Forleden markerte organisasjonen Menneskeverd 50 år.

Organisasjonen arbeider «for å styrke vernet om menneskelivet fra befruktning til naturlig død, og for spesielt sårbare grupper», og det er ikke alltid populært.

Som jeg sa i en hilsningstale til Menneskeverd: Da organisasjonen ble etablert, var det antagelig et stort flertall i befolkningen for de synspunktene Menneskeverd har i dag. I dag har de svært sjelden et flertall bak seg. Mange av de synspunktene som Menneskeverd har, deles nå bare av en liten minoritet.

Betyr det at det er fånyttes å argumentere for mer restriktive synspunkter på abort, dødshjelp og bio- og genteknologiske standpunkter enn de flertallet har? Betyr det bare at man er gammeldags og nostalgisk, eller, som enkelte kritikere har hevdet, «ytterliggående» og «reaksjonær»?

Jeg tror ikke det.

Spørsmål som er knyttet til livets begynnelse og slutt blir aldri uaktuelle, uinteressante eller irrelevante. Enhver generasjon har en soleklar rett til og interesse av å reflektere over og diskutere slike spørsmål. Et samfunn uten en levende debatt om slike spørsmål, blir et fattig og etisk avstumpet samfunn.

Og så lenge debatten lever, kan man selvsagt heller ikke utelukke at også de «reaksjonære» kan få rett en gang iblant. Det har vi nemlig eksempler på.

I morges presenterte NRK nyheten om at de nordiske bioteknologirådene vil gå sammen om å anbefale nye regler for sæd- og eggdonasjon, og at reglene må gjelde over landegrensene. De vil be EU om å innføre felles regler.

Hensikten er å unngå at donorbarn får altfor mange halvsøsken.

Anbefalingen er bare den siste av flere runder med innstramninger i reglene for sæddonasjon.

Da den første stortingsmeldingen om bioteknologi ble behandlet i Stortinget i 1993, praktiserte Norge et strengt anonymitetsprinsipp, det vil si at helsepersonell hadde plikt til å bevare sædgivers anonymitet, og at hverken donor eller mottaker skulle vite om hverandre.

Den strenge praktiseringen av anonymitetsprinsippet førte også til at informasjonen om donor ble destruert, det vil si at den ikke under noen omstendighet kunne gjenfinnes.

Jeg vet ikke når man sluttet med å destruere opplysningene om sædgiver eller hva den primære begrunnelsen da var. Men jeg mener å huske at ett viktig motiv var at det måtte være mulig å finne tilbake til donor, dersom barnet viste seg å ha en alvorlig arvelig sykdom.

Senere ble åpenhet et ideal, og fra da av ble det opplagt at opplysningene ikke kunne destrueres. I 2005 ble loven endret, slik at de barna som ønsket det, skulle ha mulighet til å få vite om donors identitet.

Frem til 2021 var aldersgrensen for å få vite om donors identitet 18 år, og nå er den 15 år. Nå har også foreldrene en plikt til å informere barnet om hvordan det er blitt til.

Parallelt med denne utviklingen har man både liberalisert og strammet inn lovgivningen: På den ene side kan nå også enslige kvinner og lesbiske par få sæddonasjon. På den annen side har man strammet inn antallet familier som én donor kan gi sæd til. Dette har skjedd ettersom man forsto at enkelte barn kunne få svært mange halvsøsken.

Men problemet med mange halvsøsken er fortsatt stort, fordi folk både kan gi og motta sæd i andre land, og fordi landene har forskjellige regler. Norske donorbarn kan derfor ha hundretalls halvsøsken uten å vite om det.

Nå ber altså det norske, svenske, danske og finske bioteknologirådet om en innstramning på internasjonalt nivå. Foreningen for donorunnfangede i Norge støtter initiativet. De syns det er en belastning, både at de ikke vet hvem de biologisk er i slekt med, og at de risikerer å bli partnere eller gift med et halvsøsken uten å vite om det.

Hva kan vi lære av dette?

Det ene vi kan lære, er innlysende og banalt – men verdt å minne om likevel: Det er ikke alle gen- og bioteknologiske muligheter som bør tas i bruk eller er et fremskritt, eller som bør tas i bruk uten restriksjoner.

Det andre vi kan lære, er at det i slike spørsmål er om å gjøre å gå forsiktig frem og få erfaring, fordi vi ikke alltid kan overskue konsekvensene av det vi gjør.

Historikeren Eira Bjørvik advarer mot å «vurdere fortiden med dagens briller», altså at vi ikke bør dømme dem som i sin tid hadde et annet og mindre restriktivt syn enn vi har i dag.

Det er jeg enig i. Men man kan også snu på det og advare mot at vi dømmer dem som av og til prøver å holde litt igjen, fordi de frykter eller ikke overskuer konsekvensene av det vi gjør.

Det tredje vi kan lære er at det er altfor enkelt å hevde at det progressive er liberalt, og at det restriktive er mindre liberalt. Det er et tegn på intellektuell latskap bare å heie på den ene siden, slik altfor mange synes å gjøre. Argumentene på begge må bedømmes i hver enkelt sak.

Selv tilhører jeg de «reaksjonære» som på begynnelsen av 1990-tallet mente at det var galt å destruere opplysningene om barnas opphav. At dette skjedde, forut for unnfangelsen og med Stortingets velsignelse, er nesten vanskelig å tro i dag.

Jeg har også vært skeptisk til den manglende reguleringen av antallet barn som en (lenge anonym) sædgiver kunne være opphavet til.

Nå er altså flertallet blitt enig med mindretallet. Slikt kan skje, både fordi man får erfaring og ny kunnskap, og fordi holdningene i samfunnet endrer seg.

Så det fjerde vi kan lære, er at også de «reaksjonære» av og til kan si velkommen etter!