Jeg er stort sett enig i det meste av det Kai Eide skriver i sitt svar til meg (25. januar), til og med at innlegget var noe polemisk. Men jeg kan forsikre Eide om at mitt ønske om å ta Linn Stalsberg og hennes ideer om pasifisme på alvor, er reelt. Eide har særlig rett i sin beskrivelse av betydningen av forhandlingene mellom supermaktene på 1960-tallet. Dette er en periode jeg har studert nøye som del av min mastergrad ved Universitetet i Bergen.
Men som Eide vet utmerket godt, så foregår diplomatiske forhandlinger aldri i et vakuum. Hvordan hadde forhandlingene på 1960-tallet, for ikke å si 1980-tallet med Reagan og Gorbatsjov, utviklet seg, hvis de ansvarlige i USA hadde fulgt Linn Stalsbergs råd om pasifisme og ensidig nedrustning? Mitt tips er at det hadde gjort det vanskeligere å få til vellykkede forhandlinger om gjensidig nedrustning og påfølgende fred.
Mitt poeng er ikkeå nedvurdere betydningen av diplomati, men at opprustning og et sterkt forsvar er en forutsetning for vellykkede diplomatiske løsninger. München-avtalen i 1938 viste hvor utfordrende det er å forhandle ut fra militær svakhet. Jeg har ingen prinsipielle motforestillinger mot å forhandle med Russland eller Kina, men jeg foretrekker at Vesten gjør det ut fra militær styrke heller enn svakhet. I et annet svarinnlegg (26. januar) til meg argumenterer Frode Storaas for alternative måter å løse konflikter på enn våpenmakt, og at de fleste ønsker å leve i fred, selv om det finnes interessekonflikter. Jeg er ikke uenig. Nettopp derfor fremhevet jeg det liberale demokratiet som den beste måten å organisere seg politisk på, fordi det er vårt beste håp for å håndtere interessekonflikter på en ikkevoldelig måte.
Jeg er heller ikke motstander av å bruke diplomati og FN, men som et supplement til, ikke til erstatning for, et sterkt militært forsvar. Storaas trekker blant annet frem Korea som eksempel på at våpenkraft ikke har vært avgjørende for hvordan det endte. Jeg trekker motsatt konklusjon: Hadde det ikke vært for USA og våpenkraft kunne dagens Sør-Korea lignet mer på Nord-Korea. I så måte gjenstår mine opprinnelige utfordringer til Linn Stalsberg, om hvorvidt pasifisme og nedrustning er den beste veien til fred i møte med diktaturer som ruster opp.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 27.1.24. Se også Løkkes opprinnelige innlegg:
Relatert
Når den siste gruven stenger – hva skjer med norsk suverenitet på Svalbard?
Europa ruster opp, mens Norge står på gangen
Energisikkerhet handler ikke bare om tilgang på energi
Norden har aldri vært viktigere
Hva kan Norden stille opp med mot Trump?