Finn på siden

Eldreomsorg, eldrebølgen, eldre, pensjonist, gamle — Foto: iStockphoto.com

Eldreomsorgen: Mot krise, eller har vi kontroll?

Eldrebølgen omtales som en varslet krise for eldreomsorgen. Dette notatet viser at behovet for omsorgspersonell kan bli langt lavere enn fryktet, men også hvorfor de nærmeste årene kan bli krevende.

Steinar Juel

Publisert: 10. februar 2026

Notat_02_2026_Eldreomsorgen-Mot-krise-eller-har-vi-kontroll pdf · 2 MB

Innledning

I gjentatte perspektivmeldinger er det presentert fremskrivninger som viser hvordan andelen eldre i befolkningen nå øker kraftig, og at denne utviklingen vil fortsette i flere tiår fremover. Den såkalte eldrebølgen er ikke lenger noe som vil komme: Den er her nå.

Antall personer over 80 år økte i 2025 med vel 14.000 personer, og den årlige økningen vil være godt over 10.000 personer frem til 2040. Statistisk sentralbyrås (SSB) fremskrivninger viser at veksten blir særlig sterk de neste fem årene, med en topp på nær 20.000 personer i 2026. Til sammenligning økte antallet over 80 år med drøyt 10.000 i hele tiåret 2010–19. Behovet for omsorgstjenester øker etter fylte 80 år og særlig etter fylte 90 år. Nær halvparten av de over 80 år mottok i 2017 hjemmebaserte helsetjenester minst én gang.¹

Det er ikke bare eldre som nyter godt av kommunenes omsorgstjenester. I tiåret 2014–2024 var det sterkest vekst i antall tjenestemottagere mellom 19–49 år, mens antallet i gruppen 80–89 år var om lag uendret. Det, selv om aldersgruppen ble større. Omsorgsbehovet blant yngre er knyttet til medfødte lidelser, ulykker og sykdommer. I 2024 var 27 prosent av mottagerne av kommunale omsorgstjenester under 50 år, en økning fra 24 prosent i 2014. Andelen tjenestemottagere på 80 år og over falt i samme tidsperiode fra 43 til 38 prosent.² Den voksende gruppen yngre brukere av omsorgstjenester har fått lite oppmerksomhet.

I dette notatet sees det på omsorgstilbudet overfor eldre, det vil si personer fra 67 år og over. Det sees primært på utviklingen frem mot 2040, som kan betraktes som de nærmeste årene. Økningen i andelen eldre tilsier isolert sett at etterspørselen etter omsorgstjenester vil øke kraftig i årene fremover. Dette er velkjente konklusjoner fra diverse utredninger og behørig omtalt i den politiske debatten. Men det underkommuniseres ofte hvor følsomme slike fremskrivinger er for forutsetningene som legges til grunn. Fremskrivinger basert på en antakelse om uendret andel tjenestemottagere i de eldre aldersgruppene (konstante brukerfrekvenser), viser kraftig vekst i behovet for kommunale omsorgstjenester frem mot 2040 og 2060. Antas det derimot at eldres helsetilstand fortsetter å bli bedre, at sammensetningen på omsorgstjenestene endres, samt at det skjer endringer i andre parametere, blir resultatet langt lavere vekst i behovet for omsorgstjenester i denne aldersgruppen.

Dette illustreres i beregninger fra SSB publisert i 2023.³ I det som kalles «Konstantalternativet» anslås det å bli behov for vel 50 prosent flere årsverk i omsorgstjenestene i 2040 enn i 2019 (en vekst på 76.000 årsverk), og vel en dobling i 2060 (vekst på 160.000 årsverk). I det som kalles «Minimumsalternativet», anslås årsverksbehovet kun å øke med 18.000 fra 2019 til 2040, for deretter å falle noe frem til 2060. SSB-rapporten presenterte også mellomalternativer, og et alternativ
hvor årsverksbehovet i omsorgsektoren blir høyere enn i Konstantalternativet.

Beregningene publisert i 2023, var basert på den faktiske situasjonen i 2019, og var en oppdatering av beregninger publisert i 2019, hvor 2017 var utgangsåret. Skiftet av basisår fra 2017 til 2019 bidro til noe lavere anslag for årsverksveksten. Det skyldtes blant annet at både bruker-frekvensene og årsverkene per bruker hadde falt noe fra 2017 til 2019.

