Velferd og verdiskaping
Diskusjonene om velferdstiltak dreier seg som regel om hvordan velferdsordninger må ha langsiktig økonomisk bærekraft, skriver Lars Kolbeinstveit.
Publisert: 27. mai 2020
Eirik Faret Sakariassen og Heidi Bjerga (SV) fremstiller i Aftenbladet 20. mai Civita som en lobbyorganisasjon, som «prøver å overbevise den norske befolkningen om at Norge ikke har råd til å opprettholde velferden.» Dette er ikke riktig.
Diskusjonene om velferdstiltak dreier seg som regel om hvordan velferdsordninger må ha langsiktig økonomisk bærekraft.
Målet med all økonomisk aktivitet er å skape velferd. Fundamentet som har gjort det mulig å bringe Norge fram til å bli et av verdens beste land å bo i, er stadig økende verdiskaping. Vi har utviklet et relativt godt system for å skape god fordeling mellom arbeid og kapital.
I siste nummer av Samfunnsøkonomen (nr. 2/20), viser Jørn Rattsø at manglende krav til effektivitet i offentlig sektor er en trussel mot velferden i Norge. Vi kan ikke bare fortsette å bevilge mer penger. Omstilling og bedre bruk av ressurser er også nødvendig. Likevel er vi nå inne i en krise som kan tilsi at større overføringer til kommunene er nødvendig. For kommunenes del utgjør koronakrisen utvilsomt utfordringer, men å peke på staten og kreve større overføringer kan heller ikke være eneste løsning.
Sakariassen og Bjerga sier det lønner seg å satse på fellesskapet. Det er mye sant i dette, men skal vi lykkes med å bevare et godt velferdssamfunn må vi også ta hensyn til økonomiske faktorer – inntekter og utgifter. Velferdsordninger bør gi incentiver til å stå i arbeid. Uten et effektivt og fritt næringsliv vil vi slite med å finansiere rause velferdsordninger. Omfordelingen og verdiskapingen er gjensidig avhengig av hverandre.
Innlegget er publisert i Stavanger Aftenblad 25.5.20.
Relatert
Eldrebølgen – overdrevne krisescenarier?
Krisescenarioer om eldrebølgen kan være overdrevne
Universell tannhelsetjeneste er feil
En slankere og bedre stat er mulig
Penger er ikke alt
