Noen lærdommer fra København

Attentatet lørdag ettermiddag i København var dessverre ikke overraskende, og vil sannsynligvis skje igjen. Men det bør ikke få oss til å ofre det åpne, liberale samfunnet, skriver Eirik Løkke hos Minerva.

Eirik Løkke

Publisert: 15. februar 2015

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Attentatet lørdag ettermiddag i København var dessverre ikke overraskende, og vil sannsynligvis skje igjen. Men det bør ikke få oss til å ofre det åpne, liberale samfunnet.

Lørdagens angrep i København, hvilket etter alle solemerker var et angrep på kunstneren Lars Vilks, har klare likheter med angrepet på Charlie Hebdo i Paris. Det synes åpenbart at motivet nok engang var et angrep på ytringsfriheten. For mange av oss er angrepet i København enda mer rystende enn Paris, ettersom dette like gjerne kunne vært på Litteraturhuset eller Café Christiania. Lars Vilks har eksempelvis gjestet Oslo ved flere anledninger. Det samme har Kurt Westergaard og Flemming Rose. Vi skal heller ikke glemme truslene mot Per Edgar Kokkvold og Vebjørn Selbekk. Det er neppe en spesielt original spådom, å hevde at nye politiske attentater vil finne sted. Spørsmålet vi som borgere i må stilles er av fundamental natur: I hvilken grad skal terrortrusselen få styre måten vi innretter våre samfunn på?

En viktig borgerlig-liberal innsikt er at åpne samfunn er sårbare av en grunn. Som den danske statsminister Helle Thorning-Schmidt uttalte lørdag kveld, i en kommentar til angrepet: «Slik vil ikke vi dansker ha det». Den vestlige samfunnsorden er et verdifelleskap, ja et skjebnefellesskap, hvor vi aksepterer at vi som borgere er sårbare i møte med andre (tenk bare på hvor implisitt vi stoler på andre i trafikken – at de holder seg på rett side av veien). Dette fordi alternativet er en samfunnsmodell svært få av oss ønsker.

En helt naturlig implikasjon av denne aksepten, er at man kan vanskelig forhindre terror. En like viktig erkjennelse er at man i det hele tatt bør være forsiktig med å prøve. Joda, selvsagt trenger man en overvåken etterretning m.m. Myndighetene skal selvsagt ikke være naive, da statens mest grunnleggende oppgave er å sørge for sikkerhet. Men ikke for enhver pris. Dekan ved juridisk fakultet, Hans Petter Graver, har helt rett når han i Morgenbladet advarer mot at uthuling av rettsstaten kan bli resultatet av våre forsøk på terrorbekjempelse. Nettopp derfor er det ekstremt viktig å holde hodet kaldt når man skal vurdere mottiltak. I min verden er den vestlige samfunnsorden en verdi som er for dyrebar til at en gjeng barbariske terrorister bør tillates å ødelegge den.

Her er fem umiddelbare lærdommer vi kan ta med oss etter lørdagens terrorangrep i København.

1. Man kan vanskelig forhindre terror. Vil noen åpne ild eller sprenge seg selv og x-antall mennesker er det vanskelig å gardere seg mot dette.

2. Man bør være forsiktig med å prøve og forhindre terrorangrep. Kostnaden ved å innføre noe i nærheten av absolutt sikkerhet, vil bane vei for svært autoritære tendenser. Man bør, under vissheten om at sannsynligheten for å bli rammet av terrorangrep er ekstremt liten, akseptere risikoen som følger av å leve i et åpent demokrati.

3. Rent materielt og infrastrukturmessig utgjør terroren begrenset skade, i likhet med den minimale sannsynligheten for å bli rammet. Det bør få konsekvenser for hvilke mottiltak som vurderes.

4. Terroren har som mål å skape frykt i befolkningen og destabilisere samfunnet. Faren for at samfunnets reaksjoner langt overstiger aksjonen synes for meg større enn motsatt. Terroren vil lykkes om vi ofrer fundamentet for det åpne, liberale samfunnet. Terroren vil også lykkes, dersom frykten begrenser den åpne debatten. Her har pressen og vi som borgere et usedvanlig stort ansvar i form av at det er andre forhold enn frykt for represalier som styrer det offentlige ordskifte. Jeg mener også at en av lærdommene er at såkalte krenkelser har en selvstendig verdi, nettopp for å understreke Thorning-Schmidts poeng om at «slik vil vi ikke ha det».

5. Hva kan gjøres? Selvfølgelig er det viktig med god etterretning og politiarbeid. Man skal ikke være naiv, noen sikkerhetstiltak, kanskje også begrensninger, er nødvendige. Men, man verken kan eller bør forsøke å eliminere risikoen for terror helt – da er man over i det totalitære, hvorpå terroristene kan erklære seier.

Forholdet mellom islam og ytringsfrihet vil naturligvis prege ordskiftet i etterkant av denne hendelsen. Jeg er enig med Per Edgar Kokkvold i at det fremstår ganske eiendommelig å insisterere på at islam er fredens religion, hver gang dens påståtte tilhengere begår voldelige angrep. Det synes åpenbart at muslimer har et særlig ansvar for å adressere jihadistiske holdninger innen islam. Men samtidig bør vi andre som tilhører majoriteten huske at retorikk også er politikk. Islam kommer til å være en del av Europa, enten man liker det eller ikke, og skal man lykkes med integreringen bør man i det offentlige ordskiftet tilstrebe en inkluderende tone. Det betyr selvsagt ikke at vi skal vike en eneste tomme i spørsmålet om liberale rettigheter og ytringsfrihet. Det finnes intet kompromiss i spørsmålet om ytringsfrihet og krenkelser, det må muslimer simpelthen finne seg i, dersom de ønsker å ta del i det europeiske opplysningsprosjekt. Men jeg tror ikke det nødvendigvis er en motsetning mellom å insistere på liberale rettigheter, samtidig som man tilstreber en mildere tone i innvandringsdebatten. Det kan jo hende at en slik tilnærming vil bidra til at vi lykkes bedre med å håndtere et stadig mer pluralistisk Europa.

Innlegget er publisert hos Minerva 15.2.15.