Den største forskjellen i norsk politikk, ifølge Nils Kristen Sandtrøen (Ap)
Stortingsrepresentant Nils Kristen Sandtrøen (Ap) brukte finansdebatten til å forklare hva som er den største forskjellen i norsk politikk. Men var det han sa, riktig?
Publisert: 4. desember 2023
Hva er den største forskjellen i samfunnssyn i norsk politikk?
Dette spørsmålet fikk nylig Nils Kristen Sandtrøen, som er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet.
Han benyttet dagens finansdebatt i Stortinget til å gi svar.
Svaret er, ifølge Sandtrøen, «at den største forskjellen, det går på om man ser på om vi bare er en rekke enkeltstående privatpersoner eller om vi også er et fellesskap i landet vårt».
Innholdet i utsagnet er ikke akkurat ideologisk sofistikert, men det er først og fremst veldig galt.
Og det er synd, siden Sandtrøen helt indirekte har noe rett: Bruken og forståelsen av begrepet «fellesskap», og særlig «fellesskapet», utgjør en viktig forskjell mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk.
Men ikke på den måten han tror.
Jeg tror trygt vi kan regne med at begrepene blir mest brukt av venstresiden. Men når Arbeiderpartiet snakker om «fellesskap» eller, enda oftere, om «fellesskapet», betyr det nesten alltid samfunnsfelleskapet eller staten.
Det fins ingen på borgerlig side som vil bestride at det fins et samfunnsfellesskap. Om staten er et fellesskap er kanskje mer tvilsomt, og derfor er bruken av ordet «fellesskapet» ofte tilslørende. Det høres mer sympatisk ut at «fellesskapet» tar ansvaret for helsetjenesten vår eller for barnevernet, men det er jo i virkeligheten staten eller kommunen som gjør det. Men det vi kan si, er at vi i fellesskap har bestemt at det skal være slik.
Et fellesskap består av mennesker, og det må være mer enn ett menneske.
Når vi er del av et fellesskap, er det fordi vi har noe til felles med de andre i det samme fellesskapet.
En typisk borgerlig forståelse av begrepet «fellesskap» er at det fins mange små og store fellesskap, og at vi ofte er en del av mange. Det kan være familien, menigheten, idrettslaget, vennegjengen eller et faglig fellesskap, men selvsagt også nabolaget, nasjonen eller internasjonale fellesskap.
Og de borgerliges poeng er ofte at det er de små private og sivile fellesskapene som er viktigst for menneskers velferd og velvære. Det betyr ikke at ikke kommunen eller staten er viktig, men de kan ikke erstatte den følelsen av fellesskap som vi får sammen med mennesker som vi er knyttet til.
Og det er kanskje ikke uten grunn at også velferdsstaten så dagens lys fordi den lærte av og overtok de oppgavene som sivilsamfunnet først hadde påtatt seg.
Med et slikt syn på begrepet og fenomenet fellesskap blir det unaturlig hele tiden å snakke om «fellesskapet» som om det bare er én ting og ofte synonymt med stat eller kommune.
Men Sandtrøen misforstår helt når han tror at motsetningen til troen på «fellesskapet», i bestemt form éntall, bare er «en rekke enkeltstående privatpersoner».
Et slikt samfunn vil bryte sammen.
Individet er viktig, men individet kan ikke stå alene. Individ og fellesskap, og borgeren og fellesskapet, er gjensidig avhengige av hverandre.
Mer fra bloggen
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
Må regjeringen ha kontroll på Stortinget?
Pleier norske politikere å lyve?
