EU og EØS

North Sea Crossing

Kanskje skulle en norsk kronprinsesse reise over Nordsjøen og forsøke å overtale statsminister Boris Johnson til å melde Storbritannia inn igjen i EU?

Jan Erik Grindheim

Publisert: 21. desember 2020

Forholdet mellom Norge og Storbritannia trenger ingen påskrift om å være «inspirert av sanne hendelser». Det er høyst reelt og levende, men utfordres når britene forlater EU. I internasjonal politikk gjør store land som de vil, små som de må.

NRK-serien Atlantic Crossing har til tider hatt mer enn en million seere og er blitt solgt til 30 land. Samtidig har den møtt massiv kritikk fra faghistorikere, som mener at serieskaperne har tatt seg altfor store friheter. Det er særlig det nære forholdet mellom Kronprinsesse Märtha og USAs president Franklin D. Roosevelt som har fått gjennomgå, siden kronprinsessen nærmest har fått æren for å ha overtalt presidenten til å bryte USAs nøytralitet og gå inn i annen verdenskrig i 1941.

Riktignok var forholdet mellom Norge og USA viktig og sterkt under annen verdenskrig, som det er i dag. Men fortellingen om Kronprinsesse Märthas rolle i den sammenheng er nok mer fiksjon enn fakta. Det betyr likevel ikke at det nære forholdet mellom kronprinsessen og presidenten var uten betydning for hva Roosevelt tenkte, for personer og personligheter påvirker historien. Men i internasjonal politikk gjør store land som de vil, små som de må.

Derfor var det også viktig for Norge da unionen med Sverige ble oppløst i 1905, å sikre seg en garanti for sin eksistens fra en nærliggende stormakt. Den sikkerheten ble beseglet av ekteskapet mellom Norges nye konge, den danske Prins Carl, som ble Haakon VII, og hans britiske hustru, Maud Charlotte May Victoria, som ble den første norske dronning siden 1319 som ikke også var dronning av Danmark eller Sverige.

Kongehuset sier selv at to viktige faktorer lå til grunn for valget av den danske prinsen: «hans hustru – Prinsesse Maud som var datter av det britiske kongeparet – og at de allerede hadde en sønn, en tronarving». Dette var ingen fiksjon, men en realpolitisk virkelighet der Norge søkte ly bak stormakten Storbritannia, som til gjengjeld kunne sikre sine strategiske interesser og handelspolitiske behov i de maritime nærområdene gjennom en allianse med den nye uavhengige staten via det norske kongehuset.

Det er ikke bare Atlantic Crossing som samler TV-seere for tiden. Det gjør også The Crown, Netflix-serien om den britiske kongefamilien og Dronning Elisabeth II. Hun er Kong Harald Vs tremenning, men det er nok mer enn dette som gjør at denne serien er blitt så populær også i Norge. Nordmenn liker å reise på ferie til Storbritannia, og gjør det ofte også i yrkessammenheng. Vi heier på engelske fotballag, har i generasjoner ledd av Monty Python, Fawlty Towers og Mr. Bean, og fascineres stadig av overklassedramaer som Downton Abbey, Belgravia og nevnte The Crown, for ikke å snakke om britiske krimserier.

Men Storbritannia er også vår største handelspartner. De siste årene har rundt en femtedel av den norske eksporten av varer og tjenester gått dit, og mellom 40 og 50 prosent av alle eksporterte oljefat har de siste ti årene havnet hos britene. Bare på Sørlandet går ti prosent av eksporten på nesten 50 milliarder kroner årlig til Storbritannia, og mange arbeidsplasser på Sørlandet er avhengige av dette handelsforholdet. Samtidig er Storbritannia et av de landene vi importerer mest fra, og når britene drar på ferie i Norge overnatter de ofte sørpå. Det er derfor et paradoks at mens forholdet mellom Norge og Storbritannia aldri tidligere har omfattet så mange områder som i dag, ser det ut til at oppmerksomheten rundt dette forholdet har gått i motsatt retning.

I en bok som ble utgitt i 2012, fire år før et flertall av britiske velgere stemte for å forlate EU-samarbeidet, karakteriserte statsviterne Kristin M. Haugevik og Øyvind Bratberg forholdet mellom Norge og Storbritannia som «et stødig familieforhold, kjennetegnet av gjensidig varme og affeksjon, men med begrenset spenningsinnhold eller nyhetsverdi». Når britenes utmeldelse av EU er et faktum etter nyttår, vil dette komme til å endre seg.

Hvis Storbritannia forlater EU uten en avtale om fortsatt tilgang til det indre marked og andre fellesgoder mellom de europeiske landene, er det ikke lenger bare å «Go-Ahead» for dem hverken i EU eller EØS-landet Norge. Da vil ikke britiske selskaper kunne stille opp mot andre på like vilkår, hvis de for eksempel vil kjøre tog på norske skinner eller selge tjenester innen bank og finans. Det blir heller ikke like lett for briter å arbeide eller bosette seg i andre europeiske land, slik vi fra Norge kan på like vilkår med innbyggerne i EUs 27 medlemsstater. Så kanskje skulle en norsk kronprinsesse reise over Nordsjøen og forsøke å overtale statsminister Boris Johnson til å melde Storbritannia inn igjen i EU?

Innlegget er på trykk i Fædrelandsvennen 19.12.2020.