demonstrasjon, protest — istockphoto.com

Demokrati

Når demokratiforståelsen svikter

Manglende demokratisk bevissthet kan ha flere forklaringer. Noen er mer nedslående enn andre.

Publisert: 11. juli 2026

En undersøkelse gjennomført på oppdrag av Kunnskapsdepartementet, viser at unge tror de kan mye om liberalt demokrati, men at de i mindre grad forstår hva sentrale begreper faktisk betyr. Det blir omtalt som et demokratisk problem. Men står det egentlig så mye bedre til blant de voksne?

Folk forbinder gjerne intuitivt demokrati med valg og flertallsstyre, mens det kan skrante med kunnskap om at institusjonene skal være uavhengige.

Et fellestrekk blant radikale krefter er viljen til å fikle med maktfordelende institusjoner for å få direkte og udiskutabelt gjennomslag for endringer. Det er altså ikke bare politiske saker kanonene rettes mot, men også det politiske systemet – dypstaten, så å si – og det liberale demokratiet.

Effektiv maktutøvelse kan virke fristende sammenlignet med liberale demokratiers langsomme og ofte ufullendte prosesser. Forvirringen blir ikke mindre av at autoritære stater som regel beholder sine institusjoner. Institusjonene har ikke opphørt å eksistere, men består av regimets håndlangere og sykofanter, og gir et skinn av maktfordeling og de har sluttet å fungere som kontrollmekanismer for makta.

Et tegn i tiden, det vil si, et tegn som alltid har vært der, er at vi tror at det liberale demokratiet vil være innlysende i all sin fornuft og rettferdighet for alle, bare man tar de nødvendige pedagogiske grep.

Velgerflukt til autoritære partier blir gjerne forklart med at liberale demokratier har så store mangler at det ikke er det spor merkelig at folk «protesterer». «Folket» er fremmedgjort og livene til vanlige folk har blitt så mye, mye verre, er påstanden.

Faren kommer ikke bare fra eksplisitte autoritære krefter, men også fra demokratiske krefter som ikke fullt ut forstår at de må stå samlet om grunnprinsipper, og ikke falle for fristelsen til å surfe på misnøye og elendighetsbeskrivelser for egen politisk vinning og ideologiske kjepphester.

Autoritært svermeri har riktignok ofte opphav i akkumulerte frustrasjoner, men frustrasjonene er ikke alltid velbegrunnede og ofte har de feil adressat.

For vi lever i den beste av alle tider, som Leibnitz ville sagt. Særlig i Norge. Misnøyen og protestene som brer om seg i Vesten står rett og slett ikke i forhold til fakta på bakken. Vi lever ikke i sosioøkonomiske mellomkrigstilstander, selv om den politiske og ideologiske radikaliseringen kan minne om det noen steder. Vesten er heller ikke i ferd med å islamiseres.

Den økende misnøyen i våre samfunn er delvis oppkonstruert, ofte kulturkrigersk, og den får bein å gå på som demagogisk bombardering. Allerede på 1960-tallet snakket den gamle sosialdemokratiske høvdingen Tage Erlander om de høye forventningers misnøye. Altså spenningen mellom voksende forventninger og samfunnets evne til å innfri dem. Få kan med hånda på hjertet si at mennesker har det verre i dag enn for seksti år siden.

Feil og mangler er dessuten demokratiets vesen, det er «dømt» til å feile og kompromisse. Et liberalt demokrati vil derfor, av «natur», aldri kunne være et perfekt samfunn. Liberalt demokrati er rotete, fordi mennesker er så ulike og har så mange forskjellige preferanser, legninger, interesser og normer, at om de skal involveres i demokratiet (og det skal de), må resultatet bli det motsatte av strømlinjeformet. Satt på spissen kan vi si at frihet også er frihet til å ta valg som ikke er bra for en. Det samme gjelder for liberalt demokrati som sådan. Et liberalt demokrati kan komme i alvorlige selvpåførte problemer.

Det må også være en del av læringsprosessen: Du kan ikke få både i pose og sekk. Med demokratier følger masse problemer, noen ganger veldig store problemer, og noen ganger elendige løsninger. Men du har som borger både medborgerskap og muligheter til å påvirke både ditt eget liv og hvilken retning samfunnet skal ta. Du må gjerne ønske deg en sterkemann som handlekraftig brøyter seg gjennom institusjonene og gjør kort prosess, men vit da at despoter låser døra og hiver nøkkelen.

Den høyreautoritære bølgen som treffer oss – foreløpig lite i Norge, men hardt i mange andre land – har sin egen dynamikk. Historien viser at slike strømninger kan mobilisere store deler av befolkningen, ikke bare gjennom frykt og misnøye, men også gjennom en følelse av fellesskap og begeistring. Sinne har en forløsende virkning.

Derfor er det for enkelt å avfeie alle som støtter slike bevegelser som uopplyste. For mange ligger det også en form for kollektiv eufori i det konfronterende, det kompromissløse og det som bryter med etablerte normer. Historien viser at slike krefter kan vokse seg sterke når samfunn mister troen på framtiden. Det har skjedd før, og det kan skje igjen.

En undersøkelse fra Storbritannia viser at mer enn tretti prosent av unge mellom 18 og 30 år foretrekker et autoritært styre med en sterk leder, selv om det innebærer færre demokratiske rettigheter. Blant Reform-velgere gjelder det hele 66 prosent. Samtidig mener 60 prosent av de unge at politikerne ikke tar tak i sakene som er viktigst for dem.

Men dette er tall som isolert sett – selv om det er stygge tall – kan være misvisende. Aldersspredningen er stor blant Reform-velgere. Andelen voksne menn som stemmer Reform er dobbelt så stort som blant de unge.