Formålet med dette notatet er å se nærmere på i hvilken grad scenarier hvor veksten i årsverks-behovet blir lavere, kan være mer realistiske enn Konstantalternativet. Konstantalternativet er alternativet som det ofte refereres til i den politiske debatten. I første del av notatet presenteres en del tall for den historiske utviklingen. I andre del vurderes sannsynligheten for at veksten i årsverksbehovene kan bli lavere enn det ofte refereres til. Til slutt er det et konkluderende avsnitt hvor det foreslås noen tiltak.

Sterk vekst i omsorgstjenestene

Det offentlige tilbudet av omsorgstjenester har økt sterkt siden 1970-tallet. Dette illustreres ved se på utviklingen i antall årsverk i omsorgstjenestene. I figur 1 inndeles tjenestene i to, institusjonspleie og tjenester som tilbys hjemmeboende. Innen begge kategoriene har veksten i årsverkene vært sterk, særlig fra begynnelsen av 1990-tallet. Frem til da var institusjonspleie dominerende, men gradvis overtok hjemmesykepleie posisjonen som den største tjenesten. Figuren omfatter omsorgstjenestene totalt, både overfor eldre og yngre.

Figur 1: Årsverk i offentlig omsorgstjeneste, fordelt på
hjemmetjeneste og institusjonspleie (kort- og langtidspleie).

Kilde: SSB Rapport 2023/3

Veksten i omsorgstjenestene har vært langt sterkere enn det som kan forklares med befolkningsveksten og endringene i befolkningens alderssammensetning. Beregninger presentert i SSB-rapport 2023/3 viser at kun drøyt halvparten av veksten i antallet årsverk i omsorgstjenestene kan tilskrives disse to faktorene. Resten skyldes andre forhold, som økt kapasitet og kvalitet. For yngre med omsorgsbehov har mindre bruk at institusjoner og økt bruk av egne boliger bidratt til et høyere bemanningsbehov. Flere i disse aldersgruppene har behov for døgnkontinuerlig pleie og assistanse.

Det er særlig årsverkene i hjemmetjenestene som har økt mer enn det som kan forklares av demografiske forhold.

Hjemmesykepleie er gjennomgående langt mindre ressurskrevende, både i kroner og arbeidskraft, enn langtidsopphold på institusjon. Ifølge kommunenes regnskapsdata kostet én langtidsplass på institusjon i 2024 i gjennomsnitt 2,3 millioner kroner. Det omfatter både pleiekostnadene og kostnadene knyttet til eiendommene. I gjennomsnitt brukes det litt over ett årsverk per beboer på sykehjem.

En sykehjemsplass er også dyr for beboerne. For én plass betaler de kommunen 85 prosent av egen inntekt som overstiger et grunnbeløp (1G).⁴ Fratrukket beboernes egenandel koster en sykehjemsplass kommunen i gjennomsnitt 1,9 mill. kroner i 2024.

Hjemmesykepleie for eldre er klart billigere enn sykehjem, selv om årsverkinnsats og kostnadene variere mye mellom brukerne. Noen har kun behov for lettere tjenester som trygghetsalarm og besøk noen ganger i uka, andre trenger besøk mange ganger i døgnet. I 2024 var gjennomsnitts-kostnadene per bruker av hjemmetjenestene drøyt en fjerdedel av kostnadene ved en langtids sykehjemsplass. Kostnadene, og årsverksinnsatsen, er imidlertid høyest for de yngre tjenestemottagerne. Ser en kun på gruppen 80 år og over, kan ett årsverk i hjemme-sykepleien i gjennomsnitt betjene om lag syv brukere.

Brukerfrekvensen er naturlig nok langt høyere blant de eldre enn blant de yngre. Selv om det er langt flere personer som er 19–49 år enn 80 år og eldre, gjør brukerfrekvensen at eldre er den største gruppen brukere. Andelen yngre har imidlertid, som nevnt, økt betydelig de siste årene.

Hjemmesykepleie er gratis for brukerne. Profilen på egenbetalingene går altså fra null, selv for brukere som mottar hjemmesykepleie mange ganger i døgnet, til 85 prosent av inntekten når en kommer på sykehjem. Mangelen på egenandel kan bidra til større etterspørsel etter hjemmesykepleie enn nødvendig.

