Finland og EU

BREV nr. 57

Finske velgere er fornøyd med EU-medlemskapet. Dette er det gode grunner til. Grunnene styrker dessuten den finske stemme i EU.

Per Christiansen

Publisert: 11. mars 2025

Finske områder ble fra middelalderen dominert av Sverige. Sverige tapte landet til Russland ved den siste russisk-svenske krig (1809). Finland fikk en autonom status som et storhertugdømme, men i personalunion med Russland. Russlands forsøk på å integrere finske områder i tiden frem til første verdenskrig møtte motstand. Den russiske revolusjon og borgerkrig gjorde det imidlertid mulig for Finland å erklære selvstendighet i 1917. I Finland ble det også borgerkrig mellom sosialister (‘de røde’) og de konservatives regjeringstropper (‘de hvite’). Den endte med etablering av den finske republikk i 1919.

Karelen er et grenselandskap mellom finsk og russisk territorium, og omstridt gjennom tidene. I 1939 angrep Sovjetunionen Finland – i samsvar med ‘Ribbentrop-Molotov avtalen’ (1939). Angrepet utløste Vinterkrigen (1939-1940), som endte med finsk tap. Da Nazi-Tyskland angrep Sovjetunionen (1941), gikk Finland inn på tysk side for å gjenvinne finsk Karelen i det som kalles ‘Fortsettelseskrigen’. Etter sterk finsk motstand kom en våpenhvile i stand (1944). Den hindret full sovjetisk okkupasjon. En fredsavtale (1947) ble inngått mellom seiersmaktene og Finland. Avtalen fastsatte blant annet at den finske østgrense skal følge grensen fra 1940; at militære styrker bare var til bruk for interne formål og grensebeskyttelse, og at Åland forble demilitarisert.

Finlands lange grense mot Russland/Sovjetunionen gjorde at det uavhengige Finland måtte legge stor vekt på russiske interesser. En ‘vennskapspakt’ (1948) ble inngått mellom landene. I den uttrykte Finland sitt ønske om ‘å forbli utenfor stormaktenes interessekonflikter’. Begge parter forpliktet seg til ikke å inngå allianser rettet mot den annen part.

Finland søkte en ‘vestvending’. Dette viste seg fra mellomkrigstiden ved finsk tilslutning til de skandinaviske lands nøytralitetslinje. Etter 1945 gjenopptok Finland denne linje og valgte en varsom utenrikspolitikk: medlem i GATT (1949, handel); Nordisk råd (1955, en parlamentarikerforsamling); FN (1955, etter at Sovjetunionen i Sikkerhetsrådet avsto fra veto); OECD (1969, samarbeid om økonomisk politikk); Nordisk Ministerråd (1971, regjeringssamarbeid); OSSE (1973, om sikkerhet og samarbeid i Europa); Europarådet (1989, samarbeid om menneskerettigheter med videre), blant andre.

Finland ble deltaker i frihandelen i EFTA-området (assosiert 1961/fullt medlem 1986) og inngikk også en frihandelsavtale etter en EFTA-modell med EF-statene i 1974, tross sovjetisk skepsis. Landet ratifiserte EØS-avtalen (1992). Finland ble EU-medlem i 1995, med 56,9 prosent tilslutning i folkeavstemning. Rundt 80 prosent av finske velgere ser i 2024 EU-medlemskapet som positivt. Finlands nøytralitetspolitikk opphørte de facto ved EU-medlemskapet, og ble understreket med NATO-medlemskapet (2024).

Etter Sveriges tap i den russisk-svenske krig falt også den svenske øygruppe Åland i russiske hender. Under Krim-krigen (1853-56) befestet Russland Åland. Dette førte til at britisk-franske styrker ødela festningen (1854) og tvang Russland til ikke å militarisere Åland. Da Finland erklærte seg selvstendig, ønsket befolkningen i Åland gjenforening med Sverige. Finland overlot imidlertid avgjørelsen til Folkeforbundets råd. Rådsvedtaket ble etterfulgt av Åland-konvensjonen (1921), blant annet om at Åland var finsk område som skulle ha en autonom stilling, rett til sitt svenske særpreg og dessuten forbli demilitarisert og nøytral.

Etter den finske regjeringsform (1919) hadde presidenten viktig politisk makt, blant annet å bestemme Finlands «förhållande till utländska makter». I den nye finske forfatning (1999) heter det imidlertid om presidenten blant annet at utenrikspolitikken «leds av republikens president i samverkan med statsrådet» (§ 93). Men ansvarlig for EU-saker er statsrådet (regjeringen), som må ha Riksdagens godkjenning i en del tilfelle. Presidenten deltar siden da ikke i Det europeiske råds møter, slik presidenten i noen andre EU-stater gjør – for eksempel den franske.

