Innledning

Det har den siste tiden blitt større offentlig bevissthet om det store norske innovasjonsproblemet. Når et slikt problem vedvarer og gapet mellom velgernes problembevissthet og politikkens manglende evne til å adressere og løse problemet blir for stort, kan opinionspresset bli sterkt nok til å fremtvinge endring. Dermed kan det politisk umulige plutselig bli politisk mulig.     
Norge sliter med et vedvarende underskudd på innovativt entreprenørskap, spesielt på teknologitunge startups og scaleups med betydelig innovasjonspotensial og vekstambisjoner.    

Dette notatet belyser nyere empiriske funn som beskriver dette innovasjonsproblemets vedvarende karakter, samt tegn på det voksende gapet mellom offentlig problembevissthet og manglende politisk problemløsning.  
Notatet kan også leses som en utfyllende oppdatering av mitt Civita-notat fra november 2024, Norge har et problem med innovativt entreprenørskap – vekstmotor #1, samt en serie andre notater som utdyper det teoretiske og empiriske grunnlaget for mine analyser.[1]

En pdf-versjon av notatet kan lastes ned her:

Fra 2006 til 2026

Da jeg første gang foretok en grundig internasjonalt sammenlignende undersøkelse av tilstanden i det innovasjonsdrevne entreprenørskapet i Norge, dokumentert i boken Muligheter for alle – dynamisk vekst i en liberal markedsøkonomi (2006)[2], fremkom et tydelig bilde – som i ettertid er blitt stadig tydeligere. Det største norske innovasjonsproblemet handlet ikke først og fremst om målt lav innovasjonsaktivitet og et lavt antall gründere, men fremstod spesielt som systematiske tegn på lav innovasjonsproduktivitet. Selv om også målt innovasjonsaktivitet og nivået på FoU i næringslivet heller ikke den gang stod i stil med Norges kompetanseforutsetninger og institusjonelle styrker, var det et annet gap som pekte seg tydeligere ut som et problem i internasjonal sammenligning: Et oppsiktsvekkende misforhold mellom mål på innovasjonsinnsats og innovasjonsresultater – i betydningen tegn på vellykket markedsrettet verdiskaping.[3]

Med andre ord har vi et underskudd på verdiskapende innovativt entreprenørskap, som forutsetter velfungerende økosystemer av ambisiøse gründere og gründerteam, teknologiske forskningsmiljøer og kompetente risikokapitalinvestorer.

Dette funnet var nytt og stod i en viss kontrast til de dominerende fortellingene om innovasjon i Norge i 2006. Kort fortalt var fortellingen todelt. Den offisielle og politiske fortellingen handlet i all hovedsak om viktigheten av offentlig innsats på FoU (i prosent av BNP), offentlig støtte til innovasjon, samt samordning av det offentlige virkemiddelapparatet knyttet til Innovasjon Norge, Forskningsrådet, SkatteFUNN og SIVA. Den andre fortellingen, med større nærhet til næringslivet, handlet om utviklingen av næringsklynger og samspillet mellom næringsliv, forskning og utdanning – ofte inspirert av teoriene til Michael Porter.   

I 2006 fantes heller ingen internasjonalt anerkjente forskningsmiljøer i Norge omkring innovasjon og entreprenørskap med tilknytning til akademia. På samme tid fantes tre slike miljøer i Sverige. Samtidig var det samfunns-økonomiske fagmiljøet i Norge tydelig preget av et underskudd på dynamisk og endogen vekstteori, schumpeterianske perspektiver på innovasjon og produktivitetsvekst gjennom kreativ ødeleggelse, for ikke å snakke om østerrikske perspektiver på kunnskapsvekst og konkurranse- og innovasjonsdrevne markedsprosesser.   

Til tross for en serie av nobelpriser i økonomi for bidrag innen dynamisk økonomi, innovasjonsdrevet produktivitetsvekst og betydningen av institusjoner for produktive incentiver, er det vanskelig å se tegn til at den samfunnsøkonomiske fagkulturen i Norge har tatt til seg innsikt fra tilsvarende tankeretninger innen økonomifaget. Relevante nobelpriser her inkluderer følgende: Mokyr, Aghion og Howitt (2025), Acemoglu, Robinson og Johnson (2024), Nordhaus og Romer (2018), Phelps (2006), North (1993), Solow (1987) og Hayek (1974).

