Finn på siden

Kart med mange nåler, bistand, prioritering, prioriteringer, norsk bistand, interesseorganisasjoner, insentiver, bistandsorganisasjoner, utviklingspolitikk, bistandspolitikk — Foto: istockphoto.com/ Studio-Annika

Derfor prioriteres det ikke i norsk bistand: Hvordan legge til rette for reell prioritering i bistands- og utviklingspolitikken

Er reell prioritering mulig når bistandsbransjen selv er en av de sterkeste motkreftene og systemet alltid belønner nye satsinger fremfor å velge bort gamle?

Torben Bjørke-Henriksen

Emma Strandbakke

Publisert: 13. april 2026

Sammendrag

Norsk bistand preges ikke av mangel på prioriteringer, men av mangel på nedprioriteringer i praksis. Over tid har nye satsinger blitt lagt til uten at eksisterende innsats er trappet ned eller faset ut. Resultatet er en bistand som vokser i bredde, men ikke i effekt.

Prioritering er samtidig en forutsetning for effektiv bistand. Når ressursene spres på mange formål, svekkes både måloppnåelse, politisk oppslutning og muligheten til å oppnå varige resultater.¹ I en situasjon der globale behov øker og flere giverland reduserer sin bistand,² blir behovet for konsentrasjon enda tydeligere.

Flere analyser, blant annet fra Civita,³ har pekt på behovet for tydeligere prioritering. Dette notatet tar utgangspunkt i et annet spørsmål: hvorfor prioritering i praksis er så vanskelig å gjennomføre.

Hovedargumentet er at problemet ikke først og fremst er mangel på kunnskap eller forslag til prioriteringer, men et system av insentiver som gjør det enklere å etablere nye satsinger enn å avvikle eksisterende. Prioritering blir dermed i praksis en utvidelse av porteføljen, ikke et reelt valg mellom innsatsområder.

En undervurdert del av dette bildet er bistandsorganisasjonenes rolle som interesseaktører. For organisasjoner finansiert gjennom bistandsmidler handler nedprioritering om egne budsjetter og arbeidsplasser, noe som gir sterke insentiver til å opprettholde og utvide eksisterende innsats. Motstanden mot nedprioritering er derfor alltid organisert, mens presset for å prioritere ned sjelden er det.

Dette forutsetter at nye satsinger som hovedregel innebærer at andre innsatsområder nedprioriteres, at beslutninger baseres på tydelige kriterier, og at prioriteringene ligger fast over tid. I praksis innebærer dette også at bistanden må konsentreres om et begrenset antall hovedprioriteringer – ikke mer enn fire til fem tematiske områder.

Skal bistanden bli mer effektiv, må prioritering innebære reelle valg innenfor en gitt ramme. Dette er særlig relevant i arbeidet med ny stortingsmelding og Prosjekt Vendepunkt – regjeringens pågående gjennomgang av norsk utviklingspolitikk, lansert av Utenriksdepartementet i januar 2026,⁴ der behovet for prioritering er erkjent, men gjennomføringen er uklar.

Uten slike mekanismer vil prioritering forbli retorikk – ikke realitet.

En PDF-versjon av notatet kan lastes ned her:

Notat_08_2026_Hvordan legge til rette for reell prioritering i norsk bistands- og utviklingspolitikk_ pdf · 534 KB

Innledning: Et system som gradvis utvider seg

I norsk bistandsdebatt diskuteres det ofte hva som bør prioriteres. Langt mindre oppmerksomhet rettes mot hvordan prioritering faktisk skal gjennomføres i praksis.

Over tid har bistandspolitikken fått stadig flere mål og satsingsområder.⁵ Samtidig øker de globale behovene, og flere giverland kutter.⁶ Spørsmålet om prioritering blir dermed mer presserende: Hva skal Norge bruke bistanden til, og hvor kan den gjøre størst forskjell?

Allerede i 1972 ble det slått fast at norsk innsats må konsentreres for å få effekt.⁷ Mer enn femti år senere er dette prinsippet fortsatt relevant, men lite etterlevd.

Dette notatet tar utgangspunkt i et annet spørsmål: hvorfor prioritering i praksis uteblir.

Hovedargumentet er at problemet ikke er mangel på prioriterings-forslag, men mangel på mekanismer som gjør det mulig å prioritere i praksis.

Resultatet er et system som gradvis utvider seg, men i liten grad evner å velge bort.

Fremveksten av nye tematiske satsinger i norsk bistand

Frem til slutten av den kalde krigen var norsk bistand i hovedsak innrettet mot fattigdomsreduksjon. Rundt 1990 ble ambisjonene utvidet til også å omfatte demokrati, miljø, likestilling og andre globale hensyn.

