Historien om en lenge varslet skilsmisse
At den politiske avstanden mellom menn og kvinner øker, bør ikke overraske noen
Publisert: 31. desember 2024
Det har aldri vært større politisk avstand mellom (særlig unge) menn og kvinner.
Mennene stemmer blått. Kvinnene stemmer rødt.
Og for å utdype bildet kan vi, lett spissformulert, si at kvinnene er høyt utdannet, bor i byene og jobber i offentlig sektor, mens mennene har mindre utdanning, bor utenfor byene og jobber i privat sektor.
Tendensen er mer uttalt i mange andre land, men den gjør seg også gjeldende i Norge. Og ser man mange europeiske land under ett, har mennene over tid blitt litt mer konservative, mens kvinnene har blitt mye mer liberale.
Det fremstilles som overraskende, men er det egentlig ikke. Det er historien om en lenge varslet skilsmisse.
Jeg har en datter som ble uteksaminert som jurist i 2016.
Da hun fikk vitnemålet sitt i Universitetets Aula, kunne dagens taler begeistret fortelle at over 70 prosent av kandidatene var kvinner. Det brøt ut en voldsom applaus, men etter en liten stund fislet den ut. For hva var det egentlig vi klappet for? Skulle det bli enda større applaus den dagen 100 prosent av kandidatene var kvinner?
Journalister pleier i dag å spørre unge mannlige politikere om de synes at «likestillingen er gått for langt». De spør nok i håp om at en av dem dummer seg ut og svarer «ja». Det ville nemlig være en tabbe, for selvsagt kan ikke likestillingen komme «for langt». Det fins dessuten fortsatt mange eksempler på at kvinner er undertrykt.
Hvis journalistene derimot hadde spurt om likestillingspolitikken hadde gått for langt, vil i hvert fall jeg uten videre svare ja.
Menn har vært ignorert eller deres posisjon blitt tatt som en selvfølge altfor lenge, og i dag ser vi konsekvensene:
Det er ikke kvinnene som er taperne. Det er mennene. Men fortsatt dreier nesten all likestillingspolitikk seg om at kvinnene må «løftes» og prioriteres foran menn. Det virker nesten som om mange feminister er blinde for sine egne privilegier, eller at de tror at privilegiene kan begrunnes fordi de tilhører et kjønn som historisk har vært sterkt undertrykt. Men én urettferdighet kan ikke forsvare en ny urettferdighet.
«Trenger vi egentlig mannen?».
Det var overskriften på en artikkel jeg skrev i Aftenposten i 1996, altså for ca. 30 år siden. Der skrev jeg at vi kvinner kanskje var mest opptatt av likestilling på områder hvor mennene hadde privilegier — mens vi var lite opptatt av likestilling der vi selv hadde privilegier.
Poenget var at vi på flere områder ikke bare var i ferd med å skape større likestilling mellom kvinner og menn, men av å skrive mennene ut av historien. Og i dag har vi nesten gjort det: Staten har lagt til rette for at kvinner kan få barn uten at de trenger en mann.
Jeg skrev også om at vi den gangen, helt ustraffet, kunne snakke sterkt nedsettende om menn for å være morsomme – mens det var uhørt å gjøre det samme overfor kvinner.
Siden har temaet vært tatt opp mange ganger.
Da jeg var utdannings- og forskningsminister tidlig på 2000-tallet tok jeg for eksempel opp de mulige konsekvensene, blant annet for realfagene, av at det ble stadig færre mannlige lærere.
I 2007 skrev jeg i Morgenbladet om hvordan guttene var i ferd med å bli tapere i alle deler av utdanningssystemet. En historisk trend, der menn var vinnere, var i ferd med å snu. Likevel ville den daværende kunnskapsministeren at vi skulle diskutere behovet for å «feminisere» og introdusere dukker i rosa tyllkjoler i undervisningen for å få jenter til å bli mer interessert i realfag.
I 2011 skrev jeg et essay i Minerva som problematiserte hele likestillingsdebatten. Essayet ble innledet slik:
«Norsk likestillingsdebatt har lenge vært preget av enkelte underliggende, ofte uuttalte og til dels motstridende premisser.
Ett premiss sier at det ikke er forskjell mellom kjønnene.
Et annet premiss sier at kvinner, tross alt, er litt bedre enn menn.
Et tredje premiss sier at den tradisjonelle mannsrollen er ”gullstandarden” i likestillingspolitikken, altså en standard alle bør søke å strekke seg etter.»
Ingen av premissene er uproblematiske.
