Bortforklaringer om abort i Dagsavisen
Å igangsette en utredning om abortloven kan karakteriseres som feig politikk, men det er antagelig også klok politikk. De som har fått gjennomslag og kanskje vil få ytterligere gjennomslag, bør uansett slutte å bortforklare det ved å skylde på andre.
Publisert: 25. oktober 2021
Hege Ulstein er en av flere kommentatorer som, etter min mening, forsøker å omskrive abort-historien.
Kortversjonen er at det er KrF og Erna Solbergs skyld at Ap, SV, Rødt, MDG og Venstre nå vil flytte grensen for selvbestemt abort, hvilket også vil omfatte selektiv fosterreduksjon. Grunnen til at dette visstnok er KrF og Solbergs skyld, er at mulige endringer i abortlovens paragraf 2c ble vurdert i forbindelse med KrFs inntreden i Solberg-regjeringen i 2019, og at selektiv fosterreduksjon, som tidligere hadde vært uregulert, ble regulert.
Man må trygt kunne si at det er uvanlig at partier og meningsdannere som får gjennomslag for sitt syn, er så opptatt av å legge skylden på andre, fremfor å ta æren selv.
Men dessuten er fremstillingen feil. Både når det gjelder grensen for selvbestemt abort og beslektede spørsmål knyttet til for eksempel assistert befruktning, eggdonasjon, surrogati og bruken av nemnder, har flere partier lenge ønsket endringer. Og mønsteret har stort sett vært det samme i alle partier: Et mindretall i partiene har presset på for en mindre restriktiv politikk – helt til de til slutt fikk flertall. De partiene som har «holdt skansen» lengst, har vært Senterpartiet og Høyre og, selvsagt, særlig KrF.
De som vil flytte grensene, betraktes gjerne som progressive, liberale og kvinnevennlige. Men så enkelt er det selvsagt ikke. Jeg tror Hege Ulstein har rett i at Jonas Gahr Støre personlig neppe syns at svarene på disse spørsmålene er så opplagte. Derfor har det kanskje også vært lett for ham å inngå et kompromiss med Senterpartiet om å «nedsette et utvalg som skal se på abortlovens bestemmelser, oppfølgingen av kvinner som tar abort, og alternativer til dagens abortnemnder». Det kan karakteriseres som feig politikk, men det er antagelig også klok politikk.
«Klarer vi én abortdebatt, klarer vi to», skriver Hege Ulstein, og det har hun rett i. Vi har hatt store abortdebatter både på 1970-tallet og 1990-tallet. Da den igjen blusset opp på 2000-tallet skyldtes det ikke at KrF var på vei inn i regjering. Den kom, fordi Solberg-regjeringen også på dette området måtte forsøke å regulere et felt som Stoltenberg II-regjeringen hadde latt ligge – nemlig om reservasjonsmulighet for fastleger som ikke ønsker å henvise til abort.
Saken vakte en oppstandelse som var helt ute av proporsjoner i forhold til det saken gjaldt. I et liberalt demokrati bør vi innrømme mennesker samvittighetsfrihet, hvis det kan skje uten at det rammer andre. Det var fullt ut mulig i dette tilfellet, men selv ikke det var, med få unntak, de «progressive» og «liberale» villige til.
Så når alt kommer til alt kan vi jo spørre oss selv: Ville borgfreden vart ved, hvis bare Solberg og Ropstad hadde unnlatt å diskutere abortlovens paragraf 2c og latt være å regulere fosterantallsreduksjon i 2019?
Selvsagt ikke.
De «progressive» og «liberale» tok til gatene allerede i 2013 for å hindre noen ytterst få fastleger fra å kunne følge sin egen samvittighet, og de har i mange år kjempet for en utvidelse av adgangen til selvbestemt abort, for fjerning av nemndene og for å fjerne forbudet mot eggdonasjon og surrogati – for å nevne noe.
Når de nå har fått gjennomslag og kanskje vil få ytterligere gjennomslag for sitt syn, bør de slutte å bortforklare det ved å skylde på andre.
Mer fra bloggen
Frigjør Pride fra FRI
Likestilling og feminismeMenneskerettigheter
Hva betyr det egentlig å være tolerant? Er det lov å være mot abort i 2025?
KrFU er ikke MAGA
Ubalansert ulikhetsdebatt i NRK: Hvor ble verdiskapingen av?
Av og til kan også de reaksjonære ønske velkommen etter