I tillegg er det grunn til å understreke at den internasjonale faglitteraturen og forskningen på temaer som omhandler betydningen av innovasjon og entreprenørskap for økonomisk vekst og utvikling har opplevd et betydelig oppsving i løpet av de siste tiårene, noe som ikke minst er tydelig i Sverige – i sterk kontrast til Norge. I Norge kan det til og med se ut som om nøkkelbegrepene entreprenør og entreprenørskap, det vil si begrepene som beskriver den aktørrollen i økonomien som gjennomfører innovasjoner i praksis, ikke engang eksisterer som et alminnelig fagbegrep. Det store paradokset er at det nettopp er denne «produksjonsfaktoren» som i står bak rundt 80 prosent av all produktivitetsvekst i moderne økonomier, ifølge en serie internasjonale empiriske studier.[4]

Med innovasjon menes, i tråd med Joseph Schumpeters opprinnelige definisjon, gjennomføring av nyvinninger i økonomien: nye produkter og tjenester, ny teknologi, nye prosesser, organisasjons- og forretningsmodeller – kort sagt alle nye verdiskapende kombinasjoner som retter seg mot å tilfredsstille eksisterende og nye behov på bedre og/eller mer effektive måter.[5]  
Det er nærliggende å anta at den nevnte svakheten ved det samfunns-økonomiske fagmiljøet i Norge, spesielt den manglende forståelsen for det innovative entreprenørskapets betydning for produktivitetsvekst og verdiskaping, kan ha bidratt til å befeste en manglende forståelse for gründere og innovasjon innen både statsforvaltning og politikk.

Flere større utredninger i de senere år bærer tydelig preg av denne manglende forståelsen:

• Regjeringens siste Perspektivmelding fra 2024 gir uttrykk for et syn på produktivitetsvekst frem til 2060 som noe gitt utenfra, gjennom bruk og spredning av teknologiske nyvinninger. Det er liten forståelse for at rammebetingelser og incentiver for det innovative entreprenørskapet kan få mye å si for produktivitetsutviklingen fremover, slik all internasjonal empirisk forskning understreker. Bak gjentatte formuleringer av typen at det er viktig «å sikre effektiv ressursbruk og god omstillingsevne» skjuler det seg en statisk økonomiforståelse som ikke har plass til selve hoveddrivkraften for produktivitetsvekst, det innovative entreprenørskapet.[6]  
• Regjeringens gründermelding fra 2024 er et annet eksempel. Næringsminister Cecilie Myrseth lanserte meldingen med ordene «vi trenger gründere mer enn noen gang!», og mente med det å vektlegge «vekstgründere», eller innovative gründere med betydelige vekstambisjoner. Mesteparten av meldingen, på i alt 126 sider, inneholder egentlig ikke stort annet enn beskrivelser av gründerlandskapet i Norge, samt en oversikt over sentrale rammebetingelser og det næringsrettede virkemiddelapparatet. Innimellom dukker det opp i alt 53 tiltak som regjeringen allerede gjør eller vil gjøre – uten noen reell nyhetsverdi.[7]
  
  Tiltaksdelen tok utgangspunkt i det eksisterende statlige virkemiddelapparatet, ikke i en problem- og mulighetsanalyse. Det som får stor plass er følgelig tiltak for å forenkle og skape én vei inn til virkemiddelapparatet for gründere, samt forenkle det offentlige anskaffelsesregelverket og fremme gründerskap blant kvinner. Men så lenge tiltakslisten ikke henger sammen med en kompetent problemanalyse og ikke ledsages av begrunnede målsettinger og prioriteringer, henger hele gründermeldingen i luften, uten retning.
• Et tredje eksempel er den store områdegjennomgangen av det næringsrettede virkemiddelapparatet som ble gjennomført mellom 2019 og 2021. Den tok også utgangspunkt i de statlige virkemidlene, aktørenes roller og formål, omfang, resultatevaluering, samspill og organisering. Målet var å innrette virkemiddelapparatet bedre for fremtiden. Det eneste resultatet av betydning som kom ut av prosessen var en sammenslåing de eksportrettede garanti- og finansieringsordningene.

