– Vi må forsikre oss om at norsk skole lærer elevene nok om kommunistenes herjinger i og utenfor Europa, skriver Kristin Clemet i Morgenbladet.
Som utdanningsminister engasjerte jeg meg veldig i arbeidet for å bringe kunnskap om Holocaust inn i skolen. Vi bidro til å sikre etableringen av Holocaust-senteret på Bygdøy, vi etablerte Benjamin-prisen, og vi satte i gang en rekke tiltak for å holde historien levende og knytte forbindelsen til rasisme og diskriminering i vår egen tid. Jeg var dessuten en sterk tilhenger av at Hvite Busser fortsatt skulle ha muligheten til å bringe norske elever til de historiske åstedene for nazismens ugjerninger.
Det var selvsagt ingen politisk uenighet om disse tiltakene. Det er et tverrpolitisk ønske at vi må forsøke å hindre at de historiske feilgrepene gjentar seg. Jeg tror derfor det er riktig å si at norske elever i dag gjennomgående er ganske godt informert om annen verdenskrig og nazismen.
Det er i alle fall grunn til å tro at de er mye bedre informert om nazismen enn om kommunismen. Jeg har ingen konkret informasjon om hva norske ungdommer vet om kommunistenes herjinger, men for noen uker siden kom det en svensk undersøkelse som antagelig gir en god indikasjon:
90 prosent av svenske ungdommer mellom 15 og 20 år vet ikke hva Gulag var. Nesten ingen kjenner til ordet bolsjevik, og nesten ingen forbinder noe som helst med ”Det store spranget”. Over 40 prosent tror at det totale antallet ofre for kommunismen på 1900-tallet var mindre enn én million mennesker. Som mange eldre mennesker vet, er et forsiktig anslag ca. 100 millioner døde.
Nazismen hadde tilhengere her hjemme. Mange av dem fikk svi for det. Selv mange av deres etterkommere har, helt uforskyldt, lidd mye på grunn av sitt opphav.
Også kommunismen hadde tilhengere her i Norge. De har, i motsetning til nazistene, greid seg ganske bra. De er blitt samfunnsstøtter og maktpersoner, bl.a. i akademia, forvaltningen, kulturlivet, mediene og organisasjonene. De er tolerert og beundret, og nesten ingen stiller spørsmål ved deres politiske fortid. Bare et fåtall av dem har beklaget noe som helst.
For 10 år siden skrev jeg en del om dette. Jeg var den gangen redaktør for tidsskriftet Tidens Tegn, og Gerd-Liv Valla var blitt justisminister. Valla hadde, slik hun fortsatt har, en fortid som kommunist. Hun hadde bl.a. tatt parti for Stalin etter at vi passerte 1980 og hun selv hadde passert 30. Jeg hadde aldri hørt henne beklage eller forklare hvordan det kunne skje. Og nå skulle hun altså fungere som rettsstatens vokter. Det forekom meg både sjokkerende og absurd.
”Stalins siste venn?” var overskriften i Tidens Tegn den gangen, og det vakte en viss oppsikt.
Mange i den venstreorienterte eliten mente at det var upassende å bringe slike temaer på bane. Etter min mening var det mer passende enn mange av de over 15.000 artiklene som nå har stått å lese om Valla/Yssen-saken.
Valla er en offentlig person, som har innehatt meget betydelige verv i det norske samfunn. Derfor er det viktig å vite hva hun står for politisk. Så jeg utfordrer henne til å bruke spalten sin i Morgenbladet til å forklare. Hvordan er det mulig å hylle Stalin mange tiår etter at det ble klart at han har forårsaket millioner av menneskers død? Og hva mener Valla i dag? Er hun enig i at det er viktig at skolen forsøker å vaksinere norske skolebarn mot alle totalitære ideologier?
Foranlediget av den svenske undersøkelsen har skoleministeren i Sverige allerede tatt initiativ til å forandre pensum i geografi og historie. Elevene skal ikke bare lære om følgene av nasjonalsosialismen – de skal også lære om de tragedier kommunismen brakte med seg. Jeg burde nok også ha gjort mer for å forsikre meg om at norsk skole lærer elevene nok om kommunistenes herjinger i og utenfor Europa.
Holocaust-senteret på Bygdøy har egentlig et litt feilaktig ry. Enkelte tror at ”holocaust” bare dreier seg om jødenes lidelser. Men ”holocaust” betyr folkemord, og de er det dessverre mange av. Senteret har derfor en viktig oppgave i å spre kunnskap og informasjon om alle folkemord.
Kanskje er det på sin plass med en undersøkelse i Norge også, slik at vi kan avdekke hvor kunnskapsbehovet er størst?
Morgenbladet 29.juni – 5.juli 2007
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Nivådeling i skolen er til alles beste. Nå må kunnskapsministeren ta grep
Mehl kan ikke få både i pose og sekk
Fleksibel skolestart: Svar til Sæther