I USA utgjør menn over femti år den største kontingenten Trump-velgere. I Tyskland er bildet mer sammensatt. Det høyreradikale partiet AfD henter nesten like mange stemmer blant de unge som hos de eldre.

I Ungarn gikk Orban på et stort nederlag, først og fremst fordi unge velgere stemte ham ut. Meningsmålingsinstituttet Pew viser dessuten at mens autoritære løsninger er utbredt i store land som Storbritannia, Polen og Italia, er situasjonen en helt annen i Sverige, med en score på bare åtte prosent. De nordiske landene henger heldigvis, men heller ikke overraskende, langt etter på slike målinger. Det er altså ingen nødvendig korrelasjon mellom mangel på kunnskap om demokratiet og oppslutningen om det.

Konklusjonen er nok heller at selv med en ganske klar overvekt av høyreorienterte velgere – og av dem klart flest menn – er støtte til autoritære partier og sympati for autoritære løsninger spredt utover aldersgruppene, og til en viss grad også utover de vanlige politiske skillelinjene.

Så kan man alltid, med en viss rett, hevde at de voksne har vært unge en gang, slik at den manglende demokratiske bevisstheten stammer derfra. Like fullt kan noe av årsaken forklares mer nedslående.

Historisk sett er demokrati, og enda mer det liberale demokratiet, et bitte lite unntak i den historiske utviklingen. Nesten alle mennesker gjennom historien har levd under autoritære systemer og strukturer, fra staten og kongemakten ned til helt fundamentale kulturer og familiestrukturer. Det er egentlig ikke veldig annerledes i dag. Kun et fåtall lever i demokratier, enda færre i «liberale» tradisjoner.

En mer spekulativ problemstilling er hvorvidt demokrati i det hele tatt er rigget for oss feilbarlige mennesker. Liberalt demokrati er hardt arbeid; det krever mye av borgerne i form av tålmodighet, toleranse og vilje til kompromiss. Det forutsetter en evne til å akseptere at egne ønsker ikke blir oppfylt, at beslutninger tar tid, og at motstanderen også har legitim plass i fellesskapet. Slik sett bygger demokratiet på en sivilisatorisk disiplin snarere enn på spontane menneskelige impulser.

Mens liberalt demokrati er et opplyst og i bunn og grunn humanistisk prosjekt, har vi mennesker også tilbøyeligheter til å søke gjengjeldelse, utpeke syndebukker og ønske straff for dem vi opplever som skyldige. De mer pessimistiske av oss vil mene at tribalisme, gruppetenkning og antagonisme er menneskelige instinkter. At følelser trumfer sannhet og fornuft.

Det er disse impulsene vi får under kontroll i et liberalt demokrati, og vi sosialiseres ut av dem. Liberalt demokrati er derfor like mye normer som institusjoner og lover. Theodor W. Adorno skrev om hvordan autoritære holdninger henger sammen med behov for orden, lydighet og straff. Autoritære ledere og partier kan tilby det motsatte: De gir nye veier for å utløp for trangen til å straffe. De peker ut dem man ikke liker og gir et slags frikort til å gi utløp for agg, misnøye og intoleranse. I boka Om tyranni advarer historikeren Timothy Snyder om hvordan demokratiske normer svekkes når sterke ledere oppfordrer til å betrakte motstandere som folkefiender.

Liberale demokratier har grunn til å frykte velgerne. Det er de som er avgjørende for demokratiets overlevelse. Demokratiets styrke, det politiske mangfoldet, herunder også toleranse for det intolerante, er derfor også demokratiets største svakhet. Slik må det nødvendigvis være, noe annet ville oppløse demokratiet. Men folk kan altså strømme til valgurnene og gi sin stemme til de som vil demokratiet til livs.

Her må vi også huske at det ikke nødvendigvis er en dårlig ting at demokratiske politikere frykter velgerne. Hvis de ikke leverer trygghet og gode nok sosiale kår for borgerne, vil reaksjoner komme.

Men det er nok også litt naivt å forestille seg at alle velgere som trekkes mot det autoritære alltid gjør det i god tro. Eller i full uvitenhet.

Kanskje er det slik at autoritære holdninger i befolkningen alltid vil være der i et visst omfang, og at disse får bein å gå på i urolige tider.

Den amerikanske statsviteren Karen Stenner argumenterer i The Authoritarian Dynamic for at om lag en tredjedel av befolkningen har autoritær tilbøyeligheter som aktiveres i perioder preget av usikkerhet og opplevde trusler mot den sosiale orden.

Samtidig er det viktig å huske at autoritære bevegelser ofte utvikler sin egen dynamikk. De kan få en selvforsterkende kraft som har en tendens til å akselerere, uavhengig av både fornuft og den sosioøkonomiske virkeligheten.

Likevel er det et godt tegn at populisters påstand om å representere «det egentlige folkets vilje» som regel er en myte. I liberale demokratier har de sjelden flertallet av befolkningen bak seg. Det tyder på at de fleste sosialiseres inn i en liberaldemokratisk måte å tenke på. Flertallet er mer liberalt. Men i hardt vær kan mennesker også bli usikre på hvem som snakker sant og hvem som har de beste løsningene.

Derfor er motsvaret mer enn faktakorrigering. Vi trenger fortellinger som gir mennesker mening, håp og tilhørighet i fellesskap med andre. Det er jo litt svada, dette, særlig i disse VM-tider, men vi sitter i samme båt på et opprørt hav.

Teksten er publisert i Dagsavisen 9.7.2026.

Publisert: 11. juli 2026