Han var britenes svar på Ap-statsminister Thorbjørn Jagland. Det gikk like dårlig.

Keir Starmer fikk det ikke til som britisk statsminister. Utsiktene for etterfølgeren er ikke veldig mye lysere.

Publisert: 22. juni 2026

Mandag 22. juli bøyde Sir Keir (63) av. For snaut to år siden ble den tidligere menneskerettighetsforkjemperen og riksadvokaten valgt til britisk statsminister. Det var den første Labour-seieren på 14 år og en av de største valgseirene for partiet noen gang.

En grunn til storseieren var tilsynelatende at Starmer var normal inntil det kjedelige. Landet hadde fått nok av politisk sirkus under den flamboyante konservative statsministeren Boris Johnson og den liberalistiske Liz Truss. Labour hadde på sin side tatt en kraftig venstresving under lederen Jeremy Corbyn.

Mindre enn to år senere er han presset ut av jobben, som den kortest sittende Labour-statsministeren og en av de minst populære britiske statsministrene noensinne.

Svært få europeiske statsministre er populære for tiden. Finanskrisen for halvannet tiår siden, fulgt av pandemi, Russlands fullskalainvasjon av Ukraina og senest Donald Trumps herjinger i Midtøsten, har barbert den økonomiske veksten og gitt dyrtid. Storbritannia har i tillegg slitt med ettervirkningene av brexit, landets avskjed med EU. Ifølge Starmers finansminister Rachel Reeves er landets økonomi åtte prosent mindre enn den ville vært ved fortsatt EU-medlemskap.

Starmer lovet ny vekst. Den kom aldri.

Valgseieren i 2024 var riktignok ikke så stor som det kunne virke. Partiet hadde et flertall på 174 av 650 representanter i Parlamentet, men mye skyldtes det britiske valgsystemet, der den konservative opposisjonen var splittet. Labour fikk bare 33,7 prosent av stemmene, den laveste oppslutningen for noe britisk regjeringsparti i etterkrigstiden.

Britenes Jagland

Men Keir Starmers stupende popularitet skyldtes også hans egne politiske grep, eller ofte mangelen på grep.

Keir Starmer var britenes svar på Thorbjørn Jagland, Norges statsminister for Arbeiderpartiet på slutten av 1990-tallet. Som Jagland var Starmer kompetent, erfaren og velmenende. Men som Jagland var han også en elendig kommunikator, og som Jagland var det uklart hvor han ønsket å ta landet. Jagland snakket om «det norske hus», noe få forsto. Starmer brukte omtrent like utydelige begreper som «milestones», «missions» og «foundations» for å beskrive sitt politiske program.

Ingen av dem var gode politiske håndverkere. Og som et paradoks: Begges ettermæle vil være plettet av deres feilvurdering av seksualforbryteren Jeffrey Epstein. Jagland hadde et personlig forhold til mannen. Starmers omdømme fikk en solid knekk i vinter, da det ble klart at han hadde utnevnt Epstein-kompisen Peter Mandelson til Storbritannias USA-ambassadør, tross klare advarsler.

Snublet fra start

For Starmer begynte det ille, og senere gikk det verre. Bare noen måneder etter valgseieren ble det klart at han, ektefellen Victoria og flere regjeringsmedlemmer hadde mottatt kontroversielle gaver: svinedyre losjeplasser til kampene til Starmers favorittlag Arsenal, klær og briller for 19.000 pund og en billett til 4.000 pund for å se Taylor Swift på Wembley stadion. Det tok seg dårlig ut for en regjering som hadde lovet å rydde opp etter det økonomiske snusket under den konservative regjeringen.

Siden kom stadige politiske drosjesvinger i velferdspolitikken, der Starmer la vekk kutt som viste seg ekstremt upopulære. Konsekvensen ble brudd på valgløftet om ikke å øke skattene. Han ertet på seg landets bønder ved å innføre «traktorskatt», en fjerning av fritaket for arveavgift ved generasjonsoverføring av landbrukseiendommer.

Populariteten stupte. På meningsmålingene forsvant tradisjonelle arbeidervelgere til det høyrepopulistiske Reform UK, mens middelklassevelgere på venstresiden rømte til De grønne.

Begynnelsen på slutten kom etter at partiet opplevde et katastrofalt lokalvalg i mai. Da Manchester-ordføreren Andy Burnham (56) i forrige uke vant et suppleringsvalg til Parlamentet i valgkretsen Makerfield, og det ble klart at han ville utfordre Starmer, var det over.

Men hva så?

Burnham var statsråd under den forrige Labour-regjeringen frem til 2010 og ble senere svært populær som ordfører i Stor-Manchester, blant annet gjennom en reform av det kollektive transportsystemet i byen. Han har også talegaver av en kvalitet Starmer mangler.

Spørsmålet er om dette er nok. Han tipper mot venstresiden i partiet. Han har tidligere lovet å reversere de omfattende privatiseringene som ble gjennomført under Margaret Thatcher på 1980-tallet, og siden videreført under den moderate sosialdemokraten Tony Blair.

Problemet er at han ikke har mye handlingsrom til dyre renasjonaliseringsprosjekter, knapt nok til å gjøre livet litt mindre økonomisk surt for folk flest.

Partiet har lovet i sitt valgprogram å ikke øke de viktigste skattene. Økonomer og næringslivsledere mener kutt og skattelettelser er nødvendig for å stimulere den økonomiske veksten og for å finansiere økende utgifter til helse, pensjon og forsvar. Men velferdskutt vil hisse opp den delen av partiet som nå har løftet Burnham til makten.

Det tredje alternativet er å øke statsgjelden, men den er allerede på 2.900 milliarder pund, 94 prosent av bruttonasjonalproduktet, noe som koster den britiske staten 110 milliarder pund i renteutgifter årlig. Før covid-pandemien var gjelden på 83 prosent av BNP, i 2004 på 30 prosent.

Liz Truss, den konservative statsministeren som tok over etter Boris Johnson i 2022, lovet store lånefinansierte skattelettelser. Obligasjonsmarkedene svarte med panikk, og etter 49 dager ble hun tvunget til å gå av.

Burnham har talenter til å inspirere og snakke direkte til velgerne på en måte Starmer har manglet. Men som i de fleste demokratier ligger britiske velgeres hjerte nærmest lommeboken.