Europa ruster opp, mens Norge står på gangen
EU erstatter ikke NATO, men i møte med hybride trusler fremstår NATO og EU som komplementære deler av en felles sikkerhetsarkitektur og kan fungere som et totalforsvar av Norge. Det er på tide med en ny EU-debatt.
Publisert: 23. april 2026
Da en sjøfiberkabel i Finnmark brøt sammen tidligere i år forsvant mobildekningen i deler av området. Hendelsen kan ha vært tilfeldig. Men i dagens sikkerhetssituasjon er kritisk infrastruktur et strategisk mål i geopolitisk konflikt.
Russland fører en fullskala krig i Ukraina og en skyggekrig mot Europa med hybride virkemidler som sabotasje, cyberangrep og påvirkningsoperasjoner.
Samtidig har utviklingen i USA svekket troverdigheten til vår viktigste sikkerhetsgaranti. Europa svarer med tettere samarbeid. Norge gjør det samme, men står utenfor de viktigste arenaene for dette samarbeidet.
Når en ny sikkerhetsarkitektur nå tar form, er det på tide med en ny EU-debatt.
Sårbarheten i nord
I regjeringens sikkerhetspolitiske redegjørelse understrekes det at det er behov for å styrke Arktis. Ettersom Norge er en arktisk nasjon tett på Russland, er de største sikkerhetsutfordringene i våre nærområder. EU har også de siste årene gitt Arktis økt oppmerksomhet, og i arbeidet med en ny arktisstrategi løftes for første gang sikkerhet i nordområdene frem.
Etter EUs sanksjoner mot russisk energi har Norge blitt Europas viktigste leverandør av olje og gass. For å møte dette behovet har norsk petroleumsaktivitet økt i Barentshavet, et område preget av økt stormaktsrivalisering og nærhet til russiske strategiske interesser. Dermed blir også norsk energiinfrastruktur særlig utsatt.
Infrastrukturen i regionen forsterker sårbarheten. All gass fra Barentshavet prosesseres ved Melkøya før den eksporteres til Europa, og det finnes få alternative løsninger dersom dette svikter. Brannen i 2022, som reduserte leveransene i nærmere to år, illustrerer hvor sårbart systemet er.
I en situasjon preget av hybride trusler som sabotasje av gassrør og cyberangrep på energiinfrastruktur, blir dette et strategisk mål. Ikke bare for å ramme Norge, men for å ramme Europas energiforsyning.
Dette understreker at utviklingen i nord ikke bare er et norsk anliggende, men en del av Europas sikkerhet.
Sikkerhetsarkitekturen henger etter
Dagens sikkerhetsarkitektur er i liten grad tilpasset denne typen trusler. Hybride virkemidler rammer kritisk infrastruktur og samfunnsfunksjoner, og kan ikke håndteres med militære midler alene.
NATO forblir hjørnestenen i norsk forsvarspolitikk. Men utviklingen i USA har skapt usikkerhet rundt alliansen. Den amerikanske presidenten har stilt spørsmål ved USAs NATO-forpliktelser, åpnet for å trekke USA ut av alliansen og gjort det klart at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet.
Han har samtidig presset frem økte forsvarsbudsjetter, kommet med utspill om å ta kontroll over Grønland og ført en ustø linje i håndteringen av krigen i Ukraina.
NATO møter sammensatte trusler gjennom økt tilstedeværelse og overvåking. Etter sabotasje mot gassrør i Østersjøen ble operasjonen Baltic Sentry etablert for å beskytte kritisk infrastruktur. Tilsvarende initiativer er planlagt i nord gjennom Arctic Sentry, som foreløpig primært er en koordinering av eksisterende styrker i regionen.
Erfaringene fra Østersjøen har vist at initiativet er avskrekkende for den russiske skyggeflåten. Samtidig er slike operasjoner ressurskrevende og vanskelig å opprettholde over tid. I Arktis forsterkes dette av enorme avstander og krevende klima.
Det er dessuten for tidlig å si hvilken betydning Arctic Sentry får for beskyttelsen av kritisk infrastruktur i regionen.
EU og NATO
NATO erkjenner selv at alliansen ikke kan håndtere hybride trusler alene, og ser mot partnere som EU for å fylle roller som er avgjørende for europeisk opprustning.
Samarbeidet mellom Nato med EU blitt stadig tettere, særlig innen cyberforsvar, beredskap og motstandsdyktighet. Gjennom industri, teknologi og finansiering har EU blitt en sentral aktør i Europas sikkerhet.
I dag er 23 av EUs 27 medlemsland også medlemmer av NATO, blant dem våre nordiske naboer. Utviklingen går i retning av tettere europeisk integrasjon. Sverige og Finland har gått inn i NATO, Danmark har fjernet sine forbehold mot EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk og Island skal holde folkeavstemning om EU-søknad i august.
I praksis formes europeisk sikkerhet i økende grad i samspillet mellom Nato og EU.
Utenforlandet Norge
Regjeringen beskriver norsk sikkerhetspolitikk som en garderingsstrategi, hvor tettere samarbeid med Europa skal gi Norge flere bein å stå på innenfor NATO. I sin sikkerhetspolitiske redegjørelse løfter Statsminister Jonas Gahr Støre frem tettere samarbeid med nordiske, baltiske og nordeuropeiske partnere.
Den som ikke nevnes, er en av de mest sentrale aktørene i europeisk sikkerhetsarkitektur, EU.
Dette til tross for at Norge allerede er tett integrert i deler av EUs forsvars- og sikkerhetssamarbeid. Norsk industri deltar i utviklingen av militære kapasiteter, og Norge samarbeider med EU blant annet om anskaffelser, ammunisjon, militær mobilitet og støtte til Ukraina.
Dette er avgjørende i en tid hvor teknologiutviklingen går raskere enn det langtidsplanleggingen kan fange opp. Det er ikke et perifert samarbeid, men en del av kjernen i vår sikkerhetspolitikk.
EU erstatter ikke NATO, men i møte med hybride trusler fremstår NATO og EU som komplementære deler av en felles sikkerhetsarkitektur og kan fungere som et totalforsvar av Norge.
Det er på tide med en ny EU-debatt.
Teksten er publisert i High North News 21.4.2026.
Relatert
Vi trenger en åpen debatt om EU og norsk jordbruk
Europa mellom marknad og mangfald
Realitetsorientering
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
