I går ble den første av valgkampens mange partilederdebatter avholdt.
Arrangøren var Nettavisen og Amedia, og temaene var skole og økonomi.
Det kan sies mye om gjennomføringen av selve debatten, men det er ikke mitt anliggende her. Det er generelt vanskelig å få til gode debatter med ni deltakere. Det blir ofte mange avbrytelser og veldig springende. Og det er et format som passer bedre for noen enn for andre. Men antall deltakere er jo en slags rammebetingelse som det ikke er så lett å gjøre noe med.
Det verste i går var likevel det vi altfor ofte ser i Norge: Et tilfeldig knippe journalister feller dommer over politikernes innsats ved å «kaste» terninger. Det er fordummende og fornærmende, både overfor deltakerne i debatten og seerne. Jeg håper det fins politiske kommentatorer som takker nei til å være med på sånt.
I går var det fem kommentatorer som opptrådte som overdommere. Det var politisk redaktør i Nettavisen, Erik Stephansen, politisk redaktør i Nordlys, Maja Sojtaric, politisk redaktør i BA, Sølve Rydland, politisk redaktør i Avisa Oslo, Eirik Mosveen og politisk redaktør i Nationen, Anne Ekornholmen. Hele seansen ble ledet av journalist Steinar Suvatne i Nettavisen.
Og for kort å oppsummere: De kåret Jonas Gahr Støre til vinneren. Han fikk til sammen 25 «poeng» (altså terningøyne). Sylvi Listhaug og Erna Solberg kom på en delt 2. plass med 20 «poeng» hver. Resten fikk mellom 9 (Guri Melby) og 6 (Kirsti Bergstø) «poeng».
Og symptomatisk nok: Andre medier, som TV2, har kommet til et annet resultat. Der er Listhaug på topp, mens Bergstø er på annen plass. Støre, Solberg og Ulstein deler tredjeplassen.
Hvorfor er dette så dumt?
Det er dumt, fordi det er helt uklart hvilke kriterier bedømmelsen bygger på, og fordi bedømmelsen enten er preget av journalistenes egne sympatier og antipatier og/eller en sterkt begrenset innsikt i hva som fremmer sympati og antipati hos seerne, altså velgerne.
For å ta meg selv som eksempel: De debattantene jeg syns er best, er gjerne de som har kunnskap, som er saklige, oppfører seg ordentlig og har synspunkter som jeg støtter. Det hjelper selvsagt også å være en effektiv debattant, men jeg liker ikke effektive debattanter, hvis «effektiviteten» skyldes at de overdriver, er frekke og avbryter.
Dette kan høres kjedelig og «skikkelig» ut, men jeg tror ikke jeg er alene. Det er ofte godt voksne folk som ser på disse debattene, og jeg tror ikke de liker for mye støy og bajaseri.
Dette betyr ikke at jeg ikke kan se kvaliteter ved debattanter jeg er uenig med. Hvis jeg skulle nevne én tidligere partileder, som jeg ofte syntes oppfylte de fleste kriterier, bortsett fra at jeg ofte var uenig, så er det Audun Lysbakken fra SV. Samtidig kan det være debattanter som jeg er mer enig med, men som har en debattstil som ikke appellerer så sterkt til meg. Og skulle en person fått terningskast seks bare for å oppføre seg ordentlig og være mindre utkrøpen enn alle de andre, så måtte det være Arild Hermstad, som nesten alltid får terningskast én.
Men jeg er altså bare én av tusenvis av seere og lyttere, og min vurdering er hverken mer eller mindre gyldig enn andres vurdering eller journalistenes vurderinger.
De mediene som driver med dette, vil sikkert si at det bare er en uhøytidelig kåring. Men det virker selvhøytidelig. Problemet er at «terningkasterne» opphøyer seg til noe de ikke er, nemlig noen som vet bedre og synser bedre enn oss andre. Og det gjør de ikke.
Men nettopp derfor blir også det å kaste terninger noe som er mer enn dumt: Det kan bidra til å forlede velgerne til å tro at det er objektivt sant at noen av partilederne, og dermed kanskje også partiene deres, er bedre enn andre.
Journalisters viktigste oppgave er å opplyse oss.
Men dette er ikke opplysning.
Mer fra bloggen
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
Må regjeringen ha kontroll på Stortinget?
Pleier norske politikere å lyve?