Figur 2: Årsverk per bruker (standard) for hjemmetjeneste
fordelt etter brukernes kjønn og alder. Tall for 2019

Kilde: SSB-Rapporter 2023/3

Vi lever i gjennomsnitt lenger og er friskere som eldre. Det bidrar til at andelen mottagere av kommunale omsorgstjenester over 80 år gradvis har falt de siste ti årene, se figur 3. En annen forklaring kan være sprengt kapasitet, slik at eldre ikke får omsorgstjenester, selv om de har behov for det. Den effekten er trolig liten. Kommunene har plikt til å stille opp med omsorgstjenester ved behov. Trengende må derfor antas å få noe bistand. Det er et annet spørsmål om den er tilstrekkelig. Brukerfrekvensene i figur 3 sier ingenting om det.

Andelen brukere mellom 80 og 90 år har falt med hele ni prosentpoeng fra 2014 til 2024, fra 51,6 prosent til 42,7 prosent. Andelen har også falt for de over 90 år, men ikke så mye. Når den totale andelen tjenestemottagere i befolkningen likevel har økt, skyldes det i betydelig grad den sterke økningen i andelen yngre mottagere, særlig i aldersgruppen 18–49 år.⁵ Befolkningsgruppen er stor og har vokst, samtidig som brukerfrekvensen har steget. Det er dermed blitt om
lag 20.000 flere mottagere av omsorgstjenester i denne aldersgruppen i perioden 2014–24, en økning på over 30 prosent.

Det er bemerkelsesverdig liten oppmerksomhet om den kraftige økningen i kommunenes kostnader knyttet til yngre brukere av omsorgstjenester. Ifølge en studie fra Universitetet i Oslo (UiO)⁶ går om lag 40 prosent av kommunenes kostnader til pleie- og omsorgstjenester til den gruppen forskerne kaller «høykostnadsbrukere». Dette er gjennomgående yngre personer, gjennomsnittsalderen er 46 år. I studien kommenterer forskerne stortingsmeldingen «Fellesskap og meistring – Bu trygt heime» (Meld. St. 24 (2022–2023)) og kommer med følgende vurderinger når det gjelder yngre mottagere av omsorgstjenester:

«Det blir neppe strid om det som står i Stortingsmeldingen. Derimot kan det bli strid om det som ikke står der. Fokuset i meldingen er de eldre og den framtidige økningen i andelen eldre. Våre resultater viser at disse ikke er spesielt «dyre» brukere. Kostnadene er høye blant de yngre brukerne og dersom disse blir flere og de også får flere eller dyrere tjenester over tid, vil det gi større kostnadsutfordringer enn en økning i andelen eldre.

Avinstitusjonalisering, desentralisering og boliggjøring som er de viktige forklaringene på de endringene vi har observert, har vært en ønsket utvikling som har hatt bred politisk støtte. De økonomiske konsekvensene av valgene har imidlertid i liten grad vært klargjort og gjennom denne studien har vi vist hvilken betydning endringene har hatt for kostnadsutviklingen i pleie- og omsorgstjenestene og utgiftsfordelingen innad tjenestene.»

Det er sammensatte årsaker til økningen i brukerfrekvensen og kostnadene knyttet til omsorgstjenester overfor yngre brukere. Utvidet tilbud og økning i psykiske lidelser nevnes i studien fra det helseøkonomiske nettverket ved UiO.

Det ligger imidlertid utenfor rammen av dette notatet å gå nærmere inn på dette. Hva som skjer videre med denne gruppens bruk av omsorgstjenester vil imidlertid ha stor betydning for kapasiteten til å håndtere også en eldre befolkning. Det er svært uheldig, hvis forskerne har rett i at de økonomiske konsekvensene av endringene i tjenestetilbudet overfor yngre i liten grad er klargjort, mens økonomiske hensyn står i høysetet når det gjelder endringene i omsorgstilbudet overfor eldre.