Summen av dette definerer et status-quo-problem som stenger mulighetene for forbedringer.

Noe har beveget seg

Likevel fins det tegn som kan tyde på at befolkningen generelt er blitt mer positivt innstilt til gründere og etablering av nye vekstkraftige bedrifter, av hensyn til samfunnsutviklingen. Ifølge en landsrepresentativ undersøkelse, som ble gjennomført av Respons, på oppdrag fra Civita i august 2025, gikk det frem at hele 85 prosent av befolkningen anser det som svært eller ganske viktig at vi «lykkes med å etablere flere vekstkraftige bedrifter og arbeidsplasser, for at Norge skal være et godt land å leve i, også i fremtiden». På samme spørsmål, stilt i en tilsvarende undersøkelse i 2021, svarte hele 89 prosent svært eller ganske viktig.

Det er derfor nærliggende å tro at et relativt bredt og stabilt flertall i befolkningen også har forventninger til at politikerne bør bidra til å skape bedre rammebetingelser for innovasjon og entreprenørskap for å styrke norsk økonomi i møte med fremtiden – slik at det blir etablert flere vekstkraftige bedrifter i Norge.

Den utviklingen vi har sett i økende offentlig bevissthet om betydningen av gründere og etablering av nye vekstkraftige bedrifter kan ha fått drahjelp av flere forhold (listen er ikke komplett):

• En allmenn erkjennelse av at oljealderen og den norske petroleumsvirksomheten er på hell og på vei mot langsiktig nedskalering og avvikling har vært et underliggende tema i både mediebildet og i samfunnsdebatten over tid. Spørsmålet om «hva vi skal leve av etter oljen» er blitt et vanligere tema i samfunnsdebatten.
• Stadig flere politiske partier har etter hvert gitt mer plass i sine programmer til å understreke viktigheten av å legge til rette for ny næringsvirksomhet og gründere.
• Norsk venturekapitalforening (NVCA) ble etablert i 2001.
• Dagens Næringsliv startet i 2003 sin årlige gasellekåring, og bidro dermed til å rette større søkelys på betydningen av hurtigvoksende bedrifter.
• Det nettbaserte gründermediet Shifter ble etablert i 2016 og har utviklet seg til et levende forum for nyheter og hendelser i det norske gründerlandskapet.
• Kapitaltilgangsutvalget (NOU 2018:5) fremla i 2018 sin utredning som påpekte svikt i tilgangen til risikokapital for gründere og unge vekstbedrifter i oppskaleringsfasen.[8]
• Norsk allianse for oppstartsbedrifter og teknologi (NAST) ble etablert i 2025, med uttalte politiske mål om å bidra til et bedre og mer vekstfremmende skattesystem, bedre tilgang til risikokapital, samt at Norge blir et mer tiltrekkende land for talenter fra ulike land. NAST er representert i den regjeringsoppnevnte skattekommisjonen.
• Regjeringen la i 2024 frem den aller første stortingsmelding av sitt slag om gründere og oppstartsbedrifter, selv om innholdet ikke besvarte ambisjonen om å gjøre Norge til verdens beste land for etablering og oppskalering av nye vekstkraftige bedrifter.
• SSB publiserte i 2025, for første gang en rapport om utviklingen for norske vekstforetak, Fra oppstart til vekst.[9]
• Finansmarkedsmeldingen for 2026 hadde for første gang med et underkapittel om kapitaltilgang, med vekt på «egenkapitalfinansiering av innovative vekstbedrifter», med flere referanser til EUs arbeid med kapitalmarkedsintegrasjon og initiativ for «å innhente synspunkter på hvordan rammevilkårene for europeiske venture- og vekstkapitalfond kan forbedres».[10]

Nye glimt fra virkeligheten: En synkende andel vekstforetak i Norge

SSBs rapport om utviklingen for norske vekstforetak 2005-2023, Fra oppstart til vekst, gir et utfyllende perspektiv på det vedvarende norske innovasjons-problemet, med utgangspunkt i foretaksdatabasen i SSB. Som faktagrunnlag er denne rapporten verdifull og supplerer de empiriske funnene jeg har dokumentert siden 2006.  

