Vladimir Pinocchio
Putin-regimet legemliggjør hva filosofen Hannah Arendt omtalte som den moderne, politiske løgnaktigheten. Det dreier seg ikke om å tildekke virkeligheten, men om å ødelegge virkeligheten slik at den ikke kan konfrontere løgnen.
Publisert: 2. september 2022
Én mulig forklaring på Vladimir Putins oppsiktsvekkende lange møtebord, er at de er laget av samme trevirke som Pinocchios nese: De vokser når noen lyver. At Putin og hans statsapparat lyver i et omfang som stiller selv Donald Trump i skyggen, skulle være en ukontroversiell påstand. Spørsmålet er heller hva slags løgn de representerer.
Putin-regimet har løyet i lang, lang tid, og har slik sett fulgt sedvanlig praksis fra Sovjet-tiden. Terskelen for å benekte klare fakta, er ikke-eksisterende. Ikke minst har det vært en gjennomført bruk av nasjonsbyggende løgner hvor man maner frem en heroisk fortid og hvor enhver skamplett er vasket bort. Den som måtte hevde noe annet, får problemer, for eksempel ved å bli stilt for retten anklaget for å ha utført den straffbare handlingen «rehabilitering av nazismen». For øvrig fungerer uttrykket «nazist» omtrent slik «trotskist» gjorde i Stalin-tiden, som en carte blanche til å eliminere enhver man i en eller annen forstand kan oppfatte som en trussel.
Etter invasjonen av Ukraina har det strammet seg til ytterligere. Der det forut for invasjonen var noen få lommer av motoffentlighet, som avisen Novaya Gazeta, er offentligheten nå i praksis monopolisert av regimet. Forbudet mot et kritisk lys kan bare forklares ut fra en innsikt i at man bedriver lyssky politikk. Russisk medieoffentlighet er som et USA der kun Fox News finnes, bortsett fra at selv Fox News er «fair and balanced» sammenlignet med russiske medier.
Putin-regimet legemliggjør hva filosofen Hannah Arendt omtalte som den moderne, politiske løgnaktigheten, som hun særlig fant eksemplifisert i nazismen og kommunismen. Nærmere bestemt var det en form for løgn som ikke bare forsøkte å tildekke enkelte sannheter, men snarere ville oppheve selve skillet mellom sannhet og usannhet. Arendt understreker at der den tradisjonelle løgnen handlet om hemmelighold, vedrører den moderne noe som er åpenbart for enhver, der historien omskrives rett foran øynene på dem som faktisk opplever den. Det dreier seg ikke om å tildekke virkeligheten, men om å ødelegge virkeligheten slik at den ikke kan konfrontere løgnen. Den tradisjonelle, politiske løgnen handlet om å vinne en debatt eller å tildekke enkelte fakta på sannhetens bekostning, mens den moderne løgnen dreier seg om å fortrenge selve virkeligheten. Hun hevdet at konsentrasjonsleirene var et slående eksempel på hvordan det totalitære regimet lager regler og konstruerer en virkelighet som blir sannhet.
Totalitarismen gjorde et radikalt grep med det tradisjonelle begrepet om sannhet som et samsvar mellom tanke og virkelighet: Vi kan produsere sannheten hvis vi kan produsere virkeligheten! Snarere enn at tanken forsøker å gripe en virkelighet, skal den frembringe en virkelighet. Den moderne løgneren er ikke først og fremst en tenker, men en skaper, en som iverksetter handlinger slik at politikken skal bli sann selv om den ennå ikke er sann.
Denne strategien er påtakelig i de russiskokkuperte områdene. Den løgnaktige påstanden er at det rett og slett ikke finnes noen legitim stat ved Ukraina eller ukrainske borgere, men at dette området rett og slett hører til Russland. Alt ukrainsk må derfor viskes ut, på samme måte som personer som hadde falt i unåde ble retusjert bort fra bilder av Lenin og Stalin. Påstanden «Ukraina finnes ikke» blir sann hvis alle spor av landet viskes ut.
På veien dit spiller det ingen rolle hvor vanvittige løgnene er, som at Ukraina skulle vært styrt av «narkomane nynazister» eller at det finnes biologiske våpenlaboratorier med spesialtrente fugler som skal spre patogener i Russland. Eller utenriksminister Lavrovs påstand to uker etter invasjonen: «Vi angrep ikke Ukraina.» Skamløsheten er total, som når forferdelig krigsforbrytelser begått av russiske styrker hevdes å være begått av ukrainske soldater bare for å stille russerne i dårlig lys. Putin hevder at hans soldater ikke angriper sivile. Sannheten er at etter hvert som krigen har utviklet seg, er det nærliggende å hevde at de knapt angriper noe annet enn sivile.
I totalitære samfunn tvinges alle til å lyve – lederne må lyve for folket hvis de skal beholde makten, og folket må lyve om at de tror på løgnene. En mening som avviker fra det den politiske ledelsen gir uttrykk for, er ikke bare en annen mening, men en feilaktig og farlig mening som truer med å undergrave hele samfunnsbygningen. Vi kan si at samfunnet som helhet er gjort til et eneste stort ekkokammer.
Der demokratiske ledere ber om tillit, krever de autoritære det. Putin-regimet slår knallhardt ned på enhver som måtte gi uttrykk for at det faktisk ikke er grunnlag for tillit. At de færreste ikke-russere tror på Putin-regimets løgner er mer eller mindre irrelevant. Publikum er det hjemlige. At noen putinister viderebringer propagandaen i andre land er mest å betrakte som en bonus. Politiske løgner retter seg som regel mot den egne befolkningen.
Løgnene er både konsistente og inkonsistente. De er konsistente i den forstand at budskapet alltid er at Russland ikke på noe tidspunkt har gjort noe antydningsvis klanderverdig, men tvert imot er innbegrepet av moralsk høyverdig ansvarlighet. De er inkonsistente i den forstand at redegjørelsene for akkurat hva Russland har gjort og hvorfor utgjør en mildt sagt motsigelsesfull myriade. Disse motsigelsene betraktes ikke som noe problem. Veven av løgner er fleksibel og endrer seg kontinuerlig som et svar på nye hendelser. Selvfølgelig ikke for å gi en korrekt redegjørelse for disse hendelsene, men for å nøytralisere sannheten før den overhodet har kommet til verden.
Sannheten ligger alltid syltynt an i krig, og selvsagt skal vi også være kritiske til ukrainsk informasjon. Forskjellen er at den ukrainske informasjonen opptrer i et rom der den kan diskuteres, ikke bare blindt aksepteres. Norske medier må selvsagt rapportere hva Putin-regimet ytrer, men de bør også gjøre oppmerksom på at vi ikke har grunn til å tro på ett eneste ord, selv om det av og til kommer et lite fnugg av sannhet i en snøstorm av løgn.
Innlegget var publisert i Vårt Land 31. august 2022.
mer fra filosof Lars Fr. Svendsen
Lars Fr. Svendsen om ondskap
Hva er ondskap?
Lars Fr. Svendsen om makt
Makt
Lars Fr. Svendsen om sannhet og demokrati
Hva er sannhet?
Relatert
Et folkemord i Nagorno-Karabakh?
Syltynt Lenin-forsvar
Knausgård burde takket nei til Leninprisen
Derfor bør Brics motarbeides
Demokratier må alltid forberedes på krig
