EU og EØS

EU: Om å være annerledes

Det er forunderlig at det ikke er mulig med en levende debatt om dette paradokset; at vi i praksis er medlem i EU, men ikke ønsker å bestemme.

Steinar Juel

Publisert: 15. februar 2018

I et hyggelig lag nylig fikk jeg i samtalens løp sagt at jeg er medlem av Europabevegelsen. Det oppsto en kort stillhet, og jeg ble møtt med litt spørrende og undrende blikk av typen «finnes det fortsatt sånne». Reaksjonene ga grunn til noen refleksjoner.

Spørsmålet om norsk EU-medlemskap er blitt tabubelagt. Det snakkets ikke lenger om det, heller ikke blant våre ledende politikere. Høyre har fortsatt i sitt partiprogram medlemskap som et mål, men de snakker ikke høyt om det. Når var det sist en ledende Høyre-politiker sa at «her hadde det vært en fordel om vi var EU-medlem»? Arbeiderpartiet, som to ganger førte medlemskapsspørsmålet frem til folkeavstemninger, har fjernet medlemskap fra sitt partiprogram. Venstre sier de «vil ha et sterkere og mer handlingskraftig EU», men tar ikke stilling til medlemskap.

I praksis er Norge gjennom EØS-avtalen, medlem av EU. Det viktigste som mangler er deltagelse i EUs landbrukspolitikk og i tollunionen. Vi er heller ikke med i pengeunionen, men det gjelder også mange EU-land, som blant annet Sverige og Danmark. For å slippe EUs landbrukspolitikk og tollunionen, betaler vi en høy pris, vi har ingen innflytelse på alle de områdene vi de facto er medlem. Det er forunderlig at det ikke er mulig med en levende debatt om dette paradokset; at vi er medlem, men ikke ønsker å bestemme. Venstres programformuleringer gjenspeiler den norske holdningen; ja til et sterkt EU vi kan sitte utenfor å heie på.

Min egen holdning til EF/EU har vært gjennom en reise. Jeg var aktivt mot EF-medlemskap i forkant ved avstemningen i 1972. Et viktig argument mot medlemskap da var opplevelsen av et manglende miljøengasjement i EF, et politikkområde som da begynte å skape et sterkt engasjement blant ungdomspolitikere i Norge. I dag er EUs miljøengasjement heller et argument for medlemskap. Min holdning til EF endret seg gradvis utover på 1980-tallet, og jeg syntes skissen om et tettere partnerskap mellom EF og EFTA-landene, som daværende president i EF-Kommisjonen Jacques Delors og statsminister Gro Harlem Brundtland utviklet, kunne bli et godt kompromiss for Norge. Jeg søkte og fikk i jobb i EFTA-Sekretariatet, og kom aktivt med i EØS-forhandlingene. Ut fra de kontakter jeg da hadde med det hjemlige politiske miljøet, trodde jeg lenge at mellompartiene, som var negative til EF-medlemskap, ville støtte det som ble EØS-avtalen. Dessverre gikk Senterpartiet etterhvert sterkt mot. Samtidig ble Europa endret som følge av Berlin-murens fall. Sammen med Østerrike, Sverige og Finland søkte Norge da om medlemskap i EU. De tre andre tidligere EFTA-landene ble medlemmer, mens Norge ble utenfor etter nei-flertallet ved folkeavstemningen i 1994. I 1994 stemte jeg ja.

«Som medlem vil vi ikke få noe å si likevel» er argumenter jeg hører. Det er feil, små land har uforholdsmessig stor innflytelse i EU. Når jeg husker tilbake på EØS-forhandlingene, var de sentrale personene vi møtte fra EF-siden nederlendere, dansker og andre fra små land. I siste Eurobarometer (november 2017), ble innbyggerne i EU-landene blant annet spurt om de opplever at deres stemme teller i EU. Den høyeste andelen som svarer ja er danskene med 69 prosent. Deretter kommer tyskerne (65 prosent), svenskene (63 prosent) østerrikerne (58 prosent) og finnene og nederlenderne (begge 55 prosent).

«Det er så mange problemer i EU, det er demokratisk underskudd, det er store svakheter i konstruksjonen, og det er ikke alt som vedtas der jeg er enig i», er også innvendinger en møter mot norsk medlemskap. EU er langt fra perfekt, og jeg er ganske sikker på at de fleste politiske ledere i EU-land også er enige i det. I følge en fransk økonomiprofessor jeg traff sist sommer, og som nå er rådgiver for president Macron, mener Macron at euroen ikke kan overleve uten endringer i rammeverket for pengeunionen. EU er, og har alltid vært, en union i bevegelse, hvor svakheter erkjennes og forsøkes utbedret.

I enkeltland som Norge er det også svakheter, og det fattes vedtak en er uenig i. De færreste setter seg av den grunn utenfor beslutningsprosessene. Tvert i mot, vi prøver da heller å påvirke enda mer. Hvorfor gjelder ikke den samme logikken i vårt forhold til EU? Det er også forunderlig hvordan vi på nye områder applauderer EU som standardsetter, og ønsker at de skal ta roller vi kan henge oss på. Et nylig eksempel er initiativene i EU for beskatning av selskaper med digitale forretningsmodeller. I høringen om «Google-skatt» i Stortingets finanskomite i forrige uke var det flere som håpet på en EU-løsning. Likevel synes vi det er greit bare å sitte på tribunen å applaudere.

Jeg tror ikke denne kommentaren vil utløse en stor debatt om norsk EU-medlemskap. Men håpet er man kan begynne å tørre å snakke om det, alminneliggjøre temaet og bryte ned medlemskapsspørsmålet som et tabu.

Innlegget er publisert i DN 13.2.2018.