SSBs rapport gir også sammenlignende tall for flere andre land. Den viser blant annet følgende utviklingstrekk:

• Utviklingen i antallet høyvekstforetak (scaleups og høyvekst startups) i Norge har vært tilnærmet uendret i perioden 2005 til 2023.
• Ser vi på andelen høyvekstforetak i prosent av alle aksjeselskaper i Norge, sammenlignet med Sverige, finner vi en liten tilbakegang i Norge fra 2013 til 2022 (fra 11,5 % til 10,2 %), sammenlignet med en markant økning i Sverige (fra 13,7 % til 20,3 %). Dette bildet antyder at Sverige i perioden 2013-2022 utviklet en næringsstruktur som var langt mer preget av dynamikk og nyskaping, sammenlignet med Norge.
• Andelen registrerte årsverk for vekstforetakene, sammenlignet med alle aksjeselskaper i Norge samlet sett, har vist en tydelig fallende tendens fra 2008 til 2023, fra 28 prosent til 21 prosent.
• Andelen av verdiskapingen i alle aksjeselskaper i Norge som i perioden 2008 til 2023 skriver seg fra de SSB-definerte vekstforetakene har, som vist i figur 1 under, vist en mer markant fallende tendens enn vi så for sysselsettingstallene.

SSB-rapporten bekrefter dermed et velkjent mønster fra en rekke andre indikatorer på innovativt entreprenørskap i Norge: Norge har over tid tapt terreng, sammenlignet med Sverige, i konkurransen om å fostre et mangfold av nye innovative og vekstkraftige bedrifter og arbeidsplasser.

Tilgang til risikokapital for oppstarts- og vekstselskaper

Tilgang til risikokapital og et kompetent økosystem av venturekapital-aktører har lenge vist seg å utgjøre en avgjørende forutsetning for å fostre et mangfold av nye innovative og vekstkraftige bedrifter, med solid teoretisk og empirisk grunnlag i den internasjonale forskningslitteraturen på området. Det bør også nevnes at mangelen på venture- og vekstkapital ble trukket frem i Draghi-rapporten som et av de største hindrene for europeisk konkurransekraft.

Sammenligninger av kapitalmarkedene i Norden viser at Norge har klart svakere tilgang på risikokapital for nyetablerte selskap med vekstambisjoner og for unge selskaper under oppskalering. Dette er heller ikke et nytt fenomen. Samtidig har tilgangen til risikokapital, målt som andel av BNP, utviklet seg vesentlig bedre i Sverige, Danmark og Finland.

Figur 2 viser en sammenligning over tid (2013-2024) over investert risikokapital som andel av BNP for Norge, Sverige, Danmark og Finland. Figuren er hentet fra DNBs rapport Konkurransekraft i en ny global virkelighet (2026).[11]  

            

At Norge har den laveste andelen risikokapital i forhold til BNP blant de nordiske landene bør forstås som bekymringsfullt, all den tid denne delen av kapitalmarkedet søker seg til land med investeringsvennlige rammebetingelser og bort fra land med ugunstige rammebetingelser.

Copenhagen Economics understreker også i sin rapport Developing a Thriving Innovation and Venture Capital Ecosystem in Oslo (2026), på oppdrag fra Oslo Science City, at mangelen på risikokapital utgjør den største hindringen for spesielt innovative selskaper i tidlig fase.[12]

Som tallene fra Norsk Venturekapitalforening per første halvår 2025 viser, har gapet mellom tidligfase-investeringene i Norge, sammenlignet med gjennomsnittet i Norden, fortsatt å øke. Det betyr at de mest teknologitunge og innovative selskapene i Norge får mindre investeringer enn i resten av Norden, i en virkelighet hvor Norden langt på vei er ett stort investerings- og rekrutteringsmarked. Det betyr at vesentlige forskjeller i rammebetingelser mellom landene har en tendens til å slå ut med full styrke mot det landet som har de dårligste rammebetingelsene for innovativt entreprenørskap.
Figurene 3 og 4 viser utviklingen i tidligfase-investeringer i Norge og Norden i halvårstall fra 2020 til 2025, i milliarder euro og i prosent av BNP (Kilde: NVCA, PEREP og Menon Economics). Tallene er dramatiske for Norges vedkommende, og det er særlig verd å merke seg det store gapet mellom Norge og Sverige.[13]