Dette markerte et skifte der nye mål i stor grad ble lagt til eksisterende innsats, snarere enn å erstatte den.

Siden har nye tematiske satsinger blitt introdusert innen blant annet fred og forsoning,⁸ klima,⁹ global helse,¹⁰ utdanning¹¹ og matsikkerhet.¹²

Utviklingen er også dokumentert i internasjonale gjennomganger. OECDs gjennomganger av norsk bistand viser at porteføljen over tid har blitt stadig bredere, med mange tematiske prioriteringer
og begrenset konsentrasjon.¹³

Nye satsinger har kommet som følge av både legitime behov og politiske prioriteringer, men også av skiftende politisk oppmerksomhet.

Utviklingen har ikke vært resultat av én samlet strategi, men av en rekke enkeltbeslutninger over tid. Resultatet er et mønster der nye prioriteringer legges til, mens få fases ut. Dette er kjernen i dagens utfordring: en bistand som over tid har blitt utvidet, men i liten grad omprioritert.

Figuren er forenklet og illustrativ. Flere av temaene har vært en del av bistanden over lang tid, men figuren synliggjør hvordan de over tid har fått økt politisk tyngde og blitt løftet frem som egne prioriteringer. Figuren er basert på gjennomgang av stortingsmeldinger om utviklingspolitikk (1970–2024), samt regjeringens strategier og prioriteringer innenfor sentrale bistandstemaer.

Hvorfor er prioritering politisk vanskelig?

At bistandspolitikken over tid får flere mål uten at andre fases ut, skyldes ikke mangel på analyser eller faglige anbefalinger. Behovet for konsentrasjon har vært fremhevet i flere tiår.¹⁴

Problemet ligger i hvordan bistanden styres. De politiske og institusjonelle insentivene trekker systematisk i retning av å utvide innsatsen, ikke å prioritere mellom ulike formål.

Det er en grunnleggende asymmetri i beslutningssystemet: Nye satsinger gir synlighet og politisk gevinst, mens nedprioriteringer utløser motstand uten tilsvarende gevinst. Den politiske kostnaden ved å trekke seg ut av et område er konkret og synlig, mens gevinsten ved å omprioritere er usikker og langsiktig.

Samtidig skaper eksisterende avtaler, partnerskap og tematiske satsinger bindinger som gjør det vanskelig å redusere konkrete deler av porteføljen. Evalueringer fra Norad og OECD viser at en stor andel av bistanden er bundet opp i flerårige forpliktelser, noe som reduserer fleksibiliteten i bistandsforvaltningen.¹⁵ Organisasjoner og interessegrupper mobiliserer for å opprettholde innsatsen, ofte med politiske allierte.

Bistandsbransjen som interesseaktør

En undervurdert del av dette bildet er bistandsorganisasjonenes rolle som interesseaktører. For organisasjoner som er finansiert gjennom bistandsmidler, er nedprioritering ikke et abstrakt spørsmål – det handler om egne budsjetter og arbeidsplasser. Insentivene trekker derfor systematisk i retning av å opprettholde og utvide eksisterende innsats, ikke å redusere den.

Dette forsterkes av et tett samspill mellom politisk ledelse, fagmiljøene i Norad og organisasjonene selv, et økosystem der de samme aktørene jevnlig møtes, definerer problemene og utformer løsningene. Selv om organisasjonene har ulike interesser og konkurrerer om midler, er effekten konsistent: motstanden mot nedprioritering er alltid organisert, presset for å prioritere ned er det aldri. Nye politiske satsinger møtes dessuten raskt med tilpassede søknader og justerte profiler, ikke fordi mandatet endres, men fordi finansieringen følger de nye signalene. Resultatet er et system der nye prioriteringer alltid finner institusjonell forankring, mens avvikling sjelden finner noen som taler sin sak.

Nedprioritering har dessuten en særlig emosjonell tyngde i bistanden: kutt kan alltid, med rette, knyttes til konkrete negative konsekvenser for mennesker i nød. Gevinsten ved å omprioritere er diffus og langsiktig, og dermed langt vanskeligere å synliggjøre politisk.

Det er derfor systematisk enklere å legge til enn å velge bort. Selv når nye prioriteringer vedtas, skjer det ofte uten at eksisterende innsats reduseres tilsvarende.

Utviklingen i norsk bistand de siste årene peker i samme retning: Nye satsinger innen klima, hav, energi og global helse har i stor grad kommet i tillegg til eksisterende innsats. Den kraftige opptrappingen av støtte til Ukraina etter 2022 er et tydelig eksempel på at nye prioriteringer finansieres gjennom økte bevilgninger, ikke gjennom nedprioritering.