Sannheten er jo at vi ikke er helt like, at kvinner ikke er bedre enn menn, og at den tradisjonelle mannsrollen ikke lenger er en rolle som gjennomsnittsmannen fyller eller noe som uten videre bør være «gullstandarden».
I dag er det ofte kvinnene som leder an, ikke mennene.
Kvinner har for lengst inntatt kommandohøydene i samfunnet. Det er eller har vært kvinnelige ledere i en lang rekke viktige posisjoner i samfunnet. Jenter gjør det best på skolen i alle fag unntatt gym, og de er overrepresentert i høyere utdanning.
Samtidig har vi et sterkt kjønnssegregert arbeidsmarked. Det er store skiller mellom bransjer og innen bransjer. Unge mannlige advokater, for eksempel, blir partnere i de store advokatfirmaene, mens de kvinnelige advokatene gjør det godt i offentlig sektor.
Men samtidig virker det som at det ikke anses som et problem at det er kvinner som er i flertall, det er bare et problem når mennene er i flertall. Det betraktes for eksempel som et stort samfunnsproblem at vi ikke har flere kvinnelige næringslivsledere eller kvinnelige styremedlemmer i næringslivet. Men at nesten alle lærere er kvinner, er åpenbart ikke et like stort problem.
Flere kvinner kan altså bety en stor positiv forskjell der de er for få – mens de ikke gjør noen skade der de er for mange. Men hvor etterlater det synet på mannen? Når er det positivt med mange menn? Selv i det militæret, hvor det er om å gjøre å slåss, er mange mest opptatt av at det er positivt med flere kvinner.
Så, ja: Likestillingspolitikken har selvsagt gått altfor langt når staten bruker tvangsmidler for å øke innslaget av kvinner i styrene i ganske små private bedrifter – mens den nærmest står handlingslammet i møte med en nesten total kvinnedominans i barnehager og skoler, der det offentlige har makten.
Ingen kan påstå at de blir overrasket over at unge gutter til slutt reagerer på en slik politikk. Og det må virkelig være et tankekors at så mange andre ikke har reagert på dette før det nå viser seg at unge menn politisk går (langt) til høyre.
Selv er jeg blitt mest oversett, og av og til utskjelt, de gangene jeg har tatt opp dette. Det har nærmest vært reaksjonært og usolidarisk å antyde at det er guttene og mennene som (i gjennomsnitt, selvsagt) nå er i ferd med å tape likestillingskampen og i likestillingspolitikken.
Men samfunnet beveger seg langsomt, og plutselig en dag er det et faktum: Gutter gjør det dårligere på skolen. De er dårligere representert i høyere utdanning. De gjør seg mindre gjeldende i mange av samfunnets viktige posisjoner. De har fortsatt mindre de skulle ha sagt i hjemmet. De ser barna mindre. Og de nyter ikke godt av den likestillingspolitikken som føres: De kvoteres ikke. De heies ikke på. De forskes ikke på. Og da er det en lang vei tilbake.
Mange, som ikke vil erkjenne problemet, skylder på Andrew Tate, men det blir for teit.
Borgerlige ungdomspolitikere, som for eksempel Ola Svenneby, Simen Velle og Hadle Bjuland, derimot, har satt mer relevante og fornuftige ord på den nye debatten. Men også unge mannlige politikere på venstresiden, som for eksempel den nye AUF-lederen, erkjenner nå at det er gjort feil.
I Danmark har en annen ung mannlig politiker, Alex Vanopslagh, hatt enda større suksess. Han har i uvanlig grad satt dagsorden blant unge samfunnsinteresserte mennesker, særlig unge menn.
Det som de forsøker å sette ord på, er noen uheldige utviklingstrekk i jakten på det som bør være alles mål, nemlig likeverd, likebehandling og likestilling mellom kjønnene.
Det kan nemlig ikke oppnås med enveiskjøring. Man må ta hensyn til begge parter, og man må gjøre det i tide.
Vi har hatt to offentlige utvalg som har sett på mannens rolle. Det siste utvalget, som relativt nylig la frem sin utredning, har foreslått at det skal innføres en «kjønnsnøytral formålsbestemmelse i likestillings- og diskrimineringsloven».
Det er et godt forslag og et fint sted å starte i 2025.
Godt nytt år!
Mer fra bloggen
Frigjør Pride fra FRI
MenneskerettigheterLikestilling og feminisme
KrFU er ikke MAGA
Utredning av abortspørsmålet er nødvendig
Et tips til innslag i Dagsrevyen
#MeToo-kampanjen som øyeåpner
