Vi trenger en ny maktutredning

En maktutredning vil ha to viktige funksjoner: Den vil fortelle oss om tilstanden i det norske demokratiet og være et felles demokratisk opplysningsprosjekt. Likegyldighet og passive borgere er gift for et demokrati.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 3. juli 2026

I Norge har vi tidligere hatt to maktutredninger. Disse har hatt som formål å belyse maktforhold i kongeriket. De har sagt noe om hvem som har makt, hvordan makten utøves og hvordan dette endrer seg over tid.

Den første maktutredningen hadde vi i 1982, ledet av Gudmund Hernes. Den siste ble overlevert i 2003, ledet av Øyvind Østerud, som gikk bort i fjor.

Selv om det nå er 23 år siden, refereres det fortsatt til den siste maktutredningen. Enten om det skrives om rettsliggjøring, korporatisme eller det lokale selvstyret. Maktutredningen har vært et viktig referansepunkt.

Nå mener flere at det er på tide med en ny maktutredning.

Det er ikke så rart: Demokratisk tilbakegang har vært normaltilstanden i verden de siste tyve årene, det er færre enn før som tar del i det institusjonelle demokratiet utenom valg, og misnøye har preget politikken i Vesten i lang tid.

En ny maktutredning er en god idé, men den må både engasjere og ha legitimitet.

Demokrati i endring

Hvordan står det til med demokratiet vårt? Det er et gedigent spørsmål som ikke lett lar seg besvare. En maktutredning må derfor være så bred som mulig og avdekke så mange utfordringer ved demokratiet som mulig.

Det er nok av forhold å ta av: Medielandskapet er i endring, noe som gir et helt nytt maktforhold mellom tradisjonelle og alternative medier. Politikken er blitt mer profesjonalisert og teknokratisk, og partiene er altfor toppstyrte som følge av en storstilt medlemsflukt siden 90-tallet. Rettsliggjøring har gjort at politikken har blitt mer preget av juss og mindre preget av politiske valg. Det internasjonale systemet er totalforandret siden forrige maktutredning. Vårt forhold til EU har store implikasjoner for hvordan demokratiet vårt fungerer. Ny teknologi endrer hvordan vi henter informasjon.

Bare for å nevne noe.

Vi trenger å vite mer om hvordan det står til med forutsetningene for demokratiet, utover hvordan demokratiet faktisk fungerer.

Postdemokrati?

Og elefanten i rommet er om demokratiet vårt egentlig er så levende som vi tror. Den danske historikeren Christian Egander Skov frykter at vi lever i det han kaller et postdemokrati. Demokratiet fungerer institusjonelt, men er i realiteten en slags potemkinkulisse: folkets innflytelse har nærmest forsvunnet. Mye fordi folket også har overlatt politikken til profesjonelle partier, teknokratiet og lobbyister.

Dette er satt på spissen, men det er en kjerne av sannhet. Demokratiet skal være livlig, ikke kjøre på autopilot. Selv om et fraværende folk kan være et tegn på at politikken fungerer godt nok, så ligger det en kime her til at hvordan vi skal engasjere oss, blir en glemt kunst. Og noen ting burde aldri glemmes.

Noe vi kan slå fast før en maktutredning foreligger, er at vi i større grad må engasjere oss i demokratiet, snarere enn å bare snakke om det. Vi må snakke mindre om ytringsfrihet, men heller benytte oss av den. Vi må slutte å snakke om de politiske partiene. Flere burde heller melde seg inn i et parti.

Om vi kun snakker om demokratiets fortreffelighet uten å benytte oss av det, så ender det opp med å bli noe abstrakt.

Folkeopplysning

En annen viktig funksjon for en maktutredning er at den må fungere som et felles dannelsesprosjekt. Spørsmålet om hvorfor vi skal ha et demokrati stilles oftere enn før.

I en fersk rapport fra NTNU kommer det frem at en fjerdedel av dagens ungdommer er «demokratisk frakoblet». Rapporten forteller at de unge ikke forstår helt sentrale demokratiske begreper, som for eksempel maktfordeling eller parlamentarisme. Annen forskning i Norge viser også at de unge, generasjon Z, er overraskende positive til ledere med udemokratiske tendenser.

Er det grunn til å tro at dette kun gjelder de unge? På ingen måte. Demokratiforståelsen i Norge er snever. Vi tenker først og fremst på valg, når vi tenker på demokrati.

Valgdeltakelse er viktig, men det er viktigere at det er tilstrekkelig med borgere som engasjerer seg politisk mellom valg. Demokrati er liv. Demokratiets forutsetning er også folket, et opplyst og engasjert folk. Derfor kan ikke demokratiet overlates til politikere og byråkrater.

En ny maktutredning kan ikke bare være en vanlig utredning av tingenes tilstand. Det må også være et nasjonalt dannelsesprosjekt. Vi trenger det Bernt Hagtvet tidligere har etterlyst: En demokratifest for alle. Maktutredning må kunne diskuteres rundt norske middagsbord.

Vi trenger å bringe politikken tilbake til folks hverdag og gjøre det til en naturlig del av en borgers livsførsel. Det dreier seg simpelthen om bevisstheten rundt hva det vil si å være en borger og at det med dette følger et sett plikter. Uten bevisste demokrater er ikke demokratiet i stand til å overleve. Det nordiske folkestyrets styrke har vært at brede befolkningsgrupper har deltatt i demokratiet gjennom politikken og i sivilsamfunnet.

Demokratiet som et kollektivt dannelsesprosjekt, der folket ikke blir fremmedgjort, er noe en maktutredning er nødt til å forsøke å vekke til live. Likegyldighet og passive borgere er gift for et demokrati.

Legg bort kjepphestene

Nøkkelen til en god maktutredning ligger i mandat og sammensetning.

Gaute Børstad Skjervøs forslag om at en ny maktutredning må ha et tydelig mandat fra venstresiden for å belyse «pengemakta» i Norge, er vanskelig å ta seriøst. Et problem med å ha en tydelig slagside er at mandatet ville blitt snevert og at vi derfor ville gått glipp av viktig kunnskap. Verre er det at det ville svekket tilliten til selve utredningen.

Maktutredningen er en institusjon i kongeriket Norge og har langt mer autoritet enn en normal forskningsrapport.

Mandatet og sammensetningen på en ny maktutredning må derfor være så bredt som mulig. Det burde helst være en nasjonal høring om demokratiet.

Det skylder vi oss selv, de som kom før oss og de som kommer etter oss. Demokratiet er aldri mer enn en generasjon fra å falle fra hverandre.

Innlegget var publisert på Alltinget.no 1. juli 2026

Publisert: 3. juli 2026