Bildet er tatt av Tobias Brunner fra Pixabay.

Island, EU og EØS

BREV nr. 45

Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.

Per Christiansen

Publisert: 5. november 2024

Etter bosetting fra rundt 900, kom Island i middelalderen etter hvert først under norsk og senere under dansk innflytelse. På 1800-tallet fikk Island et visst styre i indre saker. Dette ble forsterket med islandsk hjemmestyre (1904). Forsvar og utenriksvesen skulle likevel ivaretas av Danmark. I 1918 ble Island en selvstendig stat, men fortsatte med den danske konge som felles statsoverhode.

Da Danmark ble okkupert av Nazi-Tyskland i 1940, besatte Storbritannia for militære formål Island. USA overtok ansvaret fra britene i 1941, og anla blant annet en flybase ved Keflavik i 1940-årene. Nære politiske og økonomiske forbindelser mellom Island og USA fulgte. Island erklærte seg i 1944 som en uavhengig republikk, noe Danmark anerkjente i 1945. Island har deltatt aktivt i internasjonalt samarbeid, blant annet i FN, GATT/WTO, Europarådet, EFTA og i nordisk samarbeid.

Island var med da NATO ble etablert (1949). Sikkerhetspolitisk hadde landet en strategisk plassering, og en forsvarsavtale ble inngått mellom Island og USA i 1951. Flybasen Keflavik ble senere overtatt av Island (2006), men forsvarsavtalen er videreført. Island har fått ny betydning for NATOs overvåking av de nordlige havområder i Atlanterhavet og dessuten i Arktis. Landet har ikke egne forsvarsstyrker, men en kystvakt.

Island har en befolkning på rundt 385.000 og en liten og åpen økonomi. Fiskeriene har tradisjonelt dominert økonomien, og et ‘nordlig landbruk’ har hørt til. Slik sett er Island ikke helt ulikt Nord-Norge – med ‘fiskerbonden’ som historisk overlevelsesform. Selv om den økonomiske avhengighet av fisk har avtatt etter andre verdenskrig, er fisket politisk og økonomisk vesentlig for islandsk identitet.

Havrettsutviklingen, med en sone på inntil 200 nautiske mil, har vært viktig for Islands økonomi og for den nasjonale selvfølelse. Britiske trålere fisket i de internasjonale havområder ved Island fra første halvdel av 1900-tallet. Fra 1958 til 1976 ble ‘torskekrigene’ utkjempet med Storbritannia. Grunnen var Islands ensidige og gjentatte utvidelser av sin fiskerigrense. Striden endte med seier for Island. Dette foregrep utviklingen i havretten. Islandsk kystvakt hjalp til. Det gamle imperium, som skulle ‘rule the waves!’, meldte pass. Folkerettens eksklusive økonomiske sone dekker havområder som er syv ganger større enn Islands landterritorium.

Naturresurser som fisk, vannkraft, geotermiske kilder og uberørt natur, kjennetegner de viktigste næringer i dagens Island. Produksjon av aluminium og elektrisk kraft samt utvikling av handel og turisme, gjør økonomien mer sammensatt enn landets tradisjonelle økonomi. Teknologi og globalisering har vært forutsetninger for Islands økonomiske fremgang. Den geografiske isolasjon betyr mindre nå enn før.

Etter liberaliseringer i økonomien fra 1990-årene, utvidet de største islandske banker sin virksomhet i utlandet uten særlig hensyn til risikoen. Den internasjonale finanskrise rundt 2008 påførte bankene så store tap at de gikk konkurs. Deres innenlandske virksomhet ble overtatt og reetablert av staten. Perioden 2008-11 medførte stor økonomisk turbulens i Island. Mange islendinger tapte sine verdier og mange flyttet fra landet. En vesentlig svekkelse av kronens internasjonale verdi førte til streng valutaregulering, stigende rente og økt inflasjon. Den islandske krone er en av verdens minste valutaer, og er spesielt utsatt for spekulasjon.

På denne bakgrunn søkte i 2009 regjeringen om medlemskap i EU for Island. Et viktig hensyn var ønsket om å kunne bruke euro som valuta. Forhandlinger kom i gang fra 2010. Flere forhandlingskapitler ble åpnet og noen ble lukket, men forhandlinger om fiskeri kom aldri i gang. Etter et regjeringsskifte i 2013 ble forhandlingene stilt i bero. Den nye regjering ville knytte videre forhandlinger om EU-medlemskap til en folkeavstemning. Å gjennomføre dette har det imidlertid ikke vært mulig å oppnå politisk enighet om siden da.