Finland fikk ved tiltredelsen enkelte varige unntak etter EU-retten. For Åland gjelder blant annet at ikke-ålendingers kjøp og eie av fast eiendom krever samtykke, og det er unntak fra EU-regler om omsetnings- og særavgifter for øygruppen. Dette gir grunnlag for populær handel i Mariehamn, hovedstaden, og fergedrift fra blant annet Stockholm og Turku/Åbo. Eksklusive rettigheter uten hinder av EU-retten kan gis samiske folk i tradisjonelle samiske områder i tilknytning til reindrift. Det kan dessuten tas hensyn til utvikling knyttet til deres tradisjonelle utkomme. I tillegg kom at finsk landbruk i utgangspunktet ble svekket ved EU-medlemskapet ved at prisen på en del viktige finske landbruksvarer sank. Delvis kompensasjon lå i støtte fra EUs budsjett for tynt befolkede regioner. Nasjonale subsidier kunne gis etter avtalte regler.

Finland har deltatt når grupper av EU-stater har fordypet samarbeidet seg imellom på særlige saksområder. Viktigst er euro- og Schengen-samarbeidet. Et unntak kan nevnes. Det gjelder koordinering i ‘styrket samarbeid’ av lovvalgsregler mellom 17 EU-staters materielle separasjons- og skilsmisselovgivning. Samordningen var etter finske vurderinger ikke liberal nok, men dette er kanskje unntaket som bekrefter regelen om finsk medvirkning i EU.

Med en innbyggertall tilsvarende 1,2 prosent av EU27s befolkning, tilhører Finland gruppen av EU-stater med en andel av denne befolkning på mellom én og to prosent. Fire andre stater er i denne gruppe. Disse fem stater har til sammen 6,4 prosent av EUs befolkning. I Rådets ordning for kvalifisert flertall (‘dobbelt flertall’) har disse stater fem stemmer av 27, som utgjør 18,5 prosent. Disse stater stemmer riktignok ikke som en gruppe, men tallene viser en uforholdsmessig innflytelse, som er tilsiktet, sammenlignet med de mer folkerike EU-stater. Finland har støttet EUs utvidelser med nye medlemsstater.

Landet har sin klart overveiende handel med EU-statene. Euroen har hatt en positiv virkning, blant annet ved å stabilisere valutakursene i finsk utenrikshandel. Finlands økonomiske utvikling i EU har vært god. Det har med noen unntak være en vedvarende vekst i økonomien, og Finland ligger i dag på linje med Sverige i bruttonasjonalprodukt per capita. Dette var aldri tilfelle før.

Finland er oppfattet som å ha sin uformelle plass blant de ‘nøysomme’ (frugal på engelsk) EU-stater, det vil si de stater som ønsker å holde igjen veksten i EU-budsjettet og ha god finansiell disiplin. En uttalelse fra en tysk kontakt fra min tid ved Norges EU-delegasjon i Brussel, var at ‘finnene er gode partnere. De kommer ut av skogen, sier det de har på hjertet, og går tilbake igjen. Latinerne kaster bort tiden vår.’ – Den finsk sentralbanksjef (Sirkka Hämäläinen) ble som eneste kvinne valgt til det første hovedstyre (fra 1998 til 2003) i Den europeiske sentralbank, sammen med representanter fra Tyskland, Frankrike, Nederland, Italia og Spania. En sosialdemokratisk politiker (Jacob Söderman), ble valgt som EUs første ombudsmann (fra 1995 til 2003).

Hovedgrunnen til at Finland er tilfreds i EU er nok politisk. Under den kalde krig oppsto begrepet ‘finlandisering’. Dét var uttrykk for en realpolitisk realitet: Helsinki måtte ta hensyn til Moskva, spesielt i sin utenriks- og sikkerhetspolitikk. En finsk utenriksminister svarte en gang på spørsmål fra utenlandske journalister om han var engstelig med en så lang grense til Sovjetunionen – ‘Vi er glade for å ha den’.

Etter det amerikanske presidentvalg i 2024 er den sikkerhets- og forsvarspolitiske situasjon for europeiske NATO-stater i stor endring. Finland støtter imidlertid utviklingen av et forsvarssamarbeidet i EU, innen rammen av NATO, og med særlig vekt på Norden og baltiske stater.

Finland er en konstruktiv og tilfreds EU-stat. Dette gir innflytelse. Det kan være tankevekkende at to nabostater i samme hjørne av Europa, som begge har grense mot Russland, ser så ulikt på EU.