EU og EØS

Hvis Lysbakken fikk bestemme selv

SV-leder Audun Lysbakken har i Nationen 7. mars et innlegg om hvordan EØS-avtalen, etter hans mening, stikker kjepper i hjulene for et anstendig arbeidsliv i Norge, og hvordan avtalen hindrer oss i å ”bestemme selv”. Lysbakken har et problematisk syn på grensegangen mellom juss og politikk, skriver Torstein Ulserød i Nationen.

Torstein Ulserød

Publisert: 14. mars 2017

Lysbakken og SV ønsker å si opp EØS-avtalen. Det er naturligvis et legitimt standpunkt, og Norges tilknytning til EU bør absolutt være gjenstand for politisk debatt. Selv om denne debatten neppe blir mer opplyst og konstruktiv av at politikere langer ut mot ”kapitalismens råskap” og ”byråkrater i Brussel”, er meningsytringer som ikke holder det aller høyeste presisjonsnivået også en legitim del av det politiske ordskiftet i et demokrati. Men fra en stortingsrepresentant forventer man vanligvis at vedkommende ikke skaper tvil om hvorvidt han respekterer grunnleggende prinsipper i et liberalt demokrati.

Det problematiske i Lysbakkens innlegg er at han sauser sammen juss og politikk på en måte som gir grunn til spørre om han forstår, eller bryr seg om, forskjellen. Det er lov å ønske seg et samfunn der alt er politikk, i den forstand at et politisk flertall når som helst bør kunne bestemme hva som helst. Men det er altså ikke en del av ”den norske modellen” slik vi kjenner den. Rettsstaten er derimot en sentral del av vår samfunnsmodell. Dette innebærer blant annet at det fins en arbeidsdeling mellom statsmaktene. Domstolenes oppgave er å dømme i konkrete saker etter de lovene Stortinget har vedtatt, men er for øvrig uavhengige av politiske myndigheter. Vi må bare konstatere at det fremstår som uklart om Lysbakken setter disse prinsippene særlig høyt.

Lysbakken tar i sitt innlegg opp den såkalte Holship-dommen som Høyesterett avsa i desember 2016. Saken dreide seg om lovligheten av en boikott ved Drammen havn som Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) har stått for overfor Holship, som er et danskeid spedisjonsselskap. Høyesterett kom til at boikotten var ulovlig fordi den er i strid med etableringsretten etter EØS-avtalen. Dette er en kompleks sak, som det er mye å si om. Det bemerkelsesverdige i denne sammenheng er at Lysbakken ser ut til å mene at resultatet i saken kunne blitt et annet om vi hadde hatt en regjering som ikke ønsket ”klassisk markedsstyrt høyrepolitikk.” Det kunne det selvsagt blitt hvis Stortinget hadde vedtatt andre lover (for eksempel sagt opp EØS-avtalen). Men Lysbakken mer enn antyder at han kan tenke seg andre metoder når han viser til at dette er noe ”Høyre-Frp-regjeringen” tillater. Det kan her se ut som Lysbakken, nærmest mellom linjene, tar til orde for en eller annen form for politisk styring av domstolene.

Videre kritiserer Lysbakken Høyesterett for at domstolen ”forholdt seg kun til EØS-regler, ikke til norsk lov. Det betyr at Høyesterett setter EU-regler høyere enn en norsk tariffavtale.” Dette er en absurd kritikk. EØS-avtalen ER norsk lov. Og en tariffavtale kan selvfølgelig ikke være i strid med landets lover. Lysbakken beklager seg også over at ILO-konvensjonen, som er et internasjonalt regelverk som handler om arbeidsmarkedsrettigheter, ”blir overstyrt av EØS-regelverket”. ILO-konvensjonen er ratifisert av Norge, men gjelder ikke som norsk lov, noe Høyesterett avklarte prinsipielt i den nevnte Holship-dommen. Men Lysbakken, som syns EØS-avtalen er utålelig udemokratisk, vil altså gjerne at internasjonale konvensjoner skal gå foran norske lover (EØS-avtalen) når det tilfeldigvis passer med hans egne politiske synspunkter.

Lysbakken avslutter innlegget sitt med å love at et nytt stortingsflertall kan rette opp i ”jussifiseringen” som Høyre-FrP-regjeringen tillater. Hvis han får med seg dette flertallet på å si opp EØS-avtalen, er det demokratisk sett helt fint. I mellomtiden hadde det vært interessant om Lysbakken kunne redegjøre litt nærmere for sitt syn på rettsstaten generelt og domstolenes rolle spesielt. Det er faktisk langt viktigere for demokratiet enn EØS.

Innlegget var publisert i Nationen mandag 13. mars 2017.