KrFU er ikke MAGA
Hørte kritikerne ordentlig etter hva som ble sagt på Politisk kvarter i dag?
Publisert: 23. september 2025
I dag var det en høyst uvanlig debatt i NRKs Politisk kvarter.
En 20 år gammel kvinne, Ingrid Olina Hovland, som så vidt har rukket å bli innstilt som ny leder i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU), blir nærmest irettesatt av en tidligere KrF-leder, som gikk ut av politikken i 2005.
Det er som om tidligere Høyre-leder Jan Petersen skulle gå til angrep på Ola Svenneby. Ennskjønt, det er ikke helt det samme. Ola Svenneby er 28 år gammel og en temmelig garvet politiker allerede.
Men svært uvanlig er det uansett.
Likevel hylles nå Valgerd Svarstad Haugland på sosiale medier, fordi hun belærte en ungdomspolitiker, som er født omtrent da Svarstad Haugland gikk av, om hvordan tingene egentlig henger sammen. Noen av dem uttrykker seg også ytterst negativt og nedlatende om Hovland. Alfred Bjørlo fra Venstre, for eksempel, skriver at «Je suis Valgerd. Om du vil forstå kor raskt USAs spinnville, nyreligiøse, hatske politiske klima kan kome til Noreg – så høyr NRK Politisk Kvarter i dag».
Det er sterkt, og vi får bare håpe at Ingrid Olina Hovland legger merke til at de som nå kritiserer henne og hyller Svarstad Haugland, er folk som aldri har stemt KrF og aldri kommer til å gjøre det.
Men det er ikke bare flere av kommentarene på sosiale medier som er nedlatende.
Det var også min tidligere gode kollega Svarstad Haugland. Jeg har ikke for vane å legge merke til hersketeknikker, men det høres ikke særlig sympatisk ut når en kvinne i 60-årene forteller en kvinne på 20 år at hun ikke forstår hva hun snakker om, fordi hun ikke har opplevd å ha små barn, og ikke har opplevd å være på en arbeidsplass der menn tjener mer enn kvinner.
Det er også nedlatende å antyde at hun kan greie å snakke de unge politikerne «til rette», bare hun får møte dem i et lukket rom.
Jeg har nå hørt det politiske kvarteret to ganger. For hva var det egentlig som ble sagt? Hørte alle de sinte kommentatorene skikkelig etter?
Programlederen, Lilla Sølhusvik, introduserte programmet ved å si at «likestillingen har gått for langt, mener lederkandidat i Kristelig Folkepartis ungdom».
Men da Ingrid Olina Hovland fikk ordet, sa hun ikke det. Det hun sa, var at «deler av likestillingspolitikken har gått for langt», og det er faktisk noe helt annet. Og det er i hvert fall jeg helt enig i. Jeg skrev om det her.
Deretter diskuterte de tredeling av foreldrepermisjonen, altså regelen om at staten bestemmer hvordan foreldrene skal dele fødselspermisjonen.
Ingrid Olina Hovland og KrFU mener at foreldrene selv bør få bestemme hvordan de skal dele foreldrepermisjonen, og hun begrunnet det på to måter.
Den ene grunnen er kunnskap om at den tredelingen vi har i dag (den har variert mye, men er nå 15 uker til mor, 15 uker til far, mens resten er en fellesperiode som kan deles fritt), ikke passer for alle.
Hun viste blant annet til at veldig mange mødre tar ut ulønnet permisjon for å være lenger sammen med barnet. De tallene jeg har funnet, tyder på at det gjelder om lag halvparten av mødrene, altså ingen ubetydelig andel.
Fødselslege og 70-tallsfeminist Gro Nylander, som neppe stemmer KrF, er blant dem som i mange år har snakket om at mer av permisjonen bør reserveres for mor, og hun er ikke alene. Man skal ikke ha lest så veldig mye i Klassekampen før man kommer over litt tilårskomne radikale feminister som mener at det må være barnets beste, ikke likestilling, som skal bestemme hvordan fødselspermisjonen skal innrettes.
Det andre argumentet Hovland brukte, var valgfrihet. Hun mener altså at «verdien av valgfrihet» er viktigere enn verdien av formell likestilling, eller likhet, på papiret. Jeg skriver «på papiret», slik hun også uttrykte det, siden det er et faktum at mange kvinner tar ut ulønnet permisjon.
