Syretesten – ikke bestått likevel?
Alt tatt i betraktning har Norge lite å skamme seg over når det gjelder sentralforvaltningen – den er høyst sannsynlig en av de aller beste i verden. Samtidig er det heller ingen hemmelighet at det har knyttet seg en viss spenning til FrPs inntreden i regjeringskontorene, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.
Publisert: 30. januar 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Jeg har ved noen anledninger skrevet og uttalt meg om det jeg har kalt selve syretesten for det norske embetsverket, nemlig evnen til å ta imot FrP som regjeringsparti og behandle dette partiet nøyaktig slik embetsverket behandler alle andre partier.
Et viktig kjennetegn ved et godt og velfungerende demokrati er at det har et kompetent, effektivt, ukorrupt og politisk nøytralt embetsverk. En viktig årsak til at Norge er blitt et land som det er godt å leve i, er at vi har hatt et slikt embetsverk. Det har stått for kompetanse, tillit og likebehandling – og det har stått til disposisjon for alle regjeringer, uansett farge, og tjent dem like godt.
Det er ingen hemmelighet at også byråkrater har politiske oppfatninger, og at ikke alle departementer fungerer like godt hele tiden. Det er heller ingen hemmelighet at det eksisterer litt ulike politiske kulturer i ulike departementer, og at Arbeiderpartiet tradisjonelt har stått sterkt i mange departementer. Men alt tatt i betraktning har Norge lite å skamme seg over når det gjelder sentralforvaltningen – den er høyst sannsynlig en av de aller beste i verden.
Samtidig er det heller ingen hemmelighet at det har knyttet seg en viss spenning til FrPs inntreden i regjeringskontorene. SV var ikke i samme posisjon, fordi SV tradisjonelt har hatt mange venner i offentlig sektor og i deler av byråkratiet. FrP, derimot, ble stiftet for å bekjempe byråkrati og har dessuten aldri fått ordentlig fotfeste blant akademikere, som det tross alt er svært mange av i departementene. Derfor var mange spente på hvorvidt embetsverket ville bestå den demokratiske syretesten og greie å ta imot FrP-statsrådene med den samme ærbødighet og tjenestevillighet som andre statsråder blir møtt med.
Alt har til nå tydet på at dette har gått bra. Flere FrP-statsråder har gitt uttrykk for glede og overraskelse over hvor godt de har vært tatt imot, hvor kompetent embetsverket er – og i hvor stor grad embetsverket allerede hadde reflektert over og til dels utredet forslag og politikk som ligner det FrP står for. Samtidig har mange i det offentlige rom gitt uttrykk for glede eller forbauselse over hvor profesjonelle og gode mange av FrP-statsrådene har vært, sett fra utsiden. Hvordan de oppfattes på innsiden vet vi ikke, hvis vi ikke har «insider-informasjon», men akkurat det er nok som med alle andre statsråder: Kvaliteten varierer.
I kveld har det likevel skjedd noe som er svært uvanlig: NRK kan bringe faksimile av et internt saksbehandlingsnotat fra Justisdepartementet, der man drøfter mulige løsninger på Krekar-saken. Notatet viser at departementets politiske ledelse, ved daværende statssekretær Himanshu Gulati, stilte spørsmål til embetsverket om muligheten for å iverksette særordninger overfor Krekar, men at konklusjonen ble at man måtte iverksette generelle tiltak.
At et slikt notat kan lekke ut, er svært alvorlig – av minst to grunner.
Det er alvorlig, fordi det kan indikere at det norske embetsverket faktisk ikke består syretesten likevel. Det er kanskje greit å bestå en slik test i godværsdager – men hvis man ikke består den i vanskelige dager, er det «ikke bestått», og det er i så fall et stort tap for vårt demokrati. Selvsagt er det ikke første gang det lekker fra norsk embetsverk, men jeg kan i farten ikke huske en like velplassert og politisk preget lekkasje som denne, og som vitner om så dyp illojalitet. Jeg tar forbehold om at NRK tilfeldigvis kan ha funnet et gjenglemt notat et sted – men jeg holder det for lite sannsynlig.