                 

10 fakta om Sverige og Norge

En viktig grunn til å se spesielt nøye på sammenligninger mellom Norge og Sverige når det gjelder styrker og svakheter i det innovative entreprenørskapet er at rammebetingelsene i de to landene har gått i tydelig forskjellig retning, spesielt siden 2007, da Sverige fjernet formuesskatten. I kontrast til Norge bør det også nevnes at Sverige har hatt en stabil gunstig beskatning av opsjoner i arbeidsforhold, tilnærmet ingen exit-skatt og relativt lav skatt på realiserte kapitalgevinster for personer. Sverige har også, sammenlignet med Norge, foretatt en vridning i sitt offentlige virkemiddelapparat, i retning av mer markedskonforme tiltak for å styrke det private venturekapital-markedet og mindre bruk av tilskudd/subsidier.

Sverige har med andre ord styrket incentivene til alle aktørene i det viktige økosystemet rundt innovative gründere, samtidig som Norge har stått stille og til og med skapt flere disincentiver for tiltrekking av internasjonale talenter med den nye exit-skatten.

Av disse grunner kan det være illustrerende å se nærmere på hvordan ulike indikatorer på helsetilstanden i det innovative entreprenørskapet har utviklet seg i de to landene, basert på anerkjente internasjonalt sammenlignbare målinger.  

Her er 10 relevante fakta om Sveriges og Norges utvikling innen innovasjonsdrevet entreprenørskap og vekst – til ettertanke:   

1. Andelen gründere i tidlig fase, i prosent av befolkningen mellom 18 og 64 år, vokste fra 4 % til 9 % i Sverige, fra 2005 til 2023 (Kilde: Global Entrepreneurship Monitor). I Norge sank andelen fra 9 % til 6 % i samme tidsrom.
2. Andelen uformelle investorer/forretningsengler med eierandeler i foretak under tre år, i prosent av befolkningen mellom 18 og 64 år, økte fra 2 % i 2005 til 11 % i 2023. I Norge var andelen 6 % begge årene (Kilde: Global Entrepreneurship Monitor).
3. Tilgang til privat risikokapital i prosent av BNP, gjennomsnitt for årene 2019-2023: Fire ganger så høyt i Sverige, sammenlignet med Norge (Kilde: NVCA og OECD).
4. Offentlige fond-i-fond investeringer i 2023 i kroner: 8 ganger høyere beløp i Sverige enn i Norge (Kilde: NVCA). Dette gjenspeiler et tydelig skifte i det offentlige virkemiddelapparatet i Sverige vs. Norge, i retning av mer markedskonforme virkemidler.
5. Andelen høyvekstforetak, i prosent av alle foretak, steg i Sverige fra 14 % i 2013 til 20 % i 2022. I Norge falt andelen fra 12 % til 10 % i samme tidsrom (Kilde: SSB).
6. Verdien av topp 1000 vekstforetak i november 2022 (mrd. Euro): Sverige: 200, Norge: 30 (Kilde: Nordic Scaleup Landscape 2022/NHO)
7. Salg av nye produkter i prosent av total omsetning i næringslivet i 2023: Sverige: 13 %. Norge: 6 % (European Innovation Scoreboard)
8. Antall patentsøknader per mrd BNP i felles valuta i 2023: Sverige: 9. Norge: 3 (Kilde: European Innovation Scoreboard).
9. Internasjonal rangering på Economic Complexity Index, et mål på et differensiert næringsliv og konkurransekraft innen teknologisk avanserte områder, 2000 til 2021: Sverige: Rang 5 i 2000, rang 10 i 2021. Norge: Rang 31 i 2000, rang 44 i 2021 (Kilde: Growth Lab, Harvard University).
10. Gjennomsnittlig årlig vekst i totalfaktorproduktivitet – en indikator på innovasjonsdrevet produktivitetsvekst: 2011-2016: Norge: 0,18 %, Sverige: 0,35 %. 2017-2022: Norge: minus 0,05 %, Sverige: 0,55 % (Kilde: OECD).

