Merknad: Et greit budskap. Ingen partier kan konkurrere med Senterpartiet i stødig EU-motstand. Partiets garanti er imidlertid nokså svekket, i det minste i neste fire år.
«Erstatte EØS-avtalen med handels- og samarbeidsavtaler med EU, etter reforhandlinger.»
Merknad: Norges åpne økonomi gjør handel og samarbeid med EU nødvendig. Et EØS-utvalg (2024) kom til at EØS-avtalen gir et bredere, dypere og mer forutsigbart samarbeid, som samlet sett ivaretar flere interesser og behov enn Canadas, Storbritannias og Sveits’ avtaler med EU.
Senterpartiet er ikke mot norsk internasjonalt samarbeid – heller ikke i Europa. Dette må likevel ikke gi for sterke bindinger for norske myndigheter til selv å avgjøre saker som betyr noe i Norge. Men internasjonale avtaler tar jo nettopp sikte på gjensidig å begrense statenes adferd seg imellom og skape rettslig forutsigbarhet! Særlig traktatretten uttrykker rettsstatstanken i folkerettssamfunnet. Jo mer forpliktende samarbeidet er, desto sterkere vil det virke – og omvendt.
«Si nei til nye avtaler med EU som inkluderer giljotinklausul [en regel som kan føre til oppsigelse av avtalen, hvis Norge ikke vil gjennomføre endringer som EU gjør i avtalen] eller gir forrang til EU-retten eller noen av EUs institusjoner, organer og byråer.»
Merknad: Dette kan hindre avtaler med EU som et flertall mener Norge bør delta i. – Når det gjelder forrang, er denne rettsvirkning prinsipielt nødvendig i EU-retten (og i EØS) for å sikre felles vilkår i markedssamarbeidet.
«Bruke reservasjonsretten når direktiver og forordninger utfordrer grunnleggende norske interesser.»
Merknad: Bruk av reservasjonsretten vil skape ulike vilkår i markedet, noe som kan true EØS-avtalen. – Norge har ikke medbestemmelse i EUs beslutninger om ny EU/EØS-rett. I motsatt fall kunne Norge ha vunnet frem med sine synspunkter i allianse med likesinnede, eller i forhandlinger oppnå unntak fra EU-regler som er sterkt urimelige mot viktige norske interesser. Slik medbestemmelse forutsetter imidlertid EU-medlemskap.
«Utfordre handlingsrommet i EØS-avtalen i større grad enn i dag, blant annet gjennom tydeligere posisjoner og tidligere og mer aktiv dialog med EU, Island og Liechtenstein.»
Merknad: Å ‘utfordre’ handlingsrommet er etter forholdene ikke galt, men som en politikkanbefaling har dette sine begrensninger. Man inngår ikke en avtale av stor nasjonal betydning frivillig med andre nære stater, for å utfordre avtalen og se hva man kan slippe unna med. Ingen av de tre EFTA-stater har til nå ønsket å benytte reservasjonsretten.
‘Aktiv dialog’ med EU skjer etter EØS-avtalen, særlig med sikte på behandling i EØS-komiteen. Der skal EFTA-siden ‘opptre samstemt’ og vedtak mellom de to sider må være enstemmige. Samordning på EFTA-siden skjer i EFTAs faste komite. Bruk av reservasjonsretten må for eksempel avklares der. Benyttes retten, binder imidlertid reservasjonen også de to andre. Dette gjør et enstemmig vedtak i EØS-komiteen umulig, og EU-lovgivningen det gjelder blir ikke innlemmet i EØS-avtalens vedlegg. Dette kan bety at ‘den berørte del’ av EØS-retten midlertidig settes ut av kraft. Dette fører til en perforering av EØS-avtalen.
«I større grad prøve saker for EFTA-domstolen.»
Merknad: EØS-avtalen har en egen domstolsordning. Den norske regjering er ikke alltid positiv til at den nasjonale domstol forelegge EØS-rettslige tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen. Men å prøve saker for EFTA-domstolen med sikte på å stadfeste et handlingsrom, bør trolig forbeholdes tvister hvor vesentlige norske interesser står på spill. Prøvning er likevel lite velegnet for prinsippspørsmål, som for eksempel om hvor langt kravet om rettslikhet (homogenitet) med EUs marked rekker for EFTA-statene, hvor resultatlikhet må veie tungt.
«Bruke EØS-komiteen mer aktivt for å løfte politisk utfordrende saker.»
