Klart Toje burde få talt

Vrakingen av Asle Toje som taler på 17. mai er et sykdomstegn for det norske ordskiftet.

Publisert: 31. mars 2026

De siste årene har hvem som skal få tale på 17. mai blitt en politisert affære. I 2024 var det voldsomme reaksjoner på at Danby Choi og Christian Mikkel Dobloug skulle tale på Vår Frelsers gravlund som del av det offisielle programmet til Oslo kommune.

En underskriftskampanje samlet over 15 000 underskrifter mot at Choi skulle få holde tale. Slike kampanjer må vi bare holde ut, men de bør ikke få følger for hvem som legitimt velges til å holde tale.

Selve talene har derimot ikke skapt oppstyr. Mest sannsynlig har veldig få hørt talene de advarte så kraftig mot.

I det moderne Norge liker vi ofte å ta mannen, ikke ballen.

I år er det oppstyr igjen. Nestleder i nobelkomiteen, Asle Toje, var valgt av Fremskrittspartiet til å holde tale ved Krigsseilermonumentet. Dette reagerte representanter fra partier som Arbeiderpartiet, Miljøpartiet de Grønne og Rødt på.

Det hele endte med at flertallet i 17. mai-komiteen i Oslo ikke ville la Toje tale – og dermed vraket ham og nektet Fremskrittspartiet å velge en taler selv.

Men hva har egentlig skjedd her?

Hvert år er 17. mai-komiteen ansvarlig for å velge talere på bekransningen av ulike graver og monumenter i Oslo kommune. De ni partiene i bystyret har ansvaret for å invitere talere til hver sin bekransning. Hvert parti, med hver sin taler.

Rent formelt er det 17. mai-komiteen som utnevner talerne. I praksis fungerer dette likevel som en godkjenning av partienes egne valg – det er ikke normalt at de øvrige partiene går sammen om å overprøve og omgjøre et partis talevalg.

Det har altså vært å regne som en etablert norm at hvert enkelt partis rett å utpeke sin egen taler skal respekteres.

Årets vedtak om Toje innebærer i praksis egne regler for Frp. De har aldri tidligere stoppet et annet partis valg av taler. En barriere for politisk kamp om talere er dermed brutt. Det er svært uheldig.

Da det stormet rundt valget av Choi og Dobloug i 2024 holdt de andre partiene seg med å kritisere valgene, men blandet seg ikke inn i valget av taler.

Dårlige argumenter

Verre er det at de i 17. mai-komiteen som har stemt mot Toje har fryktelig dårlige argumenter å skilte med. For hvorfor skal ikke Asle Toje få holde en tale på 17. mai?

MDGs Sirin Stav mener Toje forbindes med ytterliggående tankegods. APs Marte Scharning Lund mener han har kontroversielle meninger om innvandring som kan oppleves splittende i en multikulturell by. Hverken Stav eller Lund har spesifisert hva de konkret mener med dette.

Stav på sin side mener altså at Toje er for ekstrem til at han er egnet til å tale på nasjonaldagen. Lund mener minoritetsbefolkningen må vernes mot det Toje vil kunne komme til å si.

Slike påstander må begrunnes om de skal ha noe vekt. At Toje kan oppleves som kontroversiell er ikke vanskelig å forstå. Men at vi ikke tåler å høre ham tale på nasjonaldagen er vanskelig å begripe.

Hva polariserer?

Det dårligste argumentet er likevel frykten for en polariserende og splittende tale. Om Toje fikk tale, ville det blitt mer eller mindre oppstyr og polarisering? Mindre, er jeg overbevist om. Betraktelig mindre. Dette virker mest sannsynlig fremmedgjørende for ganske så mange mennesker i dette landet. Blant annet for de som stemmer Frp, partiet som akkurat nå er landets største parti på meningsmålingene.

En som har fremmet argumentet om at Toje ikke er samlende nok er Rødts Siavash Mobasheri. Han ledet i fjor 17. mai-komiteen og var ansett som alt annet enn en samlende figur, i kraft av sine politiske meninger. I likhet med Toje var han altså kontroversiell, men ble naturligvis ikke vraket.

Vi må tåle uenighet, også på 17. mai. Så får man heller kritisere det som eventuelt blir sagt i etterkant. Det er slik toleranse fungerer.

At Mobasheri ikke har forsvart Toje, kan ikke kalles annet enn feigt. Vi burde ikke holde oss med doble standarder.

Uenighetsfellesskapet Norge

Det virkelig absurde her er at mange av oss legger forskjellig mening i hva 17. mai er en feiring av. Noen velger seg ytringsfrihet. Andre velger grunnloven. Enkelte ser på Norges lange røtter. Minnet om andre verdenskrig er unektelig viktig for mange. Og slik skal det være.

Grunnloven ble født ut av uenighet. Det var et eneste stort kompromiss. Måten vi håndterer uenighetene på, og vi er uenige om mye i Norge, er gjennom det liberale demokratiet. Uten å praktisere demokratiske dyder som toleranse, er vi med på å svekke den demokratiske kulturen vår.

Det er verdt å huske hva kong Haakon 7 skal ha sagt: «Jeg er også kommunistenes konge». Og det er grunn nok til at en person som Asle Toje ikke burde vært vraket som taler på 17. mai. Vrakingen av Asle Toje er imponerende idiotisk.

Teksten er publisert i Minerva 29.3.2026.

Publisert: 31. mars 2026