Trumps krig og Europas lærdommer
Europas ledere sier nei til Donald Trumps bønn og trusler. De vil ikke sende krigsskip til Hormuz-stredet. Å trygge skipsfarten vil være i Europas interesse. Å bidra til Trumps krig vil være politisk selvskading.
Publisert: 17. mars 2026
Angrepet på Iran har vært Donald Trumps hittil dristigste prosjekt. Det forteller om en president som tør der andre har nølt. Hittil har det ikke gått veldig bra.
Verdens sterkeste. Amerikanske militære styrker er verdensmestre i det de er gode til. Det massive angrepet på Iran 28. februar ble beskrevet som en av historiens mest kompliserte militære operasjoner og ble gjennomført med suksess. Irans øverste leder, ayatollah Ali Khamenei, og deler av det iranske lederskapet ble drept. I bunnen lå informasjon fra amerikansk og israelsk etterretning, noen av de mest ressursrike og kompetente spionorganisasjonene i verden.
Men Powell hadde rett. General Colin Powell ledet den første Gulfkrigen i 1990 ut fra tesen om at man måtte angripe med overveldende styrke og med et klart mål, å kaste Irak ut av Kuwait. Powell sviktet sine egne prinsipper da han som utenriksminister i 2003 ledet USA inn i den nye og mislykkede krigen mot Irak. Trump ser ikke ut til å ha brydd seg i det hele tatt. Målet virker uklart og skifter hver gang Trump eller noen i hans administrasjon snakker. Styrken har vært stor nok til å ødelegge alt man kan ødelegge fra luften, men ikke tilstrekkelig verken til å tvinge frem en regimeendring eller til å stå imot iranernes asymmetriske militære svar.
Kjenn dine fiender. USAs mislykkede kriger i Vietnam, Afghanistan og Irak skyldtes i stor grad mangel på kunnskap om landenes geografi, kultur, historie og styresett. Mye tyder på at USA har begått samme tabbe igjen. Diktaturet i Iran er av en annen karakter enn det autoritære styret i Venezuela. Å fjerne noen på toppen hjelper lite, så lenge hele maktapparatet oppfatter angrepet som en eksistensiell trussel og vil bruke alle desperate midler for å stå imot.
Hold deg inne med dine venner. USA og Israel startet krigen uten å orientere eller rådføre seg med Europas ledere og andre allierte. Å bygge «koalisjoner av villige» er historisk vanskelig og tidkrevende. Når ting ikke har gått slik Trump håpet, og han nå ber om hjelp fra de samme allierte, møter han en kald skulder. Militære eksperter sier det kan ta måneders planlegging. Det har heller ikke hjulpet at han har lagt seg ut med noen av de samme vennene gjennom kravet om å overta Grønland, støtte til Europas ytre høyre-partier og hånlige kommentarer til Storbritannias statsminister Keir Starmer.
Og still opp for dem. Irans naboland i Gulfen har satset på USAs sikkerhetsgaranti. Den kan de åpenbart ikke stole på. De arabiske emirater og Saudi-Arabia har bedt om hjelp fra land som Ukraina, Frankrike og Australia for å få kjøpt våpen for å beskytte seg mot Irans droner – våpen USA ikke klarer å levere. Badr al-Busaidi, utenriksministeren i Oman, sier at Gulf-landene må «revurdere sine forsvarsstrategier», hvilket kan bety svekket innflytelse for USA.
Uventede bivirkninger. Alle kriger har bivirkninger man ikke har ventet. Strupingen av eksporten gjennom Hormuz-stredet har pumpet ny energi inn i den europeiske energidebatten. Land som Italia, Tyskland, Ungarn og Polen mener at dette må føre til at EU inntil videre suspenderer kvotehandelen med energi for å unngå ytterligere økte priser. Motstanderne, blant andre Sverige, Danmark og Spania, mener det stikk motsatte: at det nå må satses ytterligere på fornybar energi for å stå uavhengig av usikre globale forsyningslinjer.
Trusler slites ut. Trumps etter hvert ganske desperate bønn om at allierte skal stille opp ved å sende krigsskip for å holde Hormuz-stredet åpent, kom ledsaget av trusler om at Nato har en «svært dårlig» fremtid om ikke hjelpen kommer. De første europeiske reaksjonene etter krigsutbruddet var blandet. Noen få land, som Spania og Norge, erklærte krigen som folkerettsstridig. Andre svar var mer mumlende i reaksjonen. De misliker også prestestyret i Iran og ville ikke beklage dets fall. Svaret på forespørselen om militær støtte nå er imidlertid blitt avvist.
– Dette er ikke Europas krig, het det fra flere EU-ledere.
Trump har trukket Nato-kortet så mange ganger at man enten ikke tror på ham lenger (det militære samarbeidet virker tilsynelatende upåvirket), eller at man har innsett at en splittelse etter hvert er uunngåelig og allerede er i ferd med å bygge nye allianser uten USA.
Myk makt teller. Donald Trumps nedlatende lederstil og tilsynelatende forakt for liberale europeiske verdier har ført til pinlige møter med europeiske ledere, men det har også gjort ham til en dypt upopulær mann i Europa – også blant deler av ytre høyre-fløy som han gjerne vil hjelpe. Også Europa blir rammet av blokkeringen av Hormuz-stredet. Like fullt sa EUs forsvarsministre mandag blankt nei til å utvide den pågående Aspides-operasjonen. En håndfull krigsskip fra EU-land bidrar til å sikre skipsfarten i Rødehavet mot angrep fra Huthi-militsen i Jemen. Men EU-lederne nekter å utvide operasjonen til Hormuz-stredet. Det vil være uakseptabelt for deres egne velgere.
Ikke over. Krigen er inne i sin tredje uke. Ingen kan spå det endelige utfallet. Kanskje kollapser det upopulære iranske lederskapet. Kaos og borgerkrig er en mulighet. Det spekuleres i om enkelte asiatiske land, som har mye å miste hvis amerikanerne vender seg bort, vil stille opp for å hjelpe USA med marinestyrker. Nye overraskelser kan komme. Midtøsten og Europa vil endres etter Donald Trumps krig. Inntil videre ser det ut til at det ikke blir slik den amerikanske presidenten har forestilt seg.
Relatert
Han var britenes svar på Ap-statsminister Thorbjørn Jagland. Det gikk like dårlig.
Statskupp i USA?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
