Uenighet om KrF er ikke spinn
Abortlovens 2c har fått altfor mye oppmerksomhet. Det kan blant annet skyldes at mange kommentatorer selv er sterkt engasjert i saken.
Publisert: 9. januar 2019
BTs kommentator Morten Myksvoll og jeg har ulike vurderinger av hvor avgjørende abortsaken var for utfallet av KrFs veivalg i høst. Myksvoll mener i sin kommentar 7. januar at min vurdering er «feil», og at jeg egentlig er en «spinndoktor», altså en person som ikke sier det jeg mener, men som sier noe av taktiske grunner for å forsøke å styre eller dreie folks oppfatning i en bestemt retning.
Jeg vet ikke hvilket formål en slik debattform er ment å tjene. Jeg vet heller ikke hvorfor Myksvoll må karikere mitt syn for å få frem sitt eget syn. Jeg har for eksempel aldri sagt eller ment at abortsaken ikke var viktig for KrF.
Det jeg har sagt, er at jeg mener at mange kommentatorer tillegger abortsaken for stor og avgjørende betydning når de skal bedømme hvorfor flertallet på KrF-landsmøtet stemte «blått».
Jeg kan selvsagt ikke bevise dette – like lite som Myksvoll eller andre kan bevise at det var abortsaken som gjorde at flertallet stemte «blått». Men min vurdering bygger blant annet på dette:
Jeg tror at flertallet av KrFs medlemmer og tillitsvalgte er «blå». Det var også en allmenn oppfatning før hele veivalgprosessen startet. Hareide fikk riktig nok vind i seilene rett etter at han startet prosessen, men det er ikke så rart. Hareide er en meget godt likt og respektert leder, og han var godt forberedt, mens mange i (og utenfor) partiet ble overrumplet og overrasket over budskapet han kom med.
Jeg tror imidlertid at det «blå» flertallet ville manifestert seg til slutt uansett. De typiske verdisakene som er knyttet til abort og bioteknologi, ville uansett vært saker som står sterkere på «blå» enn på «rød» side. KrF har på disse områdene bedre erfaringer med Høyre enn med Arbeiderpartiet, noe også tiden etter KrFs landsmøte har vist. Hadia Tajik, nestleder i Ap, har gått langt i å mene at bare det å debattere abortloven, er et svik.
Jeg har ikke lagt merke til noen «røde» KrF-ere som byttet side og ble «blå» på grunn av abortsaken. Selvsagt kan det ha vært tvilere som falt ned på «blå» side på grunn av abortsaken. De må i så fall veies mot andre tvilere som falt ned på den andre siden, for eksempel fordi de ønsket å følge eller beholde Hareide som partileder.
På selve landsmøtet flyttet ingen av sakene noe som helst. Alle innleggene som ble holdt om den historiske muligheten til å få endret abortloven, og om muligheten for at partiet kunne miste Knut Arild Hareide som leder, førte bare til at én «blå» delegat i stedet ble «gul» og stemte blankt. For denne kandidaten kan det altså neppe ha vært abortsaken som til slutt avgjorde.
Det er ikke riktig som Myksvoll indikerer, at et «samla norsk mediekorps» mener noe annet enn meg. I Civita har vi nylig hatt et frokostmøte med fire meget erfarne politiske kommentatorer.
Av de tre som uttalte seg om dette, mente redaktør Vebjørn Selbekk i Dagen at abortsaken var avgjørende for utfallet. Politisk redaktør Tone Sofie Aglen i Adresseavisen var usikker, men var mest tilbøyelig til å tro at utfallet ville blitt det samme uansett, fordi KrF i bunn og grunn er et borgerlig parti. Politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys mente at saken ikke hadde vært avgjørende, og at mediene har overspilt saken i ettertid.
Kjell Ingolf Ropstad legger vekt på fem forhold når han skal beskrive betydningen av å kjempe mot det såkalte sorteringssamfunnet: En endring i abortlovens paragraf 2c, en endring som gjør at vi forbyr «tvillingabort», endringer i bioteknologiloven, tiltak som kan forebygge svangerskap og abort, og tiltak som kan hjelpe familier som har barn med spesielle behov, f.eks. barn med Downs.
Jeg er selvsagt enig i at paragraf 2c har fått enormt mye oppmerksomhet, men jeg mener at Ropstad stort sett har formulert seg mer generelt enn for eksempel mange journalister har gjort – og at det kan hende at han har gjort det med velberådd hu. Han har i stor grad snakket om en mulighet til å få til en «endring av abortloven» og andre tiltak, og han har ikke stilt noen ultimative krav.
Jeg vet ikke hvor viktig de enkelte ønskene er for KrF, men vi vet at det er delte meninger. Noen mener det er svært og kanskje avgjørende viktig å få til en endring i paragraf 2c. Andre sier at dette ikke er det viktigste, bare KrF får gjennomslag for tilstrekkelig mye på dette området. De fleste ser det selvsagt også i sammenheng med hva KrF ellers får gjennomslag for på andre områder.
Til slutt er det fortsatt min oppfatning at spørsmålet om endring av paragraf 2c har fått uforholdsmessig stor oppmerksomhet i forhold til andre viktige saker som det nå forhandles om, og i forhold til betydningen saken faktisk har for KrF. Jeg tror det skyldes at mange kommentatorer selv er sterkt engasjert, og at saken er kontroversiell og skaper konflikt.
Det er forståelig, men min vurdering blir verken illegitim eller «feil» av den grunn.
Innlegget var publisert i Bergens Tidene tirsdag 8. januar 2019.
Relatert
Penger og politikk: LO går over streken
Verdikampen mot det autoritære
Hvorfor er det så få importerte konflikter i Norge?
Partienes finansiering er ute av balanse
Kommunesammenslåing: Noe må gjøres med kommunene
