Listhaug-saken i NRK Debatten
Når ordskiftet radikaliseres, taper de moderate kreftene som er mer opptatt av gode argumenter enn støy. Det kan på sikt bli et demokratisk problem, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 15. mars 2018
I kveld skal NRK Debatten diskutere Listhaug-saken.
Det er selvsagt mye å si om denne saken, og mye er sagt og skrevet allerede. Listhaug har som vanlig mange støttespillere som liker og deler hennes innlegg på Facebook, men denne gangen har hun også møtt uvanlig mye åpen motstand, også på borgerlig side. Den kommer fra konservative som generelt støtter en streng innvandringspolitikk, men som ikke ser seg tjent med en minister som forårsaker så mye støy. Den kommer fra regjeringskolleger og stortingsrepresentanter i både Venstre og Høyre, og den er kommet fra meg. Mer overraskende er det at den prinsipielt sett mest liberale kritikken har kommet fra Magnus Marsdal, som leder tankesmien Manifest. Og enda mer overraskende er det kanskje at også det som mange betrakter som en av Listhaugs sentrale støttespillere, nemlig Human Rights Service (HRS), har publisert en ganske sviende kritikk av Sylvi Listhaugs politiske praksis:«Har «suksessen» gått Listhaug til hodet? For problemet med Listhaugs strategi er at hennes personlige makt og egenrådighet kan være til hinder for politisk gjennomslag. Når Listhaug får Stortinget mot seg, vi tør minne om at vi fortsatt har en mindretallsregjering, og ikke får sakene vedtatt, er en statsråds rolle null verdt.» HRS er, ifølge dem selv, opptatt av realpolitikk – ikke symbolpolitikk.
Innlegget fra Rita Karlsen i HRS inneholder imidlertid noen andre refleksjoner, som også min kollega Torstein Ulserød var inne på i Aftenposten forleden, og som jeg håper kan bli et tema for Debatten i kveld: Er den politiske debattkulturen i forfall? Har spillet for mange blitt viktigere enn innholdet i politikken? Brukes det nå så mange kommunikasjonstriks at konfrontasjonene, polariseringen og konfliktene bare eskalerer? Og bidrar våre topp-politikere til denne utviklingen?
Å tillegge en politisk motstander en intensjon eller motiv som vedkommende ikke har, er et eldgammelt triks og brukes hele tiden. Men dette er ikke det eneste trikset som brukes. Metodene er mange: Man går til angrep på personen fremfor argumentet, man gjengir motstanderen feil, man karikerer den andres standpunkt, man argumenterer mot stråmenn, man stempler motstanderens standpunkt som illegitimt eller ondskapsfullt, og man fordreier fakta om egen politikk.
Det er ikke alltid lett for dem som ikke er politikere, å høre at det brukes slike triks. Derfor er det synd at ikke mer av den omfattende kommentatorvirksomheten i norsk politisk journalistikk dreier seg om å «dekode» denne formen for politisk kommunikasjon.
En av de mest profesjonelle kommunikatorene i norsk politikk har nå trått over en grense. Hun kommer til å få sterk kritikk fra et flertall på Stortinget, mens statsministeren, på vegne av regjeringen, har bedt om unnskyldning. Listhaugs egen unnskyldning, som nettopp ble uttrykt fra Stortingets talerstol, er mer omstridt. Listhaugs trang til å markere seg overfor sine egne velgere har uansett skygget for all annen politikk i nesten en uke.
Det har vært trist å følge norsk politikk denne uken. Men kanskje kan det komme noe godt ut av det. For kanskje kan våre politikere nå rette blikket fremover og erkjenne farene ved forfall og forsøpling av den politiske debatten. Og her kan nok noen hver gå i seg selv. En slik erkjennelse kan kanskje lede til at flere vil være opptatt av å føre en mer anstendig og saklig politisk debatt, som også kan sette en standard for andre som deltar i den politiske debatten.
Skal politikere lykkes med dette, må også mediene kjenne sitt ansvar og ikke bare belønne og spørre etter de politikerne som bruker de sterkeste og mest negative retoriske virkemidlene – men også dem som er så «kjedelige» at de legger vekt på god rolleforståelse og anstendighet når de formulerer seg.
Konfrontasjon foran innhold er blitt en negativ trend nesten overalt i den vestlige verden. Men når ordskiftet radikaliseres, taper de moderate kreftene som er mer opptatt av gode argumenter enn støy.
Det kan på sikt bli et demokratisk problem, og dette bør Debatten være opptatt av i kveld.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 15.3.18.
Mer fra bloggen
Skal ha, skal ha!
På tide med en ny maktutredning, men Gaute Skjervø bommer totalt
DemokratiPolitikk og samfunn
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
