Skal ha, skal ha!
Mediene tenker kortsiktig. Kongehuset må være langsiktig.
Publisert: 16. juni 2026
I går, kl. 08.30, fikk vi de første opplysningene om dommen mot Marius Borg Høiby.
Noe av det vi umiddelbart kunne konstatere, var at hverken aktoratet eller forsvaret hadde fått fullt gjennomslag. Blant juristene som kommenterte dommen, var akkurat det ingen overraskelse.
De nærmere detaljene og nyansene i dommen ble gradvis kjent utover dagen, og det tok tid: Det viste seg at dommen var på hele 120 sider, og det måtte flere jurister og eksperter til for å forklare publikum hvilke overveielser og vurderinger domstolen hadde gjort.
Det er en ankefrist for begge parter i 14 dager, og dermed er ikke dommen rettskraftig.
Umiddelbart etter at selve straffeutmålingen ble kjent, men lenge før mediene hadde rukket å sette seg inn i dommen, må vi regne med at det ble rettet en lang rekke henvendelser til Slottet om å få kommentarer.
Aftenposten ville blant annet vite hvilke synspunkter Kongehuset har på «en eventuell anke», hvilke «ønsker» de har «rundt soningen til Høiby», og om Kongehuset har «en henstilling til pressen».
Cirka klokken 11 publiserte NTB en sak der det kom frem at Kongehuset ikke hadde noen kommentar til dommen, og vi må anta at dette var svaret som samtlige medier fikk.
To timer senere, cirka kl. 13, ble det kjent at Marius Borg Høiby vil anke dommen. Ifølge hans forsvarer mener han at han ikke har gjennomført de to voldtektene som han er dømt for.
Hva den endelige dommen blir, er det nå ingen som vet. Dommen kan bli strengere, men Høiby kan også bli frifunnet på flere punkter enn han allerede har blitt.
Ca. kl. 17 publiserte Dagsavisen en kommentar av Maja Sojtaric. Hun opplyser at dommen er på nesten 200 sider, så jeg antar at hun ikke hadde rukket å lese den.
Hun har ingen forståelse for at Kongehuset ikke har noen kommentar til dommen. Hun skriver selv at dommen ikke er rettskraftig, og at den er anket – men hun mener altså at Kongehuset burde ha kommentert dommen, endog før noen i Kongehuset kunne vite om den ville bli anket.
Det skulle vært interessant å vite hva hun og andre i mediene mener at Kongehuset skulle og kunne ha sagt i går morges. Hvilken kommentar kunne de kongelige hatt til en ikke rettskraftig dom, som de ikke visste om ville bli anket, og som ville vært passende, meningsfylt og ikke kritikkverdig?
Sojtaric viser til kong Charles, som hadde en kontant reaksjon da hans bror, nå kalt Andrew Mountbatten-Windsor, ble arrestert, og mener at den fremstår som et godt eksempel.
Men kong Charles sa ingenting annet enn det det norske kongehuset har sagt hele tiden: Etterforskning og rettssaker må gå sin gang uten innblanding, og de må gjennomføres på en rettferdig måte. Det er og skal være likhet for loven.
De kongelige har også flere ganger uttrykt sympati med de kvinnene som, på ulike måter, er involvert.
Men samtidig er det en vesentlig forskjell på tidligere prins Andrew og Marius Borg Høiby. Førstnevnte har vært en del av det britiske kongehuset. Marius er «bare» en del av kongefamilien. For den som er opptatt av institusjonen, slik Sojtaric etterlater inntrykk av at hun er, er ikke det en triviell forskjell.
Sojtaric mener at de kongelige burde forberedt en kommentar før dommen kom, og at denne kommentaren kunne vært presentert straks domsavsigelsen kom, men før dommen var lest, før den var rettskraftig og før de visste om den ville bli anket. Og som hun presiserer: Det er absolutt ikke av hensyn til avisenes bunnlinje eller oss i det «grafsende» publikummet – nei, det er kun av hensyn til ofrene i saken og de mange i Norge som er berørt av voldtekt.
Det er så umusikalsk og utroverdig at man nesten må gni seg i øynene.
Selvsagt er det fint at kongelige uttrykker sympati og forståelse for de mange i Norge «som er berørte av voldtekt og mishandling i nære relasjoner». Det har de også gjort mange ganger, og de kommer til å gjøre det igjen. Men det skulle de altså gjøre i går morges, basert på bruddstykker av en ikke rettskraftig dom mot et familiemedlem?
Problemet til mange medier er dessverre at det ofte er vanskelig for oss andre å få øye på etikken.
En soleklar henstilling som pressen har fått, er blant annet ikke å forsøke å finne ut når Kronprinsessen blir operert. Det øker nemlig faren for at også donoren blir kjent, og det er forbudt. Kronprinsessens lege har derfor gang på gang presisert at det ikke er mulig å tolke de kongeliges besøk på Rikshospitalet som et bevis på at en operasjon er nært forestående.
Dette er også en viktig grunn til at Slottet har meddelt at det ikke vil bli gitt mer informasjon om Kronprinsessens sykdom før en operasjon er overstått. Slottet har også meddelt at det må påregnes endringer i Kronprinsens program på grunn av Kronprinsessens sykdom.
Men hva gjør mediene når Kronprinsen sist fredag avlyste sin deltakelse i Statsråd? Jo, de slår det opp – som om det er en stor nyhet. Og hvorfor gjør de det? Det er selvsagt bare én grunn: Det skal få folk til å spekulere i at operasjonen er nært forestående eller i gang.
Og mediene selv, hva gjorde de, da det ble klart at Kronprinsen ikke skulle være i Statsråd? Jeg vet ikke, men jeg blir ikke veldig forbauset, dersom det kom frem at flere av dem gjorde seg klare til å fotografere, både på Skaugum og ved Rikshospitalet.
Det er mulig Sojtaric har rett i at vi, altså publikum, er som «grafsende sladrehanker i de tusen hjem».
Jeg er litt i tvil.
Mitt inntrykk er at det også er veldig mange som nå syns at mediene ofte går for langt, og at det er de som grafser og maser, fordi de aldri blir fornøyd. De sier at de er bekymret for mye pressedekning, men pøser samtidig ut uendelige mengder med stoff.
Det norske kongehuset og kongefamilien er i krise. Skandaler og alvorlig sykdom er selvsagt ikke enkelt å håndtere.
Men innimellom håndterer de situasjonen langt klokere enn mange i mediene forlanger at de skal gjøre.
En viktig grunn til at det skjer, er at mediene ofte er uhyre kortsiktige, «glad i» skandaler og opptatt av «klikk».
Kongehuset, derimot, må tenke svært langsiktig.
Mer fra bloggen
Nei, Kronprinsen «må» ikke svare. Han og Kronprinsessen har svart.
Institusjoner og forvaltning
Ledere i offentlig sektor går av, sparkes og hetses. Det er et faresignal.
Institusjoner og forvaltningPolitikk og samfunn
Pengan går! Men Mari Skurdal har rett.
Media
Burde du ha snakket mer om skolepolitikken, Guri Melby?
Ubalansert ulikhetsdebatt i NRK: Hvor ble verdiskapingen av?