Summen av disse funnene bør gi et visst inntrykk og grunn til ettertanke på tvers av det politiske landskapet. Hvis vi ønsker en fremtid preget av produktiv og dynamisk vekst og omstilling, som skaper flere muligheter for alle, er det all mulig grunn til å reformere kombinasjonen av den norske formuesskatten, exit-skatten og restriksjonene i opsjonsbeskatningen for ansatte i oppstartselskaper. Den nåværende kombinasjonen utgjør i sum en spesielt problematisk hindring for de mest ambisiøse og innovative gründer-teamene – de som betyr aller mest for dynamisk produktivitetsvekst i norsk økonomi over tid.   

Disincentiver til besvær

Hovedkonklusjonen i den nylig fremlagte rapporten til Copenhagen Economics om rammebetingelsene for det innovative entreprenørskapet i Norge er like entydig som jeg og flere kollegaer i Civita har understreket over tid: Det er skattesystemet og dets særlig negative utslag for innovativt entreprenørskap som utgjør den største svakheten i de norske ramme-betingelsene for innovative gründere og scaleups – i særdeleshet utfordringene knyttet til formuesskatt og exit-skatten.    

Formuesskatten svekker både gründerincentivene til etablering av innovative og teknologitunge vekstbedrifter, og incentivene for å investere i startups og scaleups. Siden gründere må betale formuesskatt i takt med vekst i selskapsverdi, før eventuelle kapitalgevinster er realisert, vil mange vellykkede gründere tvinges til å selge seg ned i eget selskap eller oppta lån for å betale formuesskatt. På denne måten motarbeider formuesskatten spesielt de mest lovende og ambisiøse gründerne, hvilket i sin tur gjør at det blir mindre attraktivt for forretningsengler og venturekapitalaktører i tidlig fase å investere i norske startups. Resultatet er en negativ spiral.

Exit-skatten forsterker disse disincentivene. Exit-skatten virker på den måten at vellykkede gründere og nøkkelmedarbeidere i gründerteamet gis incentiver til å flytte ut av Norge tidlig – i god tid før nye runder med investeringer medfører et i løft i selskapsverdien – heller enn å stå løpet ut og oppskalere virksomheten i Norge. Siden en viktig kilde til belønning av internasjonalt mobile talenter er aksjeopsjoner i gründerselskapet, og siden exit-skatten innebærer 37,8 prosent skatt på urealisert kapitalgevinst hvis man skulle finne på å flytte ut av landet, er Norge et lite attraktivt land for utenlandske talenter.

I tillegg innebærer nåværende begrensninger på opsjonsbeskatning for ansatte i oppstartselskaper et problem for de mest vellykkede gründerne, de som lykkes med å skalere opp virksomheten tidlig og oppnår raskt vekst i omsetning, sysselsetting og verdiskaping.

Som også Copenhagen Economics konkluderer, innebærer ikke de nevnte svakhetene i de norske rammebetingelsene knyttet til skatt at det er umulig å fremme innovasjon og et bredere og dypere venturekapital-marked i Norge, men svakhetene hever tersklene for å lykkes med innovativt entreprenørskap med base i Norge betraktelig.

Løsningen som venter på politikken  

God politikk er kjennetegnet ved en klar sammenheng mellom mål og midler. Hvis målet er, slik et bredt flertall av befolkningen ser ut til å mene, at vi må lykkes bedre med å etablere flere vekstkraftige bedrifter i Norge, er det tungtveiende argumenter for å gjennomføre en innovasjonsreform med følgende kjennetegn:

• Fjerning av formuesskatt på ikke-realiserte kapitalverdier, fjerning av exit-skatten, samt utvidelse av maksimalrammene for opsjonsbeskatning for ansatte i oppstartselskaper, slik at den ikke straffer de mest vellykkede oppstartselskapene.
• En grunnleggende vridning av det offentlige virkemiddelapparatet i retning av redusert bruk av tilskudd og subsidier og økt offentlig kapitalforsterkning av private venturekapitalfond i tidlig fase (fond-i-fond) – uten sektor- og teknologidefinerte bindinger.