Figur 3: Utviklingen i andelen mottagere av omsorgstjenester i noen aldersgrupper. 2014–2024

Kilde: Helsedirektoratet

Figur 4: Årsverk i kommunale HO-tjenester og offentlig spesialisthelsetjeneste fordelt etter pasientenes/brukernes alder. 2019

Kilde: SSB-Rapporter 2023/3

Figur 4 summerer opp antallet årsverk som i 2019 ble brukt på ulike alderstrinn i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. (Figuren inneholder også en kurve for spesialisthelsetjenestene, men det ligger utenfor rammen av notatet å gå nærmere inn på den.) De kommunale helsetjenestene er relativt små, så de fleste årsverkene i kommunale helse- og omsorgstjenester (HO-tjenester) er omsorgstjenester.

Figur 5 viser hvordan sammensetningen av kommunenes omsorgstjenester overfor eldre har endret seg de siste femten årene. Mottagerne av hjemmesykepleie over 67 år har i perioden vokst med 20 prosent, mens langtidsopphold på institusjon har falt med vel 10 prosent. Bruken av omsorgsboliger har falt kraftig.

Figur 5: Endringer i prosent av brukere over 67 år av omsorgstjenester. 31.12. 2010–31.12.2024⁷

Kilde: SSB og Civita

Slik kommunenes budsjetter for de nærmeste årene nå ser ut, er det lite sannsynlig at trenden med reduksjon i heldøgns sykehjemsplasser vil stanse, heller tvert imot. I hele landet legger kommunene opp til betydelig kutt i sykehjemsplasser for å få budsjettene i balanse. Det vil trolig hjelpe lite at regjeringen i statsbudsjettet for 2026, i et «eldreløft», satte av en tilsagnsramme på 3,4 milliarder kroner i Husbankens ordning for investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser. Dette skal være nok til 1.500 heldøgnsplasser.⁸

Figur 6: Årlig vekst i antall personer over 80 år, og i sykehjemsplasser for eldre.

Kilde: SSB-Rapporter 2023/3

Veksten i antallet personer på 80 år og over begynte å øke markert i 2016, og veksten har tiltatt, se figur 6. En veksttopp på 19.000 nye 80-åringer ventes i år. Deretter avtar veksten gradvis ned mot 10.000 i året nærmere 2040. Figuren viser også at veksten i antallet heldøgns sykehjemsplasser for eldre gjennomgående har vært negativ i perioden 2010–24, også i de årene veksten i antallet over 80 år tiltok. Kommunenes budsjett for de nærmeste årene er ikke i nærheten av å endre denne utviklingen. Spriket mellom de fine ordene i statsbudsjettet for 2026 og realitetene rundt om i landet fremstår som stor når regjeringen skriver at den «vil fortsette satsing på både flere og nyere heldøgns omsorgsplasser, som sykehjem og omsorgsboliger».

For at det ikke skal ende i et sammenbrudd i eldreomsorgen, må 80- og 90-åringene i langt større grad greie seg uten bistand, og/eller fortsatt i økende grad kun greie seg med hjemmebaserte tjenester. Figur 7 viser hvordan de ansatte i kommunenes omsorgsinstitusjoner i hovedsak betjener personer fra 75 år og over. Hvis det blir håndterbart å erstatte sykehjemsplasser med hjemmesykepleie for eldre, vil ett årsverk kunne betjene i gjennomsnitt syv ganger så mange brukere som de gjør på et sykehjem (se også figur 2).

Figur 7: Årsverk i kommunale omsorgstjenester fordelt etter brukernes alder og tjeneste. 2019

Regjeringen presenterte stortingsmeldingen «Fellesskap og mestring: Bo trygt hjemme» som en reform.⁹ Stortingsmeldingen inneholdt mange fine ord og intensjoner, men var tynn på konkrete tiltak. Mer bruk at velferdsteknologi og tilrettelegging for at flere kan bo hjemme lenger ved hjelp av hjemmetjenester og teknologi, var det mest konkrete. Det er vanskelig å se hva som er en reform i dette. Det er heller en videreføring og forsterkning av en politikk som har vært gjeldende i mange år.

At flere bor hjemme enda lenger innebærer at de som kommer på sykehjem, vil være i en langt svakere helsetilstand enn før. De har behov for mer pleie og dør raskere. Dette er allerede i ferd med å skje, noe som kommer klart frem i arbeidsnotatet fra helseøkonomisk nettverk ved UiO.¹⁰ Der heter det: «Det er en signifikant reduksjon i funksjonsevnen til de nyinnlagte pasientene [på sykehjem] i den eldste aldersgruppen fra 2018 til 2021.»

