Kristelig Folkepartis mål for valget i høst er ikke å bli et stort parti.
Målet er å komme over sperregrensen på fire prosent.
Partiet må altså greie å løfte seg fra de 3,3 prosentene som partiet nå oppnår på gjennomsnittet av målingene i april, til fire prosent.
Det kan bli vanskelig, men det er selvsagt ikke umulig.
Den strategien KrF har valgt, er kanskje den beste muligheten partiet har.
Det er muligens feil å kalle det en «strategi». Partiet har riktig nok inntatt en rekke nye standpunkter, og de fleste vil si at partiet har flyttet seg mot høyre. Men i så fall deler partiet skjebne med alle de andre partiene, som også har flyttet seg mot høyre. Alle politiske partier vil nå føre en strammere innvandrings- og integreringspolitikk, ha mer disiplin i skolen og/eller innføre generell bevæpning av politiet – saker som de fleste forbinder mer med høyresiden enn med venstresiden i politikken.
Men årsaken til at det skjer, er ikke bare strategisk eller taktisk.
Det er, som KrFUs leder har uttrykt det, verden som har forandret seg. Det er flere trusler og mindre optimisme å spore, og det må også få konsekvenser for politikken. En tilsvarende tankegang var tydelig også da Unge Høyre vedtok sitt program, «Det viktigste først», for en tid tilbake, og, for den sakens skyld, da Senterungdommen hadde landsmøte.
Og det er ikke bare KrFU, Unge Høyre og Senterungdommen som er blitt mer konservative. Norsk Monitor har, for første gang siden undersøkelsen ble startet på 1980-tallet, registrert mer konservative holdninger, spesielt blant unge. Mange har et mer pessimistisk syn på samfunnsutviklingen enn vi hadde for få år siden, og det får konsekvenser for politikken.
Etter KrFs landsmøte er det standpunktet om i praksis å forby prideflagget på skolene som har fått mest oppmerksomhet. Men KrF-landsmøtet fattet i virkeligheten mange vedtak som, samlet sett, kan sies å tegne et nytt bilde av partiet. Flertallet stemte for
- nasjonalt språkkrav i eldreomsorgen
- 13 års aldersgrense for smarttelefon
- obligatorisk holocaustreise for ungdomsskoleelever
- bruk av narkohunder i skolegården
- en flagglov i skolen som kun åpner for det norske, det kvenske og det samiske flagget
- kjernekraft i Norge innen 2040
- skattefradrag til barnefamiliene
- fri fordeling av foreldrepermisjonen
- minstestraff for organiserte narkokriminelle på 6 måneder
- raskere skolebytte for elever med vedvarende voldelig atferd
- plikt for alle i vernepliktig alder til å gjennomgå et beredskapskurs
- generell bevæpning av politiet
- å stoppe elektrifisering av Melkøya
- å fjerne subsidiene til havvind.
KrF har også markert seg i debatten om kjønnsideologi og understreker at vi bare har to kjønn.
KrFU sto bak mange av forslagene, og bildet som tegnes, viser at det kan bli lettere å komme til enighet med Fremskrittspartiet etter valget enn med Venstre. Akkurat når det gjelder prideflagg i skolegården har også Høyre vært en tydelig motstander av KrFs standpunkt.
Det er mye å si om enkelte av disse forslagene, og selv er jeg uenig i flere av dem.
Men uenighet bør ikke skygge for evnen til å forsøke å analysere «strategien» og ta standpunktene som uttrykk for noe som er alvorlig ment.
I praksis er det tre valgkretser som er viktige for KrF, nemlig Hordaland, Rogaland og Vest-Agder. Det er her partiet har en oppslutning av betydning, men det er også her partiet møter sin farligste konkurrent, nemlig partiet Konservativt, som tidligere het Partiet De Kristne.
Konservativt skårer nå relativt høyt på meningsmålingene. Ca. én prosent av til sammen i underkant av fire prosent «andre-velgere» oppgir at de vil stemme på Konservativt. I de tre «KrF-fylkene» kan vi anta at det er noe mer, kanskje opp mot to prosent.
Enkelte kommentatorer, særlig de som befinner seg i «Oslo-bobla», mener at noen av de nye standpunktene til KrF er så ufordragelige at de ikke kan forestille seg at partiet netto kan få en gevinst av dem. Teorien er at KrF samtidig vil miste så mange av sine nåværende velgere at vinningen går opp i spinningen.
Men dette kan i grunnen ingen vite noe sikkert om. Partiet kan selvsagt ha overtolket den konservative dragningen i befolkningen. Men samtidig er det ikke sikkert at fremtidens KrF er Valgerd Svarstad Hauglands KrF. Hvis man er mest opptatt av tredeling av foreldrepermisjonen, kjønnskvotering i næringslivet og Pride, så kan man jo stemme på mange andre partier.
Er man mest opptatt av det KrF nå er opptatt av, er ikke alternativene like mange. Det er primært partiet Konservativt, som ikke har noen realistisk sjanse til å bli representert på Stortinget, og deler av Frp.
Jeg kjenner ikke valgkampplanene til KrF, men jeg vil bli veldig forbauset, hvis ikke ledelsen bruker mesteparten av tiden sin i de typiske «KrF-fylkene», der de har en sjanse til å finne velgere som kan løfte partiet over sperregrensen og sikre utjevningsmandater.
Og akkurat i de fylkene kan det nok tenkes at partiets nye program kommer godt med.
Mer fra bloggen
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
Må regjeringen ha kontroll på Stortinget?
Pleier norske politikere å lyve?
