Minoritetenes tyranni?

Erna Solberg ønsker seg en flertallsregjering. Men hvor mye innflytelse bør Høyres potensielle regjeringspartnere få før helheten i Solbergs politiske prosjekt forsvinner? Jan Erik Grindheim i Fædrelandsvennen.

Jan Erik Grindheim

Publisert: 14. januar 2019

I 1831 reiste den franske politikeren og samfunnsforskeren Alexis de Tocqueville til USA på vegne av sin regjering for å studere det amerikanske fengselsvesenet. Han endte i stedet opp med en gjennomgripende analyse av det fremvoksende demokratiet, som han senere hyllet i boken Demokratiet i Amerika.

Tocqueville mente Amerika var det eneste landet i verden som praktiserte en form for flertallsdemokrati basert på ideen om universell stemmerett og et reelt folkestyre. Samtidig advarte han mot at et demokratisk flertall også kunne overkjøre den enkelte i en form for «majoritetens tyranni», og undertrykke legitime minoritetsinteresser i samfunnet.

Når statsminister Erna Solberg nå skal forhandle med Kristelig Folkeparti om dannelsen av en flertallsregjering, står hun overfor den motsatte utfordringen: et mulig «minoritetens tyranni».

Ifølge norsk parlamentarisk praksis skal ikke regjeringen bare fremme sitt politiske flertalls interesser overfor Stortinget, men også ivareta minoritetsinteresser og sikre en helhetlig styring av landet i tråd med nasjonal lovgivning og internasjonale avtaler.

Ut fra et slikt perspektiv kan det være grunn til å stille spørsmål ved hvor mye makt og innflytelse små partier som KrF og Venstre, med en oppslutning rundt sperregrensen på fire prosent, bør ha i en koalisjonsregjering for at den skal kunne oppnå flertall i Stortinget.

Ikke nødvendigvis fordi en flertallsregjering vil kunne føre til et «majoritetens tyranni». Flertallsstyre ligger i den parlamentariske styringsformens natur. Men fordi det for enhver koalisjonsregjering også er et spørsmål om hvilke særinteresser det er legitimt at den løfter frem på tvers av eventuelle flertallsinteresser blant velgerne og i folket forøvrig.

Som den amerikanske samfunnsforskeren Mancur Olson fant ut etter at han hadde besøkt Europa på 1950-tallet, er det en utfordring i ethvert samarbeid mellom aktører av ulik størrelse at de små vil utnytte de store, siden de store ofte har størst interesse i å få til et felles resultat. Dette gjelder ikke minst i politikken, hvor denne «logikken i kollektiv handling», som Olson kalte det, vil være spesielt fremtredende i tilfeller som det statsminister Solberg nå står overfor.

Ønsket om å etablere en borgerlig flertallsregjering er noe Solberg har fremmet i mange år, men det er også et naturlig mål for ethvert parti som søker regjeringsmakt.

Utfordringen for Høyre er at kompromissene eller innrømmelsene i forhandlingene med Fremskrittspartiet, Venstre og KrF kan bli så mange og omfattende at partiets egen profil og politikk på sikt viskes ut.

Alle partier må gi og ta i en koalisjonsregjering, men for det partiet som har mest å tape på at det ikke oppnås enighet, vil dette alltid være en spesiell utfordring. I dette tilfellet ikke bare på grunn av Høyres størrelse sammenlignet med sine koalisjonspartnere, men også fordi statsminister Solberg har vist at Høyre er et styringsdyktig – og styringsvillig – parti på borgerlig side.

Denne posisjonen forplikter henne til å arbeide for en borgerlig samlingsregjering så lenge det er borgerlig flertall i Stortinget. Men Erna Solberg har også utviklet en måte å tenke på som statsminister, hvor hun setter langsiktige politiske interesser foran kortsiktige gevinster for sitt eget parti i regjeringsposisjon.

Som professor Kaare Strøm og jeg viser i et nylig publisert notat fra Civita om «den solbergske parlamentarismen», er ikke dette spesielt for Norge eller i norsk politisk historie. Dette er noe ethvert styringsvillig parti vil måtte forholde seg til i en koalisjonsregjering. Det spesielle med Solbergs parlamentariske praksis er den omfattende samarbeidsavtalen som ble inngått mellom Høyre og FrP da de dannet regjering i 2013, og med KrF og Venstre i Stortinget.

Selv om denne avtalen ikke ble videreført i inneværende stortingsperiode, legger den sterke føringer for forhandlingene mellom de fire potensielle regjeringspartnerne. Hvis Solberg lykkes og danner en flertallsregjering, vil hennes største utfordring som statsminister bli å unngå et «minoritetens tyranni» som vil kunne gjøre regjeringens langsiktige forhold til Stortinget vanskeligere, og helt sikkert irritere hennes egne velgere.

Innlegget var publisert i Fædrelandsvennen 12. januar 2019.