KrFs fremtid
Jeg har stor forståelse for mange av de røde KrF’ernes ønske om å bredde ut partiet. Men jeg tror ikke at en nødvendig konsekvens av å ville bredde ut partiet er at det må gå til venstre.
Publisert: 10. februar 2019
Det er mange som har lest bloggen jeg skrev på fredag om arven etter Knut Arild Hareide.
Ifølge Berit Aalborg i Vårt Land ble den også mye lest og diskutert på konferansen til nettverket Drivkraft i går.
Av en liten twitterdialog jeg hadde med Kjell Magne Bondevik i går, og i teksten til Berit Aalborg, fremgår det at flere i KrF oppfattet mitt blogginnlegg som en anbefaling til KrF om hva slags parti KrF bør være, og at det jeg anbefaler, er å gjøre partiet til et lite og smalt verdikonservativt parti. Motivet mitt skal visstnok være å styrke Høyre, hvis vi skal tro det Berit Aalborg skriver: «Flere av de «røde» KrFerne ønsker seg noe annet enn et lite verdikonservativt parti, som har som oppgave å supplere Høyre, slik de oppfattet Clemet. I gangene pekte flere på at dette er en strategi fra høyresiden, slik at Høyre slipper å forholde seg til et stort KrF, slik som på slutten av 90-tallet.»
Men min blogg var ingen anbefaling til KrF om hva KrF skal være. Den var min politiske analyse av hva som har skjedd og ikke skjedd med KrF i Knut Arild Hareides tid som leder.
Hva slags parti KrF bør være, er selvsagt noe KrF må finne ut selv. Men siden jeg en gang har vært invitert til å skrive hva jeg mener om dette – av KrF’ere – kan jeg jo kort gjengi det jeg der tok til orde for, nemlig at KrF burde bli et bredt og moderne kristendemokratisk parti på borgerlig side og dermed en farlig konkurrent til Høyre. Jeg argumenterte mot at KrF skulle avfinne seg med å måtte være et lite parti.
Innlegget mitt, som sto i en bok som ble laget til minne om Jon Lilletun, ble for øvrig skrevet våren 2015 som en kommentar til en artikkel Berit Aalborg hadde skrevet. Det er interessant å lese det den dag i dag i lys av alt som er skjedd i og med KrF siden.Jeg har dessverre ikke tilgang til Aalborgs innlegg.
Så hvorfor nevnte jeg da abort- og bioteknologi – og barne- og familiepolitikken i min forrige blogg?
Grunnen er selvsagt ikke at jeg mener at dette er det eneste KrF skal mene noe om eller profilere seg på.
Jeg nevnte det fordi jeg tror dette er viktige saker for KrF, uansett hvor bredt partiet profilerer seg:
* KrF er og vil være det åpenbare partivalget for dem som har et restriktivt syn på abort og bioteknologi og mener at dette er saker som er viktigere enn (alle) andre saker.
* Alle partier, som vil tiltrekke seg velgere, bør ha en sak som velgerne forbinder partiet med, som skiller partiet fra andre partier, og som er viktig for velgerne. Og her er en litt alternativ barne- og familiepolitikk en helt åpenbar kandidat for KrF. Det er i hvert fall vanskelig å se andre saker som velgerne syns er viktige, og der KrF kan få en tydeligere profil eller høyere troverdighet enn andre partier.
Jeg har stor forståelse for mange av de «røde» KrF’ernes ønske om å bredde ut partiet. Men jeg tror ikke at en nødvendig konsekvens av å ville bredde ut partiet er at det må gå til venstre. Jeg tror heller ikke det er klokt å gjemme bort det som er partiets hjertesaker og fortrinn – eller ikke å erkjenne at alle partier trenger noen tydelige profilsaker.
Både barne- og familiepolitikken og bistandspolitikken er slike saker for KrF, men av disse to er nok til syvende og sist familiepolitikken viktigst for mange velgere når de skal avlegge stemme.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 10.2.19.
Mer fra bloggen
Skal ha, skal ha!
På tide med en ny maktutredning, men Gaute Skjervø bommer totalt
DemokratiPolitikk og samfunn
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
