Får velgerne en garanti om borgerlig regjering ved borgerlig flertall?
Politikk, sett fra utsiden, er ofte mye spinn, spill og spetakkel. Mediene elsker det. På innsiden kan det være en studie i samarbeidets kunst, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 23. desember 2020
Forleden skrev redaktøren i Minerva, Nils August Andresen, en artikkel under overskriften «Borgerlig samarbeid ved veis ende». Han mente at dagens firepartisamarbeid mellom Høyre, KrF, Venstre og Frp i praksis er ferdig.
Kollegaen hans, Jan Arild Snoen, sendte artikkelen ut på Twitter med en advarsel: «Til dem på borgerlig side som trenger å komme i skikkelig julestemning: Ikke les denne.»
Jeg tror ikke at man vinner noe mesterskap i politisk analyse ved å slå fast at det er svært lite sannsynlig at de fire partiene igjen vil danne regjering sammen etter valget i 2021. Det interessante spørsmålet er om de kan bevare så mye samhold og samarbeid at de kan garantere velgerne at vi får en borgerlig regjering, dersom det blir borgerlig flertall.
Får ikke flertall alene
Har man trådt sine barnesko i Høyre, slik jeg har gjort, får man nemlig dette inn med morsmelken: Veien til makt går gjennom samarbeid. De borgerlige (eller ikke-sosialistiske) partiene har aldri vært i nærheten av å ha regjeringsmakt uten at de har greid å samarbeide. Ingen av dem kan oppnå flertall alene.
Tidligere statsminister Jan P. Syse pleide å sitere Benjamin Franklin: «Vi må henge sammen, ellers blir vi hengt hver for oss.»
For Arbeiderpartiet var det lenge mye enklere. Det året jeg ble født, i 1957, fikk partiet 48,3 prosent av stemmene. Arbeiderpartiet kunne regjere alene og behøvde knapt å samarbeide med noen. Så sent som tidlig på 2000-tallet sa Jens Stoltenberg at det var utenkelig for Arbeiderpartiet å inngå et regjeringssamarbeid med Senterpartiet og SV.
Men i 2005 var også Arbeiderpartiet blitt så redusert at det måtte ha med to andre partier for å danne regjering. Nå er Arbeiderpartiet enda mye svakere, og før valget i 2021 er det hele fem partier på den rødgrønne siden.
Evnen til å samarbeide er kritisk
Arbeiderpartiet har alltid hatt glede av å true med «borgerlig kaos». Jeg tror ikke vi får høre så mye om det nå. «Kaoset» på den andre siden er vel så stort. Evnen til å samarbeide er nå kritisk for alle partier som ønsker makt.
Erna Solberg og hennes regjering har satt flere rekorder. Kun én borgerlig statsminister har sittet lenger enn henne, og det var for over 100 år siden. Hun ledet den første borgerlige firepartiregjeringen siden Borten-regjeringen (1965 – 71). Og hun er, ikke overraskende, den første borgerlige kvinnelige statsministeren.
Samtidig har ikke alt gått på skinner. Vi har, siden 2013, hatt både to, tre og fire partier i regjering. Firepartiregjeringen, som også var en flertallsregjering, og som er Solbergs foretrukne regjering, holdt bare i ett år. Forpliktende samarbeid mellom flere ulike partier er veldig krevende.
Derfor er det heller ikke nytt at de støter på problemer, og at samarbeidsklimaet surner. Det har skjedd før.
Venstre har to ganger forsøkt å fri til Arbeiderpartiet. Det skjedde midt på 1980-tallet og i 2009, da den daværende partilederen sa at han foretrakk «Jens» fremfor «Jensen». Valgresultatene tydet ikke på at det var så vellykket.
Finner seg i det aller meste
Også KrF har flørtet med venstresiden og ble vel ikke akkurat styrket av den veivalgprosessen som ble gjennomført i 2018.
Senterpartiet forlot både regjeringen og det borgerlige samarbeidet i 1990 på grunn av EU-saken, og partiet gled gradvis over på den rødgrønne siden. Men det er ikke sikkert at partiet har tatt varig opphold der.
Fremskrittspartiet (Frp) har vært en kilde til uro på borgerlig side helt fra partiet ble etablert i 1973 til det gikk inn i regjering i 2013. Det skapte dype sår da partiet bidro til å felle Willoch-regjeringen i 1986. I dag er det andre saker som gjør det vanskelig for Fremskrittspartiet på den ene siden, og Venstre og KrF på den annen, å samarbeide med hverandre.
«Drømmen om borgerlig samling» er tittelen på det første av fire bind om Høyres historie. Drømmen, som lenge bare var en drøm, er så internalisert i høyrefolk at de finner seg i det aller meste for å unngå splid.