På denne måten kan vi gi et viktig bidrag til å fjerne avgjørende hindringer som i dag hemmer gründere med store vekstambisjoner fra å lykkes med base i Norge. Hvis vi derimot lar dagens rammebetingelser forbli ureformerte må vi regne med at stadig flere ambisiøse norske gründere velger å realisere sine planer i andre land, og at ikke så rent få av dem reiser til Sverige. For ikke å glemme utenlandske talenter som ikke kommer til Norge. 

Ifølge en landsrepresentativ Ipsos-måling i flere nordiske land fra april 2025, på oppdrag fra Svensk Näringsliv, gikk det frem at 58 prosent av den norske befolkningen sa seg helt eller ganske enig i følgende utsagn: «Skatten på entreprenørskap i Norge er for høy og bør reduseres for å fremme vekst». Et flertall i Norge forstår at noe bør gjøres – i den retningen som både dette notatet og rapporten til Copenhagen Economics nylig konkluderte.

Men det trengs politikere som evner å se sammenhengene, overbevise velgerne og gjennomføre reformene som er mer enn overmodne. Oppsiden er stor. Dette handler i det store bildet ikke om en særinteresse til glede kun for noen få gründere og investorer. Det handler tvert imot om en reform i allmennhetens interesse – og ikke så rent lite om vår fremtidige velferd og fremvoksende generasjoners muligheter i livet.   

Det er fortsatt et åpent spørsmål om følgende utsagn fra finansminister Jens Stoltenberg i Stortinget 5. desember 2025 var noe mer enn en passiv konstatering med positivt fortegn:

«Det er bra med venturekapital, og det er bra at folk satser på den typen investeringsvirksomhet og den typen kapital»

En pdf-versjon av notatet kan lases ned her:

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatteren på [email protected] eller [email protected].

Noter 

• [1] Jfr. følgende notater: https://civita.no/notat/innovasjonspolitikken-trenger-en-tydeligere-liberal-retning/, https://civita.no/notat/innovasjonspolitikkens-grunnlag-og-sammenhenger/,https://civita.no/notat/nr-5-2016-gi-elitegrunderne-en-sjanse2/
• [2] Lars Peder Nordbakken, Muligheter for alle – dynamisk vekst i en liberal markedsøkonomi, Civita, 2006: https://civita.no/produkt/muligheter-for-alle-18/, https://www.nb.no/maken/item/URN:NBN:no-nb_digibok_2012061406187. En pdf-versjon av boken er tilgjengelig på forespørsel til [email protected].
• [3] Op. cit., s. 157-176.
• [4] Ref. Acemoglu D., Akcigit U., Bloom N., Kerr W. R. (2013) Innovation, Reallocation and Growth, National Bureau of Economic Research WP 18993, og Pontus Braunerhjelm & Magnus Henrekson, Entreprenörskap, institutioner ock ekonomisk dynamik, gjengitt i Institutioner och Incitament för Innovation, Entreprenörskapsforum, 2013, 17–29.
• [5] Joseph A. Schumpeter, The Theory of Economic Development, Oxford University Press 1934 (1911), s. 75-94 og Joseph A. Schumpeter, Capitalism, Socialism and Democracy, George Allen & Unwin, 1976 (1943), s. 81-86.
• [6] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-31-20232024/id3049290/
• [7] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-6-20242025/id3068703/?ch=1  
• [8] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2018-5/id2590735/
• [9] https://www.ssb.no/virksomheter-foretak-og-regnskap/virksomheter-og-foretak/artikler/fra-oppstart-til-vekst/_/attachment/inline/287e0b5f-990f-4179-9063-c84c22e52eec:f0a4d1f79e60c4716e1e8425456dc65519662455/RAPP2025-20.pdf
• [10] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-9-20252026/id3157154/
• [11] https://bc.dnb.no/original/gallery/10314/files/original/e40044d6-015f-40c9-8783-3ed35f3d7ed4.pdf?cacheVersion=1769417466
• [12] https://copenhageneconomics.com/wp-content/uploads/2026/03/Developing-a-thriving-innovation-and-venture-capital-ecosystem-in-Oslo.pdf
• [13] https://nvca.no/wp-content/uploads/2025/12/NVCA-norske-og-nordiske-investeringer-H1-2025-FINAL.pdf