EU og EØS

Brexit i perspektiv

BREV nr. 67

Brexit hadde en lang forhistorie og et konfliktfylt forløp, og har ikke svart til forventningene hos mange velgere. Den britiske regjering ønsker å sette på plass forholdet til EU og etterspillet av Brexit er nå satt i gang.

Per Christiansen

Publisert: 27. mai 2025

Storbritannia (UK) deltok i EU-samarbeidet fra 1970-årene, men følte seg aldri helt vel som EU-medlem. Dette ble tydelig etter hvert. Statsminister Margaret Thatcher (1979-1990) krevde ‘my money back’ fra kollegaene i Det europeiske råd (stats- eller regjeringssjefene). Hun hadde et poeng, og fikk en budsjettrabatt. Den felles EU-valuta ville hun ikke ha noe av, og det britiske pund ble bevart.

Det konservative parti var splittet om EU-medlemskapet. Statsminister David Cameron (2010-2016), som var for EU-medlemskapet, vil avslutte intern partikrangel med en folkeavstemning. Han vurderte dette feil, og gikk av i 2016. Theresa May overtok som statsminister (2016-2019). Det var imidlertid ingen strategi bak britenes uttreden. Mays påpekning av at ‘Brexit means Brexit’ uttrykte dette. Forhandlingene om Brexit ble utfordrende, særlig etter at Boris Johnson fulgte May som statsminister (2019-2022; ‘Get Brexit done’). Britenes uttreden skjedde ved midnatt 31 januar 2020.

Brexit forverret det dårligere forhold mellom britenes konservative regjering og EU gjennom forhandlingene og senere. Parlamentsvalget i 2024 endret imidlertid mye. Keir Starmer, som selv var mot Brexit, ble statsminister for en Labour-regjering med et spektakulært flertall i Underhuset. Nyvalg vil neppe skje før nødvendig (august 2029). Starmer-regjeringen ønsker å bedre («reset») forholdet til EU. Et første møte ble holdt i mai 2025 i London. Partene var enige om et ‘nytt strategisk partnerskap’. Dette skal bygge på uttredelsesavtalen (2019, revidert i Windsor 2023), men særlig utvikle handels- og samarbeidsavtalen (2020) mellom partene.

Partene deler verdigrunnlag, syn på transatlantisk samarbeid og fordømmelse av russisk aggresjon i Ukraina. De er enige om at NATO forblir hjørnestenen i det kollektive forsvar, og de har felles interesser i mange europeiske og internasjonale konflikter. Enigheten understreker det faktum at Storbritannia er en europeisk nasjon.

Partene nevner som samarbeidssaker i sikkerhets- og forsvarspolitikken støtte til Ukrainas selvforsvar; initiativ for økt produksjon i europeisk forsvarsindustri; mobilitet for militært utstyr og personell; sikkerhet i verdensrommet; regulære dialoger og strategiske konsultasjoner på høyeste plan; beredskap og kriseforvaltning; sikkerhet i Internettet; forsvar mot hybrid krigføring og sikring av kritiske infrastrukturer. Mulighet for britiske foretak til å delta i EUs finansieringsplan for forsvarsindustrien (‘REARM Europe’) skal vurderes raskt. Også maritim sikkerhet er tatt med, samt beredskap på helseområdet.

Under tittelen folk-til-folk forbindelser nevnes samarbeid blant annet om å gjøre det lettere for ungdom å reise mellom UK og EU for arbeid, studier og reisevirksomhet; mulighet for UK til å delta i EUs program for økonomisk støtte til utdanning, yrkesopplæring og sport (‘Erasmus+’); UKs tilknytning til EUs reviderte inn-/utreisesystemer på EUs yttergrenser. Partene vil samarbeide for kulturutveksling.

Brexit førte til at EUs lovgivning om tollunion og det indre marked falt bort for britene, med et prinsipielt viktig og politisk kontroversielt unntak for Nord-Irland. Grensen mellom EUs og britenes tollområde går i havet mellom de to øyer.

Partene er enige om et energisamarbeid basert på utvikling og regulering av nye teknologier. Dette omfatter blant annet bruk av hydrogen og biogass samt karbonfangst med bruk og lagring. Videre er strømforsyning omfattet, og UKs deltakelse i EUs strømmarked og tiltak for fornybar kraft med mer vurderes.

Markedene for handel med klimakvoter for karbonutslipp (‘ETS’) i EU og UK bør knyttes sammen, blant annet med sikte på at UK ikke utsettes for EUs grensejusteringsavgift for karbonutslipp (‘CBAM’).

