Da jeg var utdannings- og forskningsminister for 20 – 25 år siden, ble det laget nye læreplaner.

Det er fagfolk som lager læreplanene, men jeg fikk dem til gjennomsyn før de ble endelig godkjent.

I utkastet til læreplan fremgikk det at elevene skulle lære om homofili. Men måten homofile og lesbiske ble omtalt på, overrasket meg. Det ble fremstilt som om de var usikre på sitt eget kjønn.

Jeg oppfattet dette som feil og tok kontakt med faggruppen som hadde skrevet utkastet. For meg handlet ikke det å være homofil – eller homofil, lesbisk eller bifil – om å være usikker på eget kjønn, men om seksuell tiltrekning til det samme biologiske kjønn som man har selv.

Jeg hadde lenge vært engasjert i «homokampen» og var en av de stortingsrepresentantene som bidro til at det ble flertall for partnerskapsloven i 1994.

Engasjementet mitt stammet nok fra en helt personlig erfaring:

Min søster, som er knapt fire år yngre enn meg, er lesbisk. I familien skjønte vi det nesten før hun skjønte det selv, og vi erfarte hva det ville si å være «annerledes» den gangen: Man ble trakassert og sett ned på. Man måtte gjemme seg bort og lyve om hvem man var og hvor man var. Mange ble utstøtt, fra jobb, lokalsamfunn, vennelag og familie.

Og vi, som ikke er homofile eller lesbiske, må også være ærlige: Samme hvor tolerante vi var, så var det, også for oss, en stor overgang og, på mange måter, en påkjenning. Det var veldig uvant, og av og til vanskelig, å venne seg til at to personer av samme kjønn leide hverandre, kysset hverandre og hadde sex.

Og la meg legge til en noe som er viktig: Jeg oppfattet «homobevegelsen» den gangen som veldig klok. Under ledelse av blant andre Kjell Erik Øie, var den forståelsesfull, pragmatisk og lydhør for at mange syntes det var vanskelig. Og heldigvis var det også kloke personer, som for eksempel Erling Lae, i det partiet jeg selv var aktiv i. Hadde de valgt en mer militant og aktivistisk linje, tror jeg ikke at partnerskapsloven hadde blitt vedtatt.

I dag er det helt andre forhold.

Det har vært en helt enorm utvikling de siste cirka 50 årene, både når det gjelder kvinners likestilling og homofile og lesbiskes rettigheter og muligheter. Det er de selvfølgelig glade for selv. Men det er også utallige mennesker, som er heterofile, som er glade for det, fordi det gjelder deres nære familiemedlemmer og venner. Det er ingen som ønsker at de vi er glade i, skal måtte leve et liv i frykt eller et kjærlighetsløst liv.

Det er godt å få lov til å elske, og det er fint å bli elsket.  Alle opplever ikke det, for slik er livet. Men ingen bør kunne hindre deg i å oppleve det, fordi du elsker «feil» kjønn.

Så hvorfor har denne utviklingen, som nesten alle syns er positiv, ført til at vi nå – hvert år i forbindelse med Pride – opplever et basketak i sosiale medier, ofte totalt blottet for medfølelse og empati?

En viktig årsak er antagelig at den førende organisasjonen for homofile, lesbiske og bifile – nemlig Foreningen FRI – har tatt opp i seg et helt annet formål. Nå heter det «Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold», hvilket betyr at den rommer to, etter min mening, vidt forskjellige del-formål:

På den ene side er det den «gamle» kampen for homofile og lesbiske.

På den annen side er det en helt ny kamp knyttet til personer med sammensatt, uklart eller «feil» kjønn.

Dette betyr ikke at den «gamle» kampen er uten kontroverser.

Det er fortsatt spørsmål som blir diskutert – for eksempel om adgangen til offentlig fertilitetsbehandling og surrogati – men det er spørsmål som diskuteres med relativt lave skuldre. Reelt sett vil ingen politiske partier bruke krefter på å oppheve adgangen til såkalt likekjønnet ekteskap. At enkelte religiøse samfunn fortsatt er mot, er hverken overraskende eller illegitimt.

Den «nye» kampen, om kjønn, er derimot ytterst konfliktfylt. Den dreier seg blant annet om hvorvidt vi har mer enn to kjønn, om hvilken behandling vi skal akseptere, blant annet av unge, som vil skifte kjønn, og om hvor mye majoritetsbefolkningen skal tilpasse seg transpersoners ønsker og behov – og om det finnes en slags vitenskapelig trans- og kjønnsteori. Men den dreier seg selvsagt også om friheten til selv å velge hvem man er.

Debatten om disse spørsmålene er ekstremt konfliktfylt og arter seg som en «kulturkrig».

Samtidig tror jeg det er riktig å si at det for mange er veldig vanskelig å følge med. Jeg tror, når sant skal sies, at det er ganske få som kan gi en presis beskrivelse av hva en «transperson» er.  Som det sto skrevet i Bufdirs forslag til veiledning for barnehager og skoler: Det fins «ingen omforente definisjoner knyttet til kjønnsmangfold».

Det er ikke i seg selv et argument for at man ikke skal tolerere dem det gjelder, men det illustrerer hvorfor diskusjonen er vanskelig for mange.

I forslaget haglet det for øvrig med ord og uttrykk som nesten ingen kan gi en presis forklaring på, og det er jo i seg selv et problem: Det er fremmedgjørende og forvirrende når man ikke har et språk som kan sette ord på den uroen mange har.

Men også de som forstår fullt ut, er uenige – og det gjelder både blant heterofile og homofile. Det er ikke uten grunn at det er dannet en egen forening for homofile, lesbiske og bifile i opposisjon til FRI, nemlig LHB Norge – en organisasjon for homofile, lesbiske og bifile.

Jeg har selv stor sympati med den, tross alt, lille gruppen, som sliter med kjønnsdysfori. Men jeg forstår også veldig godt at mye av det foreningen FRI står for, er omstridt.

Og her er vi ved poenget, for det er Foreningen FRI som står bak Pride-markeringen. Og det er dette som får debatten til å ta fyr.

Svært mange som deltar i markeringen, sier at de bare feirer flagget og muligheten til å være seg selv og elske den de vil. Mange sier eksplisitt at de ikke støtter FRIs program.

Andre sier at de, ved å feire Pride, også feirer FRIs program, som inneholder en rekke kontroversielle standpunkter om «kjønnsmangfold».

Jeg syns kritikerne av Pride bør la nåde gå for rett:

Det kan umulig koste så mye å akseptere at mange har lyst til å feire Pride uten å støtte (hele) FRIs program.

Og på den annen side: Organisasjonen FRI bør ta seg en bolle og lære av noen av sine forgjengere.

De kan gjerne arbeide videre for det de tror på.

Men det bør også gå an å bidra til en mer samlende og mindre kontroversiell Pride-feiring av det de aller fleste nå er enige om:

Vi har lov til å elske og være de vi vil.