Missing link: Stortinget
VG har en god analyse av Arbeiderpartiet, men glemmer Stortinget
Publisert: 1. april 2025
I VG-podkasten Giæver & gjengen kunne vi forleden høre redaktør Hanne Skartveit resonnere rundt regjeringsalternativer på rødgrønn side.
Hun mener at Arbeiderpartiet absolutt ikke ønsker seg en topartiregjering bestående av Ap og Sp en gang til, og at Senterpartiet ikke vil ønske delta i en trepartiregjering der også SV er med. Det er dessuten tvilsomt om Arbeiderpartiet, SV og Sp til sammen får flertall. Sannsynligheten for at de også trenger Rødts og/eller MDGs mandater for å få flertall, er stor.
Skartveits antagelse er derfor at Arbeiderpartiet i 2025 høyst sannsynlig vil gå til valg på å regjere alene.
Hun mener at Arbeiderpartiet på mange måter har funnet tilbake til seg selv, slik det var da Arbeiderpartiet regjerte alene på 1990-tallet og søkte flertall i Stortinget fra sak til sak.
Politisk redaktør Frøy Gudbrandsen sa seg enig:
Hun mente at det har «funka kjempebra» for Arbeiderpartiet å regjere alene. «Det virker som både partiet og velgere og alle syns at det var en helt strålende idé at Senterpartiet gikk ut», og at det derfor er helt usannsynlig at de to partiene skal finne tilbake til hverandre rett etter valget. Arbeiderpartiet nærmer seg, tross alt, nesten 30 prosent på målingene.
Jeg er enig med de to VG-redaktørene i at det er sannsynlig at Arbeiderpartiet vil foretrekke en ren Ap-regjering, dersom den rødgrønne siden vinner valget i høst. Det kan også gjøre det lettere å takle de vanskelige EU- og EØS-sakene.
Men å påstå at det «funker kjempebra» for Arbeiderpartiet (og landet) å regjere alene, er, etter min mening, å trekke en litt forhastet konklusjon.
På 1990-tallet fikk Arbeiderpartiet 35 og 37 prosent i valg, og det er tross alt en god del mer enn de 28 prosentene partiet oppnår akkurat nå.
Med 28 prosent vil Arbeiderpartiet ha 53 av 169 mandater, og det må sies å være en regjering med et smalt grunnlag i Stortinget. Det er riktig nok flere enn Ap-regjeringen har i dag (48), men klart mindre enn Ap/Sp-regjeringen hadde (76).
Med så få mandater kommer ikke alt til å «funke kjempebra», hverken for Arbeiderpartiet eller landet. At det ser slik ut nå, skyldes at det nesten ikke har vært behandlet saker av betydning i Stortinget etter at Sp gikk ut av regjering. Noen kommer før og etter påske, som for eksempel rusreform, samtykkelov, klimaforlik og revidert nasjonalbudsjett. Men i en hel stortingsperiode kommer det mye, mye mer.
Erfaringen de siste 20 år er at kombinasjonen av mindretallsregjeringer og en stor pengebinge (og kriser) leder til altfor sterk vekst i de offentlige utgiftene. Og det blir verre, jo flere partier en regjering må forhandle med.
Erfaringen er også at mindretallsregjeringer må håndtere en strøm av representantforslag som gjør at regjeringen ikke selv har full kontroll over fremdriften i arbeidet med egne saker. Representantforslagene er mer og mindre alvorlig ment, men alle må håndteres seriøst av regjeringen, som også må melde tilbake om resultatet av saksbehandlingen til Stortinget.
Også i andre saker, som regjeringen fremmer selv, kan det bli mye politisk bråk og uro, rett og slett fordi det vil være mange partigrupper på Stortinget som vil ha interesse av å markere seg og få innflytelse på behandlingen av sakene. Blir det som nå, vil åtte av ni partier stå utenfor regjering, dersom vi får en ren Ap-regjering etter valget.
Sagt med andre ord: Hvor effektivt og godt en fremtidig Ap-regjering vil fungere, kan ikke bedømmes ut fra måten Ap-regjeringen har fungert på etter at Senterpartiet gikk ut.
Det samme vil selvsagt gjelde en borgerlig ettparti-regjering, dersom det skulle bli aktuelt.
Alt oppsummert: «Rene» mindretallsregjeringer bestående av bare ett parti skaper gjerne stor entusiasme i egne rekker.
Men ofte undervurderes problemene som en slik regjering vil ha, dersom den skal føre en helhetlig og ansvarlig politikk over tid.
Mer fra bloggen
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
Må regjeringen ha kontroll på Stortinget?
Pleier norske politikere å lyve?