I Alltinget i dag er åtte partier representert. Tre av dem har gitt flertall for en regjering som nå vil gå av etter intern uenighet. Uenigheten gjelder ikke EU, men blant annet immigrasjon og utbygging av vann- og vindkraft. Nyvalg avholdes 29 november 2024.

I islandsk politikk synes uviljen mot å diskutere EU å være mindre enn i Norge, og velgerne kan virke mer pragmatiske. Selv om fisk er viktig i islandsk økonomi, er også andre hensyn av betydning. For eksempel er den nominelle kronerente gjennomgående klart høyere enn eurorenten. En del velgere kan nok tenkes å mene at det ville være nyttig å forhandle med EU om en tiltredelsesavtale, for å se hvilke økonomiske vilkår Island kunne oppnå. Bare da vil velgerne ha grunnlag for å ta stilling til om et EU-medlemskap er økonomisk fordelaktig.

Dersom Island gjenopptar forhandlingene, kan et EU-medlemskap ikke utelukkes. Et islandsk EU-medlemskap kan imidlertid gjøre det vanskelig å videreføre EØS-avtalen. Grunnen er at med Norge og Liechtenstein på EFTA-siden i EØS, kan EFTA-pilaren tape troverdighet. Da Finland, Sverige og Østerrike ble EU-medlemmer fra 1995, ble EFTA-siden i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av EU, selv om et kollegium på tre i EFTAs overvåkningsorgan og i EFTA-domstolen virket mindre overbevisende enn det opprinnelig avtalte opplegg.

Sveits ble etter folkeavstemning stående utenfor EØS og har sitt eget forhold til EU. Avtaler med EU bygger på at sveitsisk lovgivning skal tilpasses den aktuelle EU-rett. Om tilpasningene ikke er tilfredsstillende for EU, kan avtalene sies opp. Sveits har i forhandlinger lenge søkt etter alternativer til at EU-domstolen har det siste ord i en konflikt etter EU-retten. Dét er det imidlertid vanskelig å få til, for EU har lite å gi på dette punkt.

Med Liechtenstein og Norge alene på EFTA-siden i EØS, er det ikke tenkelig at de kollegiale institusjoner videreføres med to medlemmer. Et minstetall er tre, som nå. En løsning kan neppe være at Norge fikk to medlemmer og Liechtenstein ett. Man kan tenke seg for eksempel at et tredje medlem fra en EU-stat eller et tredjeland oppnevnes av Norge og Liechtenstein, eller av EU – eller variasjoner over temaet. Det er likevel en grense for hvor mye svekkelse EØS med to pilarer kan ta, før Norge havner i en ‘sveitsisk aleneposisjon’.

Det virker ikke mest sannsynlig at Island gjenopptar forhandlingene ut fra holdningene blant Alltingets partier, men valgresultatet kan endre dette. Selv om intet skjer nå, tross positive meningsmålinger for forhandlinger, vil forhandlinger kunne gjenopptas senere. Dette illustrerer et aspekt av EØS-avtalens sårbarhet. En norsk regjering styrer ikke utviklingen på Island. EØS vil forenkle forhandlinger om EU-medlemskap. Et forhandlingsresultat vil omfatte en fiskeriløsning, noe som i seg selv er viktig for norske fiskerier. Dessuten, hvis Norge en gang i fremtiden skulle søke om EU-medlemskap, kunne dét bli med en islandsk fiskerikommisær som motpart?

I Norge ser et flertall på EØS-avtalen som et ankerfeste for norsk økonomi. Skulle det bli tvil om ankerfeste holder, kan en norsk regjering vanskelig unngå diskusjon om EU-medlemskap. Det fins dessuten andre argumenter for norsk EU-medlemskap enn risikoen for at EØS-avtalen opphører. I 2025 kan utviklingen på Island få betydning for hvordan norske politiske partier og velgere ser for seg Norges forhold til EU i neste stortingsperiode. Det burde derfor være nyttig å tenke gjennom hvilke alternativer Norge står overfor, dersom Island gjenåpner forhandlinger om EU-medlemskap – hva enten dét skulle skje nå, eller senere.