Kina, hender, menneskerettigheter — istockphoto.com

Demokrati

Arild Asnes, 2026

Er Erik Solheim vår tids svar på søttitallets Kina-entusiaster?

Publisert: 15. juni 2026

Arild Asnes lukket ofte øynene og tenkte på Kina. Kina var et bilde, og han så det best med lukkede øyne.

Dag Solstad skrev dette i 1971 om en ung intellektuell mann som fant mening i maoismen, ikke i det virkelige Kina, men Kina som idé og som utopi. Han så det som svar på alt det Norge ikke var.

Femti år senere er Erik Solheim i Kina åtte til ti ganger i året. Han har fått hedersmedalje fra kinesiske myndigheter, spiser lunsjer med milliardærer i Sichuan og stiller opp for kommunistpartiets eget propagandaorgan. Han kommer hjem og forteller at «Kinas grønne omstilling er en gave til verden.» (Panorama Nyheter 22. mai)

Solstad ville ha kjent det igjen. Det finnes en type norsk venstreintellektuell som alltid trenger et sted i verden der historien går riktig vei. En gang var det Sovjetunionen, så Maos Kina og senere Nicaragua. Stedene har skiftet, men behovet har aldri gjort det. Solheim var blant dem som advarte mot pilegrimsreisene til kommunistdiktaturer, og mot de som vendte hjem med bekreftende svar og selektive blikk. Nå har han selv funnet sitt sted der historien går riktig vei.

Denne Kina-versjonen er vanskeligere å avvise. For landet er reelt ledende på solenergi og fornybar kapasitet. Det er sant, det er viktig, og det er derfor det fungerer så godt som avledning for kinesiske myndigheter.

Jeg har selv, som Røde Kors-ansatt, vært på flere statlig regisserte Kina-besøk. Ett av dem var etter jordskjelvet i Sichuan i 2008. Tre år etter hadde kineserne bygget tusenvis av boliger, sykehus, høyhastighetstog og skoler. Vi ble behandlet kongelig. Det var imponerende på alle måter. Autoritære regimer har i generasjoner raffinert teknikken med å distrahere og avlede. Du ledes dit vertskapet vil at du skal være, du ser det de vil at du skal se. Du opplever noe genuint imponerende, inntrykkene gjør resten av jobben.

Når Solheim reiser til Kina åtte til ti ganger i året og gradvis blir den som videreformidler dette utvalgte bildet til norsk offentlighet, er han ikke lenger gjest.

Solheim sier selv i et intervju i Panorama nyheter: «Når jeg møter politikere på høyt nivå oppnår jeg ingenting med krass kritikk.» Det høres tilforlatelig ut. Men hva bruker han da alle disse møtene til? Solheim har et svar på kritikken: «Så negativ som mye av Kina-dekningen er i Vesten, mener jeg at noen må være motpol.» Her er det ikke en brobygger som snakker, men en talsmann.

I Xinjiang brukes uigurisk tvangsarbeid til å produsere polysilisium, som er et råstoff som finnes i ni av ti solcellepaneler verden over. FNs menneskerettighetseksperter slo i januar 2026 fast at tvangsarbeidsprogrammet har nådd nye høyder. Det forstyrrer tilsynelatende ikke Solheims begeistring for kinesisk grønn omstilling. Det han flittig viser fram på sosiale medier, er solcellepaneler, høyhastighetstog og grønn infrastruktur.

Solheim er ikke unik, og framstår som et tydelig eksempel på hva som skjer når årelange nettverk og anerkjennelse gradvis former hva man ser og hva man ikke ser. Han gjennomfører åtte til ti Kina-turer i året, mottar honorarer fra selskaper som Tongwei og er medlem av det statlige kinesiske miljørådgivningsorganet CCICED. På et tidspunkt slutter tittelen «brobygger» å være en beskrivelse av hva man gjør. Den blir en beskrivelse av hvem man er og hva man tror på.

Erik Solheim er i Kina igjen neste uke. Arild Asnes gikk av T-banen på Ammerud med Klassekampen under armen, stadig mer overbevist om at de som stilte spørsmål, rett og slett ikke hadde sett det han hadde sett. Han så klarere og klarere, helt til han ikke så noe annet.

Teksten er publisert i Klassekampen 13.6.2026.