Den andre grunnen til at dette er alvorlig, er at det får konsekvenser. Det vil føre til at tilliten mellom politisk ledelse i departementene og embetsverket vil bli mindre. Man vil simpelthen bli redd for lekkasjer – og redd for de misforståelsene som da kan oppstå. Typisk er det at det i denne saken nå gjøres til et problem at politisk ledelse overhodet har tenkt en tanke, selv om det ikke fikk noen konsekvenser. Jon Wessel-Aas, for eksempel, bruker denne lekkasjen til å forklare oss at «disse dokumentene underbygger (at) påstanden om at den politiske ledelsen i Justisdepartementet har forsøkt å instruere politiet i en enkeltsak, nemlig Krekars.» Men nei, Wessel-Aas, det eneste dette dokumentet viser, er at politisk ledelse, ved statssekretær Gulati, stilte et spørsmål til embetsverket om muligheten for særbehandling av Krekar. Wessel-Aas syns kanskje spørsmålet er «feil», men Gulati er, så vidt jeg vet, ikke jurist – hvilket er fullt lovlig ikke å være for en statssekretær i Justisdepartementet – og da er det vel egentlig mer betryggende enn alarmerende at han stiller spørsmål?
Sannheten er at det i et departement foregår – og bør foregå! – en rekke diskusjoner mellom embetsverket og politisk ledelse. Dersom det ikke kan stilles «dumme», utfordrende eller utenfor boksen-spørsmål, vil hele demokratiet, kreativiteten og evnen til å tenke dø. Dialogen mellom politisk ledelse og embetsverket bør ikke være et sted for «politisk korrekthet» eller redsel for å si noe «feil» – det bør være et frirom, der det er mulig å tenke fritt og nytt før man konkluderer.
Hvis dokumentet med politisk ledelses påtegninger bevisst er lekket av en medarbeider i Justisdepartementet, bør vedkommende skamme seg. Hun eller han er ingen varsler – men en politisk aktør.
Dermed setter vedkommende også det gode norske demokratiet i fare.
OPPDATERING 30.JANUAR:
Jeg skrev denne bloggen i går kveld. I dag kan vi på vg.no lese at saksgangen fremkommer av «dokumenter fra Justisdepartementets interne saksbehandling, som VG har fått innsyn i gjennom offentlighetsloven.»
Hvis det stemmer at dette interne saksbehandlingsdokumentet er gitt til medier som har begjært innsyn, er det ikke en lekkasje, slik jeg antok. Da er det, såvidt jeg kan skjønne, en saksbehandlingsfeil. Det er riktig nok en svært uvanlig feil, men selv en uvanlig feil er en feil – og ikke en illojal handling.
Om det dermed ikke er noe å utsette på byråkratene i Justisdepartementet, er litt vanskelig å si. VG skriver også om «kilder med inngående kjennskap til prosessen», så noe kan vel også ha lekket ut – selv om det altså muligens ikke gjelder det angjeldende dokumentet.
Enkelte på twitter mener at denne saken ligner på Lysbakken-saken, som jeg i sin tid kommenterte i flere blogger. Men det er nesten tvert om: Den gangen fulgte politisk ledelse ikke embetsverkets råd, og det var Lysbakken selv som til slutt friga de interne saksbehandlingsdokumentene. I Anundsens tilfelle har politisk ledelse fulgt embetsverkets råd – mens saksbehandlingsdokumentene, slik det nå ser ut, har blitt frigitt ved en feil.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 30.1.15.
Mer fra bloggen
Skal ha, skal ha!
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
Nei, Kronprinsen «må» ikke svare. Han og Kronprinsessen har svart.
Institusjoner og forvaltning