Dagens politiske velferdskonkurranse er ikke bærekraftig
Vi må bli flinkere til å ta personlig ansvar for egen velferd.
Publisert: 1. desember 2024
I januar 2023 uttalte daværende helseminister, Ingvild Kjerkol fra Arbeiderpartiet, at vi må ta større ansvar for vår egen alderdom. Hun ble møtt med sterke, negative reaksjoner. Men Kjerkol berørte noe helt vesentlig: Befolkningen må være aktive og medansvarlige aktører for å styrke velferdsstatens evne til å håndtere utfordringene som de demografiske endringene bringer med seg.
Norge har blant de høyeste andelene helsepersonell i forhold til folketallet i Europa, og vi ligger i toppen når det kommer til pengebruk på helse. Samtidig har vi tilsynelatende en kritisk mangel på helsepersonell, og Norge har lengre helsekøer enn svært mange andre europeiske land.
I Nord-Norge har helsevesenet store problemer. Rekordmange nordmenn har privat helseforsikring. I tillegg hevdes det at barnehagene mangler ansatte, mens skolene, for å sette det litt på spissen, sliter med å lære elevene grunnleggende leseferdigheter.
Ansvar
Det kan dessuten virke som at vi har et velferdsparadoks. Utbredelse av omfattende og gode velferdsordninger kan bidra til at befolkningen ikke tar ansvar for å bedre sin egen situasjon. Dermed minsker graden av ansvar i samfunnet.
Vi blir passive borgere som er avhengige av «mamma stat» i stort og smått. Dette fører igjen til dårligere livskvalitet og større belastning for velferdsstaten.
En viktig grunn til at personer selv bør bære en del av kostnadene for konsekvensene av sine egne valg, er at dette vil bidra til at vi gjør gode valg og utvikler oss på en gunstig måte. Også helse bør anses som en aktiv prosess der den enkelte har et medansvar for resultatet.
Hvis vi i større grad selv tar ansvar for helserelaterte valg som holder oss friskere, kan vi få ned etterspørselen etter velferdstjenester, samtidig som vi bedrer vår egen livskvalitet.
Den offentlige norske debatten bærer i stedet preg av å være en konsensusorientert politisk velferdskonkurranse. Enkeltproblemer er hele tiden i fokus, og økte bevilgninger – «mer penger» – er alltid løsningen. Men vi skaper ikke større ansvar for egen velferd ved å stadig utvide velferdsstatens ansvarsområder.
Kravet om fysisk aktivitet i skolen er i så måte illustrerende. Det begrunnes ofte med at skolen – staten – må lære oss å være aktive, men alle vet at fysisk aktivitet er sunt.
Case in point: tannhelse
Tannhelse er et annet illustrerende eksempel. Høsten 2024 leverte det såkalte Tannhelseutvalget en rapport om den norske tannhelsetjenesten. Utvalget mener at det offentlige ansvaret må utvides, slik at tannhelse blir en universell offentlig tjeneste, på lik linje med andre helsetjenester. Utvalget er usikker på hvor mye det vil koste, men anslår at det kan koste noe sånt som 12 milliarder kroner i året.
En slik utvidelse av tannhelsetjenesten vil altså legge beslag på betydelige økonomiske og menneskelige ressurser – i en tid hvor helse- og omsorgssektoren, forsvaret og næringslivet alle trenger flere folk, og mange trenger mer penger. En skulle tro at det er viktigere å forbedre de kriserammede områdene som det offentlige allerede har ansvaret for, enn å prioritere en utvidelse av velferdsstatens områder.
I lys av tematikken i et nylig utgitt Civita-notat, verdien av helse som personlig ansvar, er tannhelse spesielt interessant, fordi livsførsel – og dermed egne valg – har stor innvirkning på tannhelsen til hver enkelt av oss. Og ting tyder på at de fleste av oss forvalter dette ansvaret godt.
Tannhelsen er god i Norge. De fleste går regelmessig til tannlege. Vi er oppdratt til å sjekke tennene våre. Tannhelsen i Norge er faktisk så god at tannpleie- og tannlegestudentene mangler pasienter å øve på. Om lag 90 prosent av befolkningen går regelmessig til tannlegen. Når vi går regelmessig – tar ansvar – så oppdager vi eventuelle problemer på et tidlig tidspunkt.
Det er med andre ord lite som tyder på at det er nødvendig med et omfattende offentlig engasjement utover det vi allerede har i dag på området. Til tross for dette, kappes partiene på Stortinget om hvem som skal gi mest offentlig tannhelse.
Behovsprøving
Men velferdsstatens ansvar bør ikke fortsette å vokse. Befolkningen må ta et større personlig ansvar for egen helse og velferd.
De universelle ordningene er ofte gode og fornuftige, men de bør anses som et minimum som sikrer alle det viktigste. Vi bør ha universelle ordninger i bunnen, men disse kan ikke stadig utvides. De universelle ordningene bør ha begrenset omfang og heller utfylles med målrettet behovsprøving.
Det er ingen naturlov at velferdsstatens ansvar skal fortsette å vokse. Velferd trenger ikke å være offentlig. Reell velferd er også penger som folk får beholde selv. Personlig ansvar er også en form for velferd.
Teksten er publisert i Altinget 29.11.2024.
Relatert
Politikerne må vise at de tør og kan utfordre velferdssystemet
Kutt i sykelønn er overmodent
Den samfunnsøkonomiske nytten av gratis barnehage er negativ
Målrettet støtte
Høringssvar fra Hege Moen og Mathilde Fasting
VelferdsstatenInnvandring og integreringArbeid og sysselsetting