statsbudsjett offentlige utgifter kutt innstramming — Laget med Sora.

En slankere og bedre stat er mulig

Debatten om utgiftskutt dreier seg enten om små enkelteksempler på sløsing eller om «Elon Musk-metoden» – massive kutt uten analyser og med store negative konsekvenser. Vi foreslår en annen, mer fruktbar vei å gå.

Haakon Riekeles

Steinar Juel

Publisert: 2. september 2025

Norge har et av de høyeste offentlige utgiftsnivåene av noe OECD-land: over 60 prosent av Fastlands-bnp. Det er mulig fordi vi har et høyt skattenivå, pluss store inntekter fra Oljefondet. Spørsmålet er om det ikke har gjort at vi har gått for langt i å la statsbudsjettet vokse.

Har vi lagt oss til for sjenerøse ordninger? Går det offentliges ansvar for langt?

Er driften for lite effektiv?

Vi mener svarene er ja.

Det trengs en slankere og mer effektiv stat for å møte dagens utfordringer. Det trengs for å sikre velferden i en tid der offentlige utgifter vil vokse automatisk fordi befolkningen blir eldre. Det trengs for å skape rom for skattelettelser som kan gi mer vekstkraft i økonomien. Og det trengs for å få råd til den satsingen på forsvar og beredskap som trengs i disse urolige tider.

Problemet med debatten om utgiftskutt er at den ofte faller i to ulike grøfter:

Enten handler den om små enkelteksempler på sløsing. Eksemplene kan være graverende nok og nyttig å belyse, men kan ikke gi varige utgiftsreduksjoner som monner.
Eller så har den en ren makrotilnærming, der man ser at Norge bruker mer enn andre land på ulike tjenester og sjablongmessig foreslår besparelser på hundretalls milliarder kroner. Eller verre, bruker «Elon Musk-metoden» med å kutte store summer uten analyser, med store negative konsekvenser.

Å faktisk få en slankere og bedre stat krever konkrete, detaljerte forslag. I Civita har vi prøvd å få til det. Vi har gått i dybden på noen områder og foreslår reformer som gir innsparinger på om lag 50 milliarder kroner, som vi vil lansere i ukene som kommer.

Felles for alle forslagene er at de ikke bare reduserer utgifter, men også bedrer incentiver, inkludert til å arbeide, slik at vekstevnen i økonomien styrkes.

Vi kommer blant annet med forslag for sykelønnsordningen, kraftsektoren, landbrukspolitikken, og ordningene for unge uføre.

Forslagene vi kommer med kan bli oppfattet som kontroversielle, og noen mer enn andre. Det er krevende å rokke ved etablerte offentlig ordninger, strukturer og rettigheter, og det en illusjon å tro at det kan gjøres uten at noen merker det.

Det gjelder blant annet forslaget til endringer i sykelønnsordningen. Politisk synes ordningen å være fredet i kommende stortingsperiode, på tross av vedvarende høyt nivå på sykefraværet. Vi foreslår reformer basert på forskning og erfaringer fra andre land om hvordan en moderat egenandel og noe mer ansvar for arbeidsgiver kan gi store besparelser.

Støtteordninger i kraftmarkedet er blitt et lappeteppe som ødelegger incentivene til effektiv bruk. Midlertidige støtteordninger i møte med en priskrise er blitt til høye, permanente utgifter, med dårlig fordelingsprofil og feil incentiver. Vi beskriver hvordan det er mulig å skjerme husholdninger fra høye priser, til en lavere kostnad for staten, med bedre fordelingsvirkning og ingen skadelige incentiver.

Den beste løsningen på høye kraftpriser er imidlertid mer lønnsom kraftproduksjon, hovedsakelig vindkraft på land, ikke enorme subsidier til ulønnsom havvind.

Jordbrukspolitikken med importvernet er hovedårsaken til at matprisene er høyere i Norge enn i andre land. I tillegg må vi betale mer skatt for å finansiere jordbruksstøtten over statsbudsjettet. Støtten sank reelt i løpet av 1990-tallet, lå deretter i snaut tyve år ganske stabilt på om lag 20 milliarder 2023-kroner, for så de siste fem årene å ha økt til nesten 30 milliarder kroner. Det utgjør over 800.000 kroner per gårdsbruk. Et ekstremt komplekst og inngripende system med overlappende subsidier og reguleringer har en stor samfunnsøkonomisk kostnad, uten at det trengs for å nå de uttalte målene bak jordbrukspolitikken.

Vi foreslår noen strukturelle grep som både vil redusere stønadsnivået og gi effektivitetsgevinster.

Å sikre inntekten til folk som blir varig forhindret fra å jobbe på grunn av sykdom er en sentral del av velferdsstaten. Både for den enkeltes inkludering i samfunnet og for velferdsstatens bærekraft er det også viktig at ytelsene ikke brukes mer enn nødvendig. Andelen unge som blir varig uføre har økt foruroligende mye de siste årene. Vi foreslår flere ulike modeller for hvordan ordningene rettet mot denne gruppen kan reformeres.

De politiske partiene vil sannsynligvis kvie seg for å støtte kontroversielle reformer, særlig nå rett før et valg. Men vi er overbevist om at enhver regjering med ambisjoner om ansvarlig styring før eller siden vil måtte ta tak i forslag som våre som kan gi en slankere og bedre stat.

For ordens skyld: Haakon Riekeles har vært engasjert som fagøkonom i Civitas prosjekt om kutt i offentlige utgifter. Engasjementet har ingen tilknytning til hans verv som leder av byutviklingsutvalget (V) i Oslo kommune. Steinar Juel har deltidsstilling i Civita.

Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 31.8.2025.