Når sensuren rammer regimets egne

Russlands digitale sensur har lenge vært rettet mot opposisjonelle og uavhengige stemmer. Nå rammer innskrenkningene også ytringsrommet til regimets egne støttespillere.

Helal Said

Publisert: 7. mars 2026

Av Helal Said, studentpraktikant i Civita

Fullskalainvasjonen av Ukraina har gitt nye dimensjoner til innskrenkingen av sivile friheter i Russland. Som en del av denne utviklingen har myndighetene forsøkt å erstatte vestlige teknologiplattformer som Meta og YouTube med nasjonale alternativer. I år rammet blokkeringspolitikken Telegram, et verktøy brukt av regimets egne budskapsbærere. Nå debatterer russiske autokrater om for mye kontroll kan undergrave regimets effektivitet.

Meta og YouTube utfordrer meningsmonopolet

Den russiske befolkningens aktive bruk av vestlige medieplattformer blir oppfattet som en trussel mot regimets meningsmonopol og dets evne til å utøve kontroll over egne borgere. Mens blokkeringene av Meta i 2022 og YouTube i 2024 ble møtt med hyllest i regimevennlige miljøer, har blokkeringen av den krypterte meldingsappen Telegram i år utløst sterke reaksjoner i de samme kretsene.

Støtten til restriksjonene mot Meta og YouTube må sees i lys av plattformenes raske begrensning av russiske propagandakanaler som Russia Today (RT) etter 24. februar 2022. Russlands svar var å blokkere de populære plattformene og stimulere russiske innholdsprodusenter til å flytte over til det russiske Facebook-alternativet – VK.

Resultatene har imidlertid vært begrensede. I praksis har blokkeringene ført til økt bruk av VPN-verktøy som gjør det mulig å omgå restriksjonene. Ifølge Moscow Timesbenyttet rundt 40 prosent av befolkningen VPN i 2025. Samtidig har en ny lov, som forbyr reklame for VPN-tjenester, trådt i kraft.

Blokkeringspolitikken nådde Telegram i år

Telegram er en kryptert meldingsapp utviklet av den russiske, libertarianske gründeren Pavel Durov, som i dag lever i eksil. Telegrams kryptering har gjort appen til en trygg ytringsarena internasjonalt, samtidig som den også muliggjør misbruk av ekstremistiske miljøer. I Russland har appen blitt en sentral kommunikasjonsplattform, brukt både privat, kommersielt, politisk og upolitisk. Blokkeringen rammer dermed bredt, ikke bare de opposisjonelle.

Da Russlands tilsynsorgan for informasjonssikkerhet, i samarbeid med sikkerhetstjenestene, innledet blokkeringen av Telegram i år, utløste det kraftige reaksjoner i de regimelojale kretsene. Misnøyen er omfattende, selv om myndighetene tilbød et statskontrollert alternativ til Telegram – meldingsappen Max, utviklet av VK.

Partilederen i et regimelojalt parti omtalte blokkeringen som «idiotisk», fordi den «rammet soldatene ved fronten som brukte Telegram for å snakke med familie og samle penger til ‘militæroperasjonen’». I tillegg har 77 parlamentsrepresentanter fremmet forslag om å kreve en redegjørelse fra myndighetene, men forslaget ble nedstemt av flertallet. Slik institusjonell motstand er uvanlig i Russland.

Kontroll vs. praktisk funksjonalitet

Disse hendelsene illustrerer et styringsdilemma i dagens Russland. Alle vet at de forbudte plattformene er objektivt bedre enn Russlands nasjonale alternativer, selv om få kan si det høyt. Russiske autokrater diskuterer derfor nå hvor grensen går: for mye kontroll kan svekke regimets effektivitet, mens for lite kontroll kan undergrave makten.

I Russland spøkes det gjerne med at alle visste at Mercedes var bedre enn sovjetiske Lada, selv om staten hevdet det motsatte. Regimets problem var at elitene selv måtte kjøre Lada. Mens staten på 70-tallet kunne kontrollere hva folk kjørte, er det i dag langt vanskeligere å kontrollere hvilke digitale plattformer de bruker når et VPN kan installeres på få sekunder.

Digitaliseringen setter dermed nye grenser for autoritær kontroll. Særlig i samfunn som tidligere har opplevd fordelene ved internasjonal integrasjon og markedsøkonomi. Russiske ledere kan sørge for mer kontroll, men teknologisk innovasjon lar seg ikke vedta politisk.

Sensurens paradoks

Motstanden fra de Kreml-lojale miljøene reiser spørsmålet om Russlands sensur kan undergrave seg selv. Blokkeringene normaliserer bruken av VPN, noe som paradoksalt nok styrker befolkningens evne til å omgå restriksjoner. Samtidig svekkes propagandistenes rekkevidde når det blir uklart hvilke plattformer følgerne faktisk befinner seg på. Reaksjonene viser dessuten en tydelig skepsis til Russlands teknologiske alternativer, selv blant «regimets egne».

Det var neppe overraskende at blokkeringen av Telegram ville utløse misnøye. Plattformen var en nøkkelinfrastruktur for regimets propagandister. At myndighetene likevel grep inn, kan enten forstås som en prinsipiell videreføring av tidligere blokkeringspolitikk eller som et tegn på at regimet forbereder seg på en situasjon der full kontroll over informasjonsstrømmen er nødvendig. Et eksempel kan være planer om en ny delvis mobilisering, slik man så høsten 2022.

Det vi kan si sikkert er at det er lett å forby, men vanskelig å erstatte. Særlig når innovasjon og konkurranse ofres til fordel for stormaktspolitiske ambisjoner med et anakronistisk preg. Det russiske regimets irrasjonelle handlinger har nå begynt å ramme deres egne propagandister.

Teksten er publisert i Minerva 5.3.2026.

Publisert: 6. mars 2026