Koranen islam — Image by Joko Narimo from Pixabay.

Et knefall for hårsåre islamister

Karikaturstriden er en viktig påminnelse om at vi ikke kan legge oss på rygg for trusler og radikalisme.

Publisert: 17. oktober 2025

De siste ukene har vært oppklarende for oss som kun var barn under karikaturstriden, og som derfor husker fint lite av debatten som raste den gangen.

Samtidig har det vært skremmende å høre hvordan våre politiske ledere sviktet da det gjaldt som mest. Da redaktøren Vebjørn Selbekk republiserte karikaturtegninger av profeten Mohammed, og danske imamer dro ned til muslimske land for å oppildne demonstranter som brant ned den norske ambassaden i Damaskus, snakket Støre om «ekstremister på begge sider».

Stoltenberg sa på sin side at Selbekk hadde begått en gal handling og at han i praksis kastet en norsk redaktør og hans familie under bussen fremfor å stå prinsippfast opp for ytringsfriheten.

Selv om det er lenge siden, viser det hvor galt det kan gå når politikere gir etter for press fra islamistiske stater.

Som Vebjørn Selbekk skriver, er det betenkelig at det nå er Danmark – som håndterte karikaturstriden vesentlig mer prinsippfast enn Stoltenberg og Støre gjorde her hjemme – som har innført et forbud mot koranbrenning. De begrunnet det av hensyn til nasjonal sikkerhet.

Selv om ingen norske partier – med unntak av partiet Sentrum – går inn for et forbud mot koranbrenning, er ikke Norge fritatt for en lignende utvikling.

Hele 36 prosent av nordmenn støtter et forbud mot koranbrenning, mens 39 prosent sier nei. Da byrådsleder, daværende kandidat, Eirik Lae Solberg drev valgkamp i en moské i 2023, tok han til orde for å hindre koranbrenning, antakelig for å sanke stemmer – noe han riktignok senere beklaget.

Sikkerhetsargumentet

Men hva hvis koranbrenninger fører til at Norge blir etprioritert mål for terrorangrep og påvirker vårsikkerhetspolitikk, slik tilfellet var for Sverige? Skal friheten til å brenne koraner da være viktigere enn nasjonens sikkerhet?

Det kan virke absurd å stille spørsmålet, men Danmarks utvikling fordrer at vi har en demokratisk beredskap. Vi er heller ikke fremmed for slike islamistiske trusler, slik William Nygaard brutalt erfarte, og vi ble gjenstand for 25. juni på London pub.

For mange kan det tross alt virke intuitivt å forby koranbrenninger, dersom det kan forhindre at uskyldige mennesker mister livet som følge av eksterne trusler. Som Karl Popper skrev, har vi retten til å ikke tolerere de intolerante, dersom de utgjør en reell trussel mot samfunnet.

Dette er imidlertid et problematisk argument. For det første er det et tvilsomt premiss at de intolerante – i dette tilfellet de som tilsynelatende ikke respekterer islam, og dermed tyr til koranbrenning – truer nasjonens sikkerhet. Det er tross alt motreaksjonene på deres handlinger som potensielt gjør det. Da legger man skylden på de som brenner koraner, fremfor på muslimske stater og terrororganisasjoner som utløser truslene.

Dersom begrunnelsen for å forby koranbrenning er frykten for farlige motreaksjoner, finnes det veldig mange andre ting man bør forby.

For eksempel bør vi forby innvandring. Ikke fordi vi nødvendigvis mener konsekvensene av innvandring er så negative, men fordi det potensielt kan utløse lignende motreaksjoner som da Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker 22. juli 2011, blant annet på grunn av Arbeiderpartiets innvandringspolitikk. Det er dermed svært problematisk om staten skal forutse konsekvenser av ytringer.

Å endre lovgivningen så fort truslene fra andre land og terrororganisasjoner blir store nok, sender et signal til resten av verden om at man kan true seg til innflytelse over landets politikk.

Det er naivt å tro at ikke autoritære stater og andre aktører vil bemerke seg dette og benytte seg av det til sin fordel.

Budskapet er at dersom man gir etter for ytre press og forbyr koranbrenning, er man villig til å droppe grunnleggende rettigheter dersom motreaksjonene er store nok. Men hva skal være neste steg, dersom vi lar muslimske stater diktere vår ytringsfrihetslovgivning? Skal de neste gang kreve at vi forbyr å spise svin eller drikke alkohol? Skal Kina kreve at vi ikke skal vifte med tibetanske flagg?

Eller kanskje vi skal tillate sharialover lokalt, i toleransens navn?

Dersom vi følger denne argumentasjonen fullt ut, og lar oss presse av eksterne trusler til å innskrenke borgernes grunnleggende rettigheter, risikerer vi å ende opp med et samfunn med langt mindre frihet.

Koranbrenning og hatkriminalitet

Et annet motargument er at koranbrenning egentlig er en hatefull ytring og dermed bør forbys. For eksempel uttaltestatsminister Jonas Gahr Støre at koranbrenning ikke bør forbys, men at det likevel er hatkriminalitet – en selvmotsigende påstand fordi hatytringer tross alt er forbudt.

Det er likevel vanskelig å godta at koranbrenning er en handling som degraderer muslimers verdighet. Brenning av Koranen, hvor enn forhånende og provoserende det måtte være for muslimer, har som intensjon å harselere med religionen Islam.

Det er tross alt en forskjell på å ytre hat mot muslimer – ved å kalle en enkelt muslim for noe nedverdigende – og å gjennomføre en handling mot en gjenstand eller tekst som har en spesiell religiøs betydning for mennesker.

En vanlig feil å gjøre er å betrakte muslimer som en folkegruppe og utsatt minoritet, snarere enn en relativt stor gruppe følgere av en religion.

Et viktig prinsipp ved ytringsfriheten er at all makt må kunne kritiseres. Religioner, især de som er verdensomspennende slik som islam, representerer følgelig store maktsystemer. Dermed er det å kunne kritisere, og til og med harselere med religion, en viktig del av ytringsfriheten. Dette kan inkludere deres religiøse tekster, eller deres profet, slik Muhammed-karikaturene vitner om.

For islamkritikere kan koranbrenning derfor handle om å finne et symbol for det de anser som truende og farlig, og ha muligheten til å vise forakt for det.

Det kan for eksempel være en iransk kvinne som brenner en koran foran den iranske ambassaden i protest mot prestestyrets drap på kvinner.

Et forbud mot koranbrenning vil dermed innsnevre ytringsfriheten ved å ta bort en mulighet for religionskritikk. Det vil på mange måter innebære å gjeninnføre en blasfemiparagraf.

Det vil være et knefall for hårsåre islamister som ikke har forstått hvilke liberale verdier vi hegner om i Norge.

Teksten er publisert i Nettavisen 15.10.2025.

Publisert: 17. oktober 2025