Hvordan i all verden kan folk mene at dette er sjokkerende eller reaksjonære standpunkter?
Om det er konservativt å mene at foreldrene selv kan bestemme hvordan permisjonen skal fordeles, kan for øvrig diskuteres. Det kan like gjerne fremstilles som liberalt. Det settes grenser for politikk og for statens innblanding i menneskers privatliv.
Det neste temaet som ble diskutert, var statlig bestemte kvoteringsordninger, som KrFU er imot (unntatt når det gjelder psykologistudiet).
Hovland argumenterte prinsipielt og riktig, etter min mening, ettersom kvotering jo per definisjon ikke er likestilling. Det er ulikebehandling i et forsøk på å oppnå likt resultat. Men som Hovland sa: Vi skal ha like muligheter, men må akseptere ulike utfall, fordi mennesker er forskjellige.
Valgerd Svarstad Haugland skrøt av kvoteringsloven i næringslivet som hun fikk gjennomført da vi satt i Bondevik II-regjeringen. Men det var en lang rekke ting hun glemte å si eller ikke husket. Her er noe av det:
Loven har ikke på noen måte fått de positive virkningene som mange trodde at den ville få den gangen. Evalueringen var klokkeklar: Det kunne ikke spores noen virkninger av betydning som følge av kravet til kjønnsbalanse i ASA-styrene.
Det kom selvsagt flere kvinner inn i ASA-styrene enn det var før lovkravet kom. Men dette er en virkning som ingen betvilte. Intet allmennaksjeselskap kan med åpne øyne tillate seg å bryte loven. Vi fikk antagelig en slags kvinnelig utgave av «Gutteklubben Grei».
Planen var imidlertid at kvoteringsloven også skulle ha mange andre positive virkninger på likestillingen i Norge: Den skulle føre til at vi fikk flere kvinner også i andre styrer, og til at vi fikk flere kvinnelige toppledere i ASA-selskapene og i andre selskaper. Den skulle påvirke holdningene i næringslivet, og den skulle føre til at vi fikk utnyttet kvinners kompetanse på en bedre måte. Den skulle påvirke jenters utdanningsvalg, og den skulle lede til bedre strategier, økt innovasjon, mer omstilling og økt lønnsomhet i selskapene.
Men lite av dette har skjedd, og i den grad noe har skjedd, er det umulig å påvise at det har med kvoteringsloven å gjøre. Derimot er det noen som mener at loven har hatt en del negative virkninger, som f.eks. at lønnsomheten i selskapene er svekket, eller at flere selskaper er blitt omdannet fra ASA-er til AS-er for å unngå kvoteringsloven. Men heller ikke dette kan påvises bare å være virkninger av selve loven.
Men det vi kan si, er at kvoteringsloven har flyttet diskusjonen og oppmerksomheten bort fra viktigere likestillingsspørsmål som det er vanskelig for politikerne å gjøre noe med – til et mindre viktig spørsmål som det er lett å gjøre noe med. Viktige og mer alvorlige likestillingspolitiske utfordringer får lite oppmerksomhet til fordel for det jeg vil kalle symbolpolitikk.
Til slutt: Ingrid Olina Hovland blir kritisert fordi hun på den ene side kritiserer deler av likestillingspolitikken, som hun mener har gått ut på dato, samtidig som hun skryter av og anerkjenner at likestillingen i Norge er kommet langt.
Men det er ikke noe ironisk eller paradoksalt ved en slik posisjon. Virkemidler som var aktuelle i forrige århundre, kan ikke være like aktuelle i dag.
Det var kanskje ikke så rart å ha en likestillingslov som ikke er kjønnsnøytral, før. Men i dag er det både rart og uheldig.
Og selv om det var riktig å prioritere kvinner i mange sammenhenger før, er det ikke sikkert at det er riktig å gjøre det i dag når vi ser at det er menn, mer enn kvinner, som taper.
Mer fra bloggen
Frigjør Pride fra FRI
MenneskerettigheterLikestilling og feminisme
Historien om en lenge varslet skilsmisse
Utredning av abortspørsmålet er nødvendig
Et tips til innslag i Dagsrevyen
#MeToo-kampanjen som øyeåpner
