Handel

Hva skal vi med EØS-avtalen?

Handelen med varer og tjenester på tvers av landegrensene er av en helt annen størrelse og art i dag enn da EØS-avtalen ble inngått, skriver Jan Erik Grindheim i Finansavisen.

Jan Erik Grindheim

Publisert: 9. juni 2017

I år er det 25 år siden avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, bedre kjent som EØS-avtalen, ble signert. Avtalen gir oss økt valgfrihet ved kjøp av varer og tjenester, og sikrer at vi har samme rettigheter og plikter som innbyggerne i de 30 andre EØS-landene når vi søker arbeid eller vil studere i utlandet. Dessuten gir den norske bedrifter full tilgang til EUs indre marked med 500 millioner innbyggere. Det betyr at EØS-avtalen har stor betydning for verdiskapningen, siden Norge har en åpen økonomi. Nesten halvparten av det som produseres av varer og tjenester går til eksport, og fire femtedeler av eksporten går til EU. EØS-avtalen er med på å sikre norske arbeidsplasser, ikke minst i alle de små og mellomstore bedriftene i distriktene.

EØS-avtalen skulle opprinnelig bare avvikle handelshindringer mellom landene, men omfatter i dag felles politikk innen forskning og utvikling, utdanning, sosialpolitikk, miljø, forbrukervern, turisme og kultur. På disse områdene er det blitt iverksatt mer enn 10.000 EU-rettsakter i Norge, uten at norske politikere har vært med på å vedta dem. De fleste av rettsaktene er tekniske bestemmelser som i liten grad påvirker oss i hverdagen, men de er viktige for at norske bedrifter skal kunne konkurrere på like vilkår i EUs indre marked. Hovedprinsippet i avtalen er ensartethet, og at den er dynamisk. Alle vedtak om det indre marked som gjøres i Brussel skal også gjelde i EØS-landene Island, Liechtenstein og Norge.

Handelen med varer og tjenester på tvers av landegrensene er av en helt annen størrelse og art i dag enn da EØS-avtalen ble inngått. Ikke minst har betydningen av integrerte verdikjeder økt, hvor produksjonen av varer og tjenester foregår i flere ledd og på tvers av land i flernasjonale selskaper. Et eksempel er næringsmiddelindustrien, hvor ett og samme selskap i dag kan produsere fra «jord til bord» uavhengig av landegrenser. Derved blir det viktigere ikke bare å regulere hvordan varer og tjenester selges og kjøpes på tvers av landegrensene, men også hvordan de produseres. Dette er blant annet EØS-avtalen med på å regulere, men uten at norske politikere er med på å vedta slike reguleringer.

Årets valgkamp har to politiske alternativer: et sentrum-høyre og et sentrum-venstre. Det første omfatter Høyre, FrP, KrF og Venstre, det andre Ap, Sp og SV – med Rødt som mulig støttespiller og MDG i vippeposisjon. Men blokkene splittes på EØS-avtalen. Høyre og Ap vil ha fullt norsk medlemskap i EU, og sammen med KrF og Venstre verner de om EØS-avtalen, mens FrP vil reforhandle den og Sp, SV og Rødt vil si den opp.

Uansett om Høyre eller Ap blir størst etter høstens valg, må begge alliere seg med partier som er skeptisk til EØS-avtalen. Utfordringen er større for Ap enn Høyre, siden Ap antagelig må gå i koalisjon med ett eller to anti-EØS-partier. Men med den nasjonalistiske vinden vi ser i andre land for tiden, kan godt FrP slå inn på lignende proteksjonistiske argumenter når det gjelder EØS.

I programmet for 2017-2021 er FrP for frihandel, men vil at handelsavtaler skal fremforhandles ut fra nasjonale interesser, og at EØS-avtalens grunnleggende prinsipp om fri bevegelse av personer og deres rettigheter over landegrensene skal reforhandles. Dette vil i så fall bryte med et av de mest grunnleggende prinsippene i EØS, og sette det borgerlige regjeringsalternativet på prøve.

Innlegget er på trykk i Finansavisen 7.6.17. Jan Erik Grindheim er førsteamanuensis ved Høgskolen i Sørøst-Norge, prosjektmedarbeider i Civita og leder av Europabevegelsen.