Dette endrer imidlertid ikke hovedbildet: nye satsinger fører sjelden til at konkrete innsatsområder fases ut. I stedet opprettholdes en bred portefølje, samtidig som ressursene spres på flere formål.

Dagens bistandssystem er i stor grad rigget for ekspansjon, ikke for prioritering

Over tid skaper dette en systematisk skjevhet: Flere drivkrefter trekker i retning av å utvide bistanden enn å konsentrere den. Selv når nye prioriteringer vedtas, skjer det ofte uten at eksisterende innsats reduseres tilsvarende.

Samtidig kanaliseres en økende andel av bistanden gjennom multilaterale organisasjoner og globale fond.¹⁶ Dette gjør prioritering mer indirekte og mindre politisk styrbar, og øker avstanden

mellom politiske prioriteringer og faktisk ressursbruk. OECD har pekt på at en høy andel multilateral bistand kan gjøre prioritering mer indirekte og redusere giverlands mulighet til å styre hvordan midlene faktisk anvendes.¹⁷

Resultatet er en bistandsportefølje med mange innsatsområder, men begrenset konsentrasjon og gjennomslagskraft.

Det grunnleggende problemet er derfor ikke mangel på prioriterings-forslag, men et system som gjør prioritering vanskelig å gjennomføre i praksis. Prioritering blir dermed ikke først og fremst et spørsmål om vilje eller kunnskap, men om hvilke beslutninger det er politisk mulig å gjennomføre.

Prinsipper for prioritering

Skal prioritering bli reell, er det ikke tilstrekkelig å peke ut hva som bør prioriteres. Det forutsetter endringer i hvordan beslutninger tas og hvilke insentiver som ligger i systemet.

Uten slike endringer vil prioritering i praksis utebli, uavhengig av hvilke mål som formelt vedtas.

Det innebærer særlig tre grep:

nye satsinger må innebære at andre innsatsområder nedprioriteres
hele bistandsporteføljen må vurderes systematisk opp mot felles kriterier
bistanden må konsentreres om et begrenset antall hovedprioriteringer som ligger fast over tid

Til sammen innebærer dette at prioritering ikke først og fremst er et spørsmål om hva som velges, men om hvilke beslutninger systemet faktisk gjør mulig.

1. Uten nedprioritering finnes det ingen prioritering

Når nye satsinger legges oppå eksisterende innsats, utvides porteføljen uten at det tas reelle valg. Prioritering blir da i praksis en omdøping av ekspansjon.

Skal prioritering være mulig i praksis, må nye satsinger innebære at andre innsatsområder nedprioriteres eller fases ut. Uten slike valg vil prioritering i praksis fortsatt skje gjennom utvidelse av porteføljen, ikke gjennom reelle avveininger mellom ulike formål.

Dette forutsetter at bistanden konsentreres om et begrenset antall hovedprioriteringer – i praksis ikke mer enn fire til fem tematiske områder. Når antallet prioriteringer er begrenset, vil nye satsinger i realiteten forutsette at andre områder nedprioriteres.

En ny stortingsmelding må derfor ikke bare peke ut hva Norge skal satse mer på, men også tydeliggjøre hvilke deler av bistanden som skal trappes ned eller fases ut.

Erfaringer fra andre land viser at dette er mulig. Tysk bistand dekket frem til 2026 fem kjerneområder med tre underområder hver og ti løpende initiativ på toppen, til sammen over 25 separate innsats-områder.¹⁸

Antallet prosjekter som jobbet med mer enn fire mål samtidig hadde nesten tidoblet seg på ti år. Geografisk var tysk bistand til stede i over 110 land.¹⁹ I januar 2026 kuttet den nye regjeringen ned til fire prioriteringer: sult og fattigdom, fred og stabilitet, bærekraftig økonomisk vekst og styrking av det multilaterale systemet.²⁰ Selv om både nivået og temavalgene kan diskuteres, illustrerer reformen et viktig poeng: tydelig konsentrasjon innebærer reelle valg.

2. Kriterier må brukes til å velge bort – ikke bare til å begrunne nye satsinger

Vurderinger av behov, relevans og norske fortrinn brukes i dag i stor grad til å legitimere nye satsinger. I langt mindre grad brukes de til å vurdere hva som bør nedprioriteres.

Dermed bidrar kriteriene i praksis til å utvide porteføljen, ikke til å konsentrere den. Hver enkelt satsing kan fremstå godt begrunnet isolert sett, samtidig som summen av beslutningene gir en stadig bredere og mindre fokusert bistand.

Skal prioritering fungere i praksis, må de samme kriteriene anvendes systematisk på hele bistandsporteføljen – også på etablerte satsinger. Det innebærer at eksisterende innsats må vurderes opp mot effekt, merverdi og ressursbruk, med reelle konsekvenser for hva som videreføres og hva som fases ut.