Merknad: Punktet er ikke helt klart, men å ‘avgrense’ EØS-avtalens virkeområde vil være vanskelig, dersom Kommisjonen mener ny EU-lovgivning er EØS-relevant.
«Utfordre rigiditeten i EØS-systemet for å få rom for økt lokal tilpasning av regelverk, inkludert gjennom å insistere på materielle tilpasninger i forkant av inkorporering av nytt regelverk.»
Merknad: ‘Rigiditeten’ i EØS er for å sikre like konkurranseforhold basert på EU-retten. Norske representanter deltar ikke i EUs avgjørelser, men kan gi innspill til Kommisjonens arbeid med lovforslag. ‘Lokal tilpasning’ av et EUs regelverk kan ha vært avvist i EUs lovgivningsprosess. Da er det knapt plass for å ‘insistere på materielle tilpasninger’. Det kan likevel være handlingsrom i EØS-retten for lokale tilpasninger, selv om regler foretrukket av Norge kan måtte tilpasses.
«Ta initiativ til å endre ESAs prioritering av saker, slik at klagesaker prioriteres over saker ESA tar opp på eget initiativ.»
Merknad: Et slikt ‘initiativ’ ville være betenkelig ut fra at ESA skal sikre at EFTA-statene oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen, og at ESAs kollegium skal utføre sine verv i full uavhengighet og ikke motta instruks fra noen regjering eller instans. Det ville naturligvis være betenkelig, dersom Norge brukte Norges budsjettbidrag (89 prosent av ESAs utgifter) som et virkemiddel for å påvirke ESAs prioriteringer.
«Avvise å inkludere regelverk i EØS-avtalen som ikke er EØS-relevant eller som er i strid med Grunnloven.»
Merknad: Se ovenfor om å ‘løfte politisk utfordrende saker’ i EØS-komiteen. – Ble det aktuelt å innlemme i EØS-avtalen EU-rett som er i strid med Grunnloven, ville interessante rettsspørsmål oppstå. Heldigvis er dette lite sannsynlig.
«Invitere Færøyene, Grønland og Storbritannia til EFTA-medlemskap.»
Merknad: Storbritannia tok initiativet til EFTA-konvensjonen (1960), men forlot EFTA for å delta i EU fra 1973. Å returnere til EFTA har ikke vært britisk politikk etter Brexit.
Færøyene og Grønland inngår i det danske riksfellesskap, har et indre selvstyre og egne avtaler med EU. Skulle de bli EFTA-medlemmer ville det kreve endringer i EFTA-konvensjonen og tilslutning fra alle EFTA-stater. Noe folkekrav om en slik invitasjon finnes knapt noe sted.
«Endre utredningsinstruksen slik at man synliggjør alternative og bedre løsninger dersom man ikke var bundet av EØS-forpliktelser.»
Merknad: Utredningsinstruksen er et praktisk redskap for å gjennomføre statlige tiltak. Hvilken handlefrihet EØS-avtalen gir, vil vel ofte være en del av oppdraget og implisere mulige begrensninger. Men norske myndigheter mener at EØS-avtalen gir store økonomiske fordeler.
«Melde Norge ut av Schengen-samarbeidet. Så lenge Norge er en del av Schengen-samarbeidet vil vi bruke handlingsrommet innenfor dagens avtale til å forsterke den nasjonale grensekontrollen.»
Merknad: Å gjeninnføre grensekontroller, først innenfor rammen av Schengen-regelverket, for deretter å ta kontroll over de norske statsgrenser i EØS, ville nok mange se som et tilbakeskritt. Ambisjonen er betegnende for partiets europapolitikk.
Oppsummering:
Senterpartiets europapolitikk bærer preg av at partiet står mot EU og EØS med den kraft det til enhver tid har. Partiet frykter derfor ikke risikoen for at forslagene kan skade forholdet til EU eller true EØS-avtalen – snarere tvert om! Partiets europapolitikk bygger på at Norge er Anderledeslandet, som det imidlertid stadig blir mindre av.
Senterpartiets Norge først-politikk er en vanskelig vei fremover i en tid med geopolitisk omveltning og krig i Europa. Norge kan ikke frigjøre seg fra dette, og er derfor tjent med at EU lykkes i sine anstrengelser for å gjennomføre europeisk samling – grunnleggende basert på at medlemsstatene ikke diskriminerer på nasjonalt grunnlag.
Relatert
En kur for EUs globale handlingslammelse
Europa mellom marknad og mangfald
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