Sykehjemmene bør tilpasses denne utviklingen. Høy vekst i personer over 80 år kombinert med redusert sykehjemskapasitet gjør at terskelen for å få plass blir stadig høyere. Gjennomsnittlig botid på sykehjemmene har ligget på rundt to år.¹¹

Husbankens¹²regelverk for hvordan sykehjem og omsorgsboliger skal planlegges og utformes for at kommunene skal få investeringstilskudd, begrenser deres muligheter til å tilpasse dem til endringene i beboermassen. Sykehjemmene bygges og innredes for å være hjem for beboerne. Når de i økende grad blir rene pleieinstitusjoner for siste fase av livet, bør sykehjemmene trolig utformes på en annen måte. En annen utforming vil kunne gjøre at de vil fungere bedre ut fra hva beboernes behov nå er, og kapasiteten vil kunne bedres på en mer kostnadseffektiv måte.

I noen kommuner er det gjort forsøk med samlokalisering av omsorgsboliger og hybler for studenter. Studentene får rabattert husleie mot å forplikte seg til å bistå eldre.¹³

Erfaringene synes å være gode, men her igjen hevdes det at Husbankens regler gjør at slike innovative nybygg ikke kvalifiserer til investeringsstøtte.

I sin første delrapport (NOU 2026:1) foreslår Kommunekommisjonen betydelige forenklinger i Husbankens regler for investeringstilskudd. Kommunene bør selv definere sine behov knyttet til sykehjem og omsorgsboliger, ikke staten. Kommisjonen kritiserer også at regjeringen i statsbudsjettet for 2026 på ny reserverer en del av rammen for investeringstilskudd til økning av sykehjemskapasiteten. Den potten kan ikke brukes til å erstatte eller renovere gamle bygg. Kommunene bør selv avgjøre om de skal bygge nytt for å erstatte noe gammelt, renovere gamle bygg eller bygge nytt for å øke institusjonskapasiteten. De enkelte kommuner kjenner best sine behov, og sin økonomiske situasjon. Kommisjonen peker også generelt på at dagens regler for investeringstilskudd hindrer omstillinger og innovasjon.¹⁴

Som et tiltak for å understøtte at eldre i økende grad skal bo hjemme, har Posten i samarbeid med KS (kommunenes interesseorganisasjon) gjennomført et forsøk hvor postbudene gis en oppsøkende rolle overfor eldre. Konseptet kalles «På dørterskelen».15

Bruken av fysiske brev faller, noe Posten må tilpasse seg. Samtidig har behovet for beredskap økt, og flere eldre risikerer å bli mer isolerte hjemme. I en mulig situasjon med sabotasje eller høyere konfliktnivå, tilsier erfaringene fra Ukraina at det vil være stort behov for et postbudnettverk. I normale tider viser Postens forsøk at postbudene kan være til nytte overfor eldre gjennom «På dørterskelen»-tilbudet. I ti kommuner ble det gjennomført et forsøk hvor postbudene ringte på døren til beboere over 75 år, leverte post og informasjon fra kommunen om blant annet aktiviteter for eldre. Forsøket omfattet en begrenset tjeneste overfor eldre, men gjorde at flere deltok på aktiviteter og fikk redusert ensomhet. Tjenestetilbudet via postbudene kan tenkes utvidet, men selv de begrensede oppgavene som ble tilbudt i de ti pilotkommunene, ble av kommunene og av en ekstern evaluering vurdert som veldig nyttige. Likevel har regjeringen foreløpig valgt å ikke gå videre med ideen.

Friskere eldre og mer effektiv eldreomsorg?