Slike vurderinger bør ta utgangspunkt i noen få, tydelige kriterier:

dokumentert effekt og måloppnåelse relevans for overordnede mål
norske fortrinn og kompetanse kostnadseffektivitet (ressursbruk vs. resultater) komplementaritet (grad av overlapp med andre givere)
katalytisk effekt (evne til å utløse bredere endringer)

Disse kriteriene må ikke bare brukes til å begrunne nye satsinger, men også til å vurdere hvilke deler av eksisterende innsats som bør reduseres eller avvikles.

Uten en slik systematisk og konsekvent bruk vil kriteriene i praksis fortsatt fungere som argumenter for å legge til, ikke som grunnlag for å velge bort. I dag brukes kriterier først og fremst til å legitimere nye prioriteringer, ikke til å utfordre eksisterende innsats.

3. Uten stabilitet blir prioritering politisk umulig

Reell prioritering forutsetter at et begrenset antall hovedprioriteringer ligger fast over tid.

Hyppige endringer i politiske prioriteringer forsterker insentivene til å legge til nye satsinger, samtidig som de gjør det vanskeligere å gjennomføre nedprioriteringer. Når prioriteringene stadig endres, øker risikoen ved å velge bort eksisterende innsats fordi det er usikkert hvilke prioriteringer som vil gjelde fremover.

Skal prioritering være mulig i praksis, må hovedprioriteringene forankres bredt politisk og ligge fast over tid.

Dette bør innebære tydelige rammer for hvor mange prioriteringer bistanden skal ha – i praksis ikke mer enn fire til fem tematiske områder – og en forventning om at nye satsinger kun innføres dersom de erstatter eksisterende innsats.

En slik stabilitet reduserer den politiske kostnaden ved ned-prioriteringer. Når prioriteringene er forutsigbare, blir det også lettere å gjennomføre reelle omprioriteringer innenfor en gitt ramme, fremfor å utvide porteføljen ved hvert nytt politisk initiativ.

Tematisk konsentrasjon vil også kunne styrke forvaltningen. I dag er fagmiljøene i Norad spredt på mange temaer og mindre team. En tydeligere prioritering vil samle kompetansen i færre og sterkere fagmiljøer. Poenget er ikke å redusere kapasiteten, men å konsentrere den – slik at kvaliteten i forvaltningen styrkes.

Finland er et relevant eksempel på hvordan tverrpolitisk forankring kan bidra til stabile prioriteringer.²¹ I 2021 samlet man alle de parlamentariske partigruppene om en rapport som pekte ut
de viktigste målene for finsk utviklingspolitikk. Formålet var å sikre bred politisk støtte og langsiktighet i prioriteringene.

Erfaringen illustrerer et viktig poeng: Det er prosessen for å etablere stabile og tverrpolitiske prioriteringer som er avgjørende, og ikke de konkrete budsjettvalgene som følger.

Kristelig Folkeparti har nylig tatt til orde for at bistandssektoren bør få en langtidsplan for å sikre langsiktighet og konsistente prioriteringer.²²

Dette er en god idé, som regjeringen bør følge opp i Prosjekt Vendepunkt. En tverrpolitisk forankret langtidsplan vil kunne bidra til stabile og forutsigbare prioriteringer.

Dette illustrerer et grunnleggende poeng: Prioritering er ikke et engangsgrep, men en kontinuerlig prosess som må bygges inn i systemet. Uten stabilitet vil prioritering i praksis bli kortsiktig og inkonsistent – og dermed vanskelig å gjennomføre.

Avslutning: Prioritering krever valg

Norsk bistand mangler ikke prioriteringer, den mangler evnen til å prioritere i praksis.

Over tid har nye satsinger blitt lagt til uten at eksisterende innsats fases ut. Resultatet er en bistand som vokser i bredde, men ikke i effekt.

Skal denne utviklingen snus, må prioritering forstås som reelle valg mellom innsatsområder – ikke som en løpende utvidelse av porteføljen. Så lenge norsk bistand spenner over et stort antall formål, er reell prioritering i praksis umulig. Skal bistanden bli mer effektiv, må den konsentreres om et begrenset antall hovedprioriteringer, i praksis ikke mer enn fire til fem tematiske områder.

Uten mekanismer for nedprioritering vil prioritering forbli retorikk – ikke realitet.

En pdf-versjon kan lastes ned her:

Notat_08_2026_Hvordan legge til rette for reell prioritering i norsk bistands- og utviklingspolitikk_ pdf · 534 KB

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatterne på [email protected], [email protected] eller [email protected]

Publisert: 15. april 2026