Velle og Chois absurde forestillinger om ytringsfrihet og sensur

Det finnes ingen frihet for alle uten en rettsorden som sikrer alle borgere grunnleggende liberale rettigheter, likhet for loven og rettferdige spilleregler.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 15. september 2025

I gårsdagens Debatten gikk FpU-leder Simen Velle og Subjekt-redaktør Danby Choi, i kjølvannet av det tragiske attentatet på ytrehøyre-influenseren Charlie Kirk, langt i retning av å anklage den norske regjeringen for å ville innføre sensur (knebling av ytringsfriheten) i Norge via innføring av EU-direktivet om The Digital Services Act (DSA).

Denne anklagen er ikke bare svært drøy, men også avslørende, for å si det forsiktig.

Jeg kan i farten bare huske å ha hørt lignende absurde anklager mot DSA fra Donald Trump, J.D. Vance og noen techmilliardærer i kretsen rundt Trump-administrasjonen.

DSA handler om noe helt annet enn «sensur», snarere tvert imot. DSA handler om alminnelig retts- og personvern, å motvirke maktmisbruk gjennom ugjennomsiktig data- og kildebruk, samt om å bringe sosiale medier og digitale plattformer inn under ordinære rettslige rammer som skaper mer like rammebetingelser, sammenlignet med mer tradisjonelle informasjons- og kommunikasjonsmedier.

Hva handler Digital Services Act om?

Det kan være instruktivt å se litt nærmere på hva DSA faktisk handler om. Her er en AI-generert oversikt, som gir et brukbart overblikk over det viktigste:

Digital Services Act etablerer regler for å skape et tryggere nettmiljø ved å stille økte krav til de digitale plattformselskapenes håndtering av ulovlig innhold, «mørke mønstre» og skadelig desinformasjon, samtidig som brukerne får flere rettigheter til å bøte på innholdsbegrensninger og forstå personrettede anbefalinger. Viktige bestemmelser inkluderer et forbud mot å målrette annonser mot mindreårige eller bruke sensitive personopplysninger til reklame, sterkere forpliktelser for plattformene til å verifisere selgere av ulovlige varer, og økt åpenhet rundt hvordan moderering av innhold og anbefalingsalgoritmer fungerer. De største nettplattformene (VLOP-er) står overfor de strengeste reglene på grunn av deres samfunnspåvirkende makt, som blant annet inkluderer forpliktelser til å håndtere systemiske risikofaktorer og tillate uavhengige revisjoner.

Her er hovedpunktene i Digital Services Act:

Bekjempelse av ulovlig innhold: Plattformer må raskt og effektivt fjerne ulovlig innhold, varer og tjenester.
Brukerrettigheter: Brukere får mer kontroll, inkludert retten til å utfordre avgjørelser om innholdsmoderering og få tilgang til utenomrettslig tvisteløsning.
Åpenhet om promotering og annonsering: Plattformer må være transparente om hvorfor spesifikt innhold anbefales og gi brukerne et alternativ om ikke å bli profilert for algoritmestyrt påvirkning.
Beskyttelse av mindreårige: Det er forbudt å målrette annonser mot mindreårige og bruke sensitive data (som etnisitet eller seksuell legning) til målrettet reklame.
Eliminering av mørke mønstre: Villedende grensesnitt, kjent som «mørke mønstre», er forbudt. Sporbarhet for næringsdrivende: Nettmarkedsplasser må sørge for at ulovlige produkter og tjenester kan spores til deres næringsdrivende.
Risikovurdering for VLOP-er: Svært store nettplattformer (VLOP-er) har strenge forpliktelser til å identifisere og redusere systemiske risikoer, for eksempel de som kan påvirke samfunnsdebatten eller valgprosesser.
Harmoniserte regler: DSA gir et harmonisert rammeverk for å reagere på ulovlig innhold i EUs medlemsstater, med respekt for grunnleggende rettigheter.
Strengere håndheving: Manglende overholdelse av DSA-krav kan føre til betydelige bøter på opptil 6 % av en plattforms årlige globale omsetning.

Når herrene Velle og Choi, som et ekko fra Trump og Vance, får seg til å kalle dette for forsøk på å innføre statlig sensur avslører de noe helt annet enn det de forsøkte seg på i gårsdagens Debatten.

En anarkistisk frihetsforståelse

Det de først og fremst avslører er en fullstendig forvrengt frihetsforståelse, som egentlig hører best hjemme i sandkassen, men som også Karl Marx og anarkistiske libertarianere i USA kan stå som tragiske representanter for: friheten til å gjøre hva jeg vil – uten noen som helst begrensninger…….og ikke minst uten å ofre noen som helst tanker om ansvar og konsekvenser av egne handlinger for andre menneskers frihet.

Skulle man overført den samme «frihetslogikken» på for eksempel kontraktsfrihet mistenker jeg at herrene Velle og Choi ikke vil være i stand til å argumentere konsistent mot for eksempel «frivillig» inngåtte slavekontrakter.

Hva Velle-Choi-logikken ville betydd på området tros- og religionsfrihet tør jeg nesten ikke tenke på.

Vi har sett mange nok bevis, både i historien og i samtiden, på hvordan et pervertert og anti-liberalt frihetsbegrep, med enkelte slue grep, kan brukes til å hjelpe autoritære krefter til makten.

Det første offeret som følger i kjølvannet av forsøk på å omsette den anti-liberale og selvmotsigende frihetsforståelsen til Velle og Choi i praksis er ikke noe mindre enn selve grunnforutsetningen for et liberalt demokrati: rettsstaten – «the rule of law, not of men».

Det finnes ingen frihet for alle uten en rettsorden som sikrer alle borgere grunnleggende liberale rettigheter, likhet for loven og rettferdige spilleregler, som gjelder likt for alle.

Tech-anarkistenes «me speech»

Men slik tenker ikke tech-milliardærer som Peter Thiel, Elon Musk og resten av oligarkforsamlingen som sitter smilende rundt bordet til Trump, og som mer enn gjerne vet å utnytte en gjennomkorrupt amerikansk president til å presse gjennom sin vilje om å få gjøre akkurat som de vil over nesten hele verden – høyt hevet over grunnleggende prinsipper for en liberal retts- og samfunnsorden – nasjonalt og internasjonalt.

Techoligarkene har for vane å motivere egne handlinger og snakke mye om «free speech». Men, som Timothy Snyder har uttrykt det, mener de egentlig «me speech» – en privilegert monopolistisk ytringsfrihet for seg selv, ikke for alle. For dem som er uenige og kritiserer gjelder helt andre regler. De blir gjerne identifisert, navngitt og utsatt for algoritmisk mobbing på sosiale medier, eller utsatt for algoritmisk diskriminering, slik at stemmen deres knapt kan høres.

Sensurium eller frihetsanker?

Både rettsstaten og mediefriheten står i dag vesentlig sterkere i Europa enn i USA, ifølge pålitelige målinger fra blant andre The Economist og V-Dem. Monn tro om ikke dette kan ha noe å gjøre med at Europa over tid har klart å utvikle et fungerende forpliktende samarbeid mellom et økende antall land, som har sett seg tjent med et forpliktende samarbeid mellom liberale demokratier.

Digital Services Act er et av mange tegn på dette samarbeidets levende kvaliteter, og det representerer, så langt, det beste forsøket i verden på å forene den fysiske og digitale verden under en tilnærmet lik frihetlig rettsorden.

Det er også her Norge hører hjemme, sammen med de øvrige nordiske landene – spesielt i en tid som til tider flommer over av anti-liberale impulser og handlinger.

Teksten er publisert i Liberaleren 12.9.2025.