Fremskrivinger med uendrede brukerfrekvenser for omsorgstjenester per alderstrinn, og uendrede årsverk per bruker, resulterer i at antall ansatte innen de kommunale omsorgstjenestene må øke fra 161.000 årsverk i 2024, til 223.000 i 2040 og 311.000 i 2060. Det vil si en økning på om lag 4.000 årsverk per år frem til 2040, og deretter med «bare» 3.000 årsverk per år. I tillegg kommer økt etterspørsel etter årsverk i helsesektoren.¹⁶

Den sterkeste økningen i antallet årsverk vil, ifølge disse statiske framskrivningene, komme i sykehjem og andre institusjoner. Samtidig er dette tjenester hvor kapasiteten sakte, men sikkert, reduseres (figur 6), og hvor kommunene i budsjettene for 2026 fortsetter å kutte. Når frekvensen for eldres bruk av omsorgstjenester gradvis har falt siden 2014, er det sannsynlig at det også vil kunne fortsette fremover. Forventet levealder ventes fortsatt å stige, særlig fordi dødeligheten faller i de yngre aldersgruppene. Helsetilstanden til eldre er blitt bedre, noe som også ventes å fortsette. Medisinske nyvinninger innen de store sykdomsområdene som kreft og hjertesykdommer bidrar til det. Nå begynner det også å komme medisiner som forsinker, og med tiden kanskje stopper, utviklingen av demens. Trolig vil det skje mye på dette området i årene fremover.

Veksten i antallet eldre brukere av omsorgstjenestene blir betydelig annerledes om en, istedenfor uendrede brukerfrekvenser, antar at det trendmessige fallet siden 2014 fortsetter. Det er illustrert i figur 8A og B. Figur 8A viser veksten i antall brukere av omsorgstjenester over 80 år ved uendrede brukerfrekvenser fra 2024. Antallet brukere på 80 år og over vil da stige fra om lag 130.000 i 2024 til 240.000 i 2040, en vekst på 110.000 personer, eller 85 prosent. Fortsetter derimot nedgangen i brukerfrekvensene i tråd med trenden i 2014–24, begrenses veksten til nesten det halve, om lag 60.000 brukere.

Figur 8: Fremskrivinger til 2040 av antall mottagere av omsorgstjenester 80 år og over

A B

A. Uendret brukerfrekvenser fra 2024
B. Trendmessig videreføring av nedgangen i brukerfrekvensen 2014–2024A. Uendret brukerfrekvenser fra 2024

Kilde: SSBs befolkningsfremskrivinger, Helsedirektoratet og egne beregninger

I Konstantalternativet til SSB ble det også forutsatt konstant fordeling av omsorgstjenestene på henholdsvis sykehjemsplasser og hjemmetjenester. Hvis det som alternativ antas at hele veksten i tjenestetilbudet vil komme i hjemmetjenestene, vil behovet for årsverk i omsorgstjenestene vokse mindre. Ifølge SSB Rapport 2019/12 gikk det i 2017 med ett årsverk i hjemmetjenestene for å betjene vel syv brukere over 80 år.¹⁷

Hvis brukerfrekvensen fortsetter å falle, og hele veksten i antallet omsorgsmottagere over 80 år lar seg betjene av hjemme-tjenestene, begrenses veksten i årsverksbehovet frem til 2040 til i underkant av 9.000. Det vil være langt mer håndterbart enn Konstantalternativets «behov» for årsverksvekst på 60.000 frem til 2040.

Forutsetningen om ingen vekst i bruken av sykehjem når gruppen over 80 år vokser sterkt, er nok litt ekstrem. En mellomløsning hvor andelen på sykehjem fortsetter å falle, kan være mer realistisk.

I regnestykket over er det også forutsatt at omfanget av familieomsorg øker proporsjonalt med antallet omsorgsmottagere. Det er dårlig med data for omfanget på familieomsorgen, men i SSB-rapport 2019/12 anslås den til å ha tilsvart 90.000 årsverk i 2017. Det tilsvarte om lag 2/3 av årsverkene i alle kommunale hjemmetjenester. Omfanget av familieomsorg er nok fleksibelt, og kan være knyttet til hvor mangelfullt pårørende opplever at de kommunale tjenestene er. Antagelsen om at familieomsorgen øker i takt med antallet omsorgsmottagere virker rimelig.

Konklusjoner

Fremskrivinger som beskrevet og skissert over, er usikre. De bygger på noen sentrale forutsetninger, og selv mindre endringer i dem kan gi store effekter på utfallet når en ser mange år fremover. Noen av forutsetningene påvirkes også av politiske beslutninger.