Partene vil legge til rette for innreise og midlertidig opphold for selvstendig næringsdrivende og for gjensidig godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. På området for konkurranserett ser partene for seg en avtale om håndhevelse, herunder av statsstøtteregler.

En egen samarbeidsavtale om sanitære og fytosanitære forhold (dyre- og plantehelse), for å sikre mattrygghet i handelen, er i praksis spesielt viktig. Det meste av handelen med levende dyr og planter samt dyre- og planteprodukter mellom EU og UK, har blitt mye hemmet av UKs uttreden av markedssamarbeidet og tollunionen. Dette har skapt kostnader og misnøye i handelsnæringen.

På området indre sikkerhet og rettslig samarbeid er partene enige om fordelene ved å styrke samarbeidet på strafferettens område. Dette omfatter en rekke nyttige tiltak, for eksempel om gjensidig rettsbistand og utveksling av informasjon om straffbare forhold – fra saker om terrorisme og alvorlig kriminalitet til opplysninger om fingeravtrykk, DNA og strafferegistrering. Også i sivilretten er det bruk for økt samarbeid til gjensidig nytte, for eksempel i grenseoverskridende familierettslige spørsmål.

I saker om lovstridig migrasjon bør samarbeid rettes blant annet mot kamp mot menneskesmugling. Det legges opp til gjensidig deling av informasjon, landkunnskap, analyser for samordning og samarbeid i internasjonale fora hvor begge parter deltar. Samarbeid om retur til tredjeland og om avskrekkingstiltak, som må være i samsvar med folkeretten, operasjonelt og strategisk samarbeid med hensyn til flyktningeruter og på yttergrensene, samt samarbeid om visumpolitikk.

Britisk økonomi er nest størst i Europa, og tilsvarer rundt en femtedel av økonomien i EU27. EU er mindre avhengig av UK i handelen enn omvendt, men EU har klar interesse i et nært samarbeid med UK. Dette gjelder særlig i forsvarssaker, men også ellers. Avtaler for flere markedssektorer er under forberedelse.

Slike avtaler kan struktureres etter et mønster. De vil forvaltes sammen av partene; avtalene kan gi UK mulighet for passende deltakelse ved Kommisjonens lovforslag (‘decision-shaping’, men ikke ‘decision-making’); tvisteløsning kan skje ved et uavhengig voldgiftspanel, som likevel må sikre at EU-domstolen har det siste ord i tolkningen av EU-rett; avtalene kan avklare finansieringsbidrag fra UK med videre. EUs forvaltning består av en rekke mer eller mindre selvstendige byråer og kontorer, og britiske myndigheter må gis passende tilgang til slike organers virksomhet.

Avtalene vil være dynamiske og i tråd med rettsutviklingen i EU. For å sikre partenes autonomi, må det blant annet tas hensyn til UKs konstitusjonelle og parlamentariske prosedyrer og til EU-domstolens rolle i tvisteløsningen.

Partene er generelt enige om regulære møter på politisk nivå, og om løpende faglig samarbeid. Et virksomt forsvarspolitisk samarbeid mellom Paris, Berlin og London vil trolig ha den høyeste prioritet. Kommer dette på plass, kan det få tilslutning fra et stort flertall av EU-statene, samt fra Norge og Island. Dette kan dessuten påvirke samarbeidet mellom partene i andre sektorer.

Situasjonen er likevel paradoksal. Ifølge slagordet fra valgkampen i 2016 om «Taking back control», skulle en EU-uttreden befri britene fra EUs rettsorden, byråkrati og de årlige bidrag til EUs budsjett. Men EU-regler kunne ofte ikke falle bort før de var erstattet med nasjonale regler. Arbeidsmengden utsatte ‘frigjøringen’ på flere områder og i flere runder. Etter hvert har mange nasjonale regler kommet på plass, men alt virker likevel ikke tilfredsstillende. Britisk byråkrati er ikke alltid overlegent det kontinentale. Budsjettbesparelser lot seg ikke pløye inn i det offentlige helsevesen – som lovet i 2016.

Brexit ga mulighet for å bestemme selv, men fordelen har åpenbart ikke kompensert for de økonomiske tap britene påførte seg selv ved å tre ut av EUs tollunion, det indre marked og andre samarbeidsordninger i EU. En ‘gjenstart’ av forholdet til EU vil tvert om føre til at UK på ny må forholde seg til EU-retten. Likevel gir dette håp om en felles europeisk fremtid.