Gjennomgangen tyder på at Konstantalternativet i SSBs fremskrivinger i betydelig grad kan overdrive behovet for omsorgspersonell, selv om gruppen over 80 år fortsetter å vokse. En utvikling nærmere «minimumsalternativet» i SSBs scenarier kan være vel så realistisk over tid. Den brå og særlig sterke veksten i personer over 80 år de nærmeste 5–6 årene kan imidlertid bli krevende, fordi nedgangen i frekvensen for bruken av omsorgstjenester blant eldre ikke vil gå raskt nok til å kompensere for aldersforskyvningen. Derfor er det en risiko for at den nedbyggingen av sykehjemsplasser som nå pågår, vil skape store problemer for mange eldre og deres pårørende de i nærmeste årene. Men over tid vil effekten av at det blir flere eldre, i stor grad kunne motvirkes av at deres behov for omsorgstjenester fortsetter å falle, blant annet på grunn av bedre helsetilstand.

Store ressurser kan spares ved å legge bedre til rette for at eldre kan fortsette å bo hjemme. «Hjemme» betyr ikke nødvendigvis i den samme boligen som før. Ved å flytte til mer egnede boliger før en blir for gammel, vil eldre selv ofte kunne få et bedre liv, og behovet for omsorgstjenester blir mindre.

Noen tiltak bør gjennomføres:

Eldre bør oppfordres/stimuleres til å ta et større ansvar for egen alderdom ved blant annet å flytte til mer egnede boliger, før de blir for gamle, når det kan gjøre det lettere å bo hjemme lenger.
Kravene til utforming av sykehjem og omsorgsboliger bør gjøres mer fleksible for at kommunene skal kunne få investeringstilskudd. Dette er i tråd med anbefalingene til Kommunekommisjonen. Kommunene bør stimuleres til å forsøke ulike utforminger og løsninger, istedenfor å begrenses med stramme krav til planlegging, romløsninger o.a. for å kunne få tilskudd.
Regjeringen bør snu i synet på Postens konsept «På dørterskelen». Bruken av postbud til aktivt å invitere hjemmeboende eldre til aktiviteter, kan både være helsebringende og redusere ensomhet. Ensomhet kan lett bli et økende problem når eldre skal bo hjemme lenger.
Terskelen for at pårørende skal kunne få omsorgslønn bør vurderes senket.
Kvaliteten på de hjemmebaserte tjenestene oppleves av brukere og pårørende som varierende. Det er viktig at de organiseres slik at brukerne ikke må forholde seg til nye personer hele tiden, og at omsorgspersonene har tilstrekkelig kompetanse og tid til de oppgavene som skal utføres.
Det bør vurderes å innføre egenandel for brukere av hjemmesykepleie. Det er ingen logikk i at egenandelen er null, mens den er svært høy på sykehjem. En slik betaling må i tilfelle graderes mot brukernes inntekt, slik at det fortsatt er gratis for de med lav inntekt. Forbruksevnen til eldre med behov for omsorgstjenester er lav, og mange eldre har gode pensjoner og en betydelig netto formue som setter dem i stand til å betale en egenandel.
Bruken av velferdsteknologiske løsninger har økt kraftig, og det er en utvikling som bør fortsette.

I dette notatet er det bare sett på omsorgstjenestene for eldre. Selv om en skulle få dempet presset på omsorgstjenestene for dem, vil kommunene kunne oppleve sterkt press på kostnader og behovet for arbeidskraft hvis brukerfrekvensen blant yngre fortsetter å øke.

Flere eldre betyr at behovet for helsetjenester som fastlegetjenester og spesialhelsetjenestene også øker. Hvis kommunene legger ned sykehjem i et for raskt tempo, vil det lett føre til større belastning på spesialisthelsetjenesten. I noen regioner er det allerede et problem at flere pleie-trengende opptar dyrebare plasser på sykehus.

Små kommuner, der aldringen av befolkningen gjennomgående er mer omfattende, har samtidig ofte svakere evne til å tilby omsorgstjenester. Kommunestruktur og organiseringen av omsorgs-tjenestene overfor innbyggerne i små kommuner er en påtrengende problemstilling. Det må forventes at Kommunekommisjonen kommer mer inn på det i senere delrapporter. Det vil være naturlig at dette også tas opp av Helsereformutvalget.

En PDF-versjon av notatet kan lastes ned her:

Notat_02_2026_Eldreomsorgen-Mot-krise-eller-har-vi-kontroll pdf · 2 MB

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatteren på [email protected] eller [email protected]

Publisert: 29. april 2026