Frie individer styrker fellesskapet
Karikaturen av markedsøkonomien og dets menneskesyn gjentas til det kjedsommelige og uinteressante, skriver Lars Kolbeinstveit.
Publisert: 4. november 2018
Ideen om at høyresiden forfekter en ideologi basert på en idé om at «alle er egoister» (Stein Stugu i Dagsavisen 31. oktober), eller at høyresiden forfekter en individualisme som «gjør enhver til sin egen lykkes smed» (Knut Arild Hareide i sin bok Det som betyr noe) baserer seg i hovedsak på stråmenn. Det bidrar ikke til konstruktiv debatt om ideologiske forskjeller i norsk politikk.
Begrunnelsene for en liberal økonomi handler ikke om egoisme. Grunnlaget for oppslutningen om markedsøkonomien handler om at det er det beste systemet vi har for å skape velstand, som igjen kan danne grunnlag for blant annet velferdsstaten. Dette synet på markedsøkonomi har bred politisk oppslutning i Norge. Men få mener av den grunn at markedsøkonomien er et perfekt system. Den må reguleres, men hvordan den reguleres er avgjørende. Det er også politiske debatter om hvor egnet markedsøkonomi med profitt er, på ulike områder. Det ser vi for eksempel i dagens debatt om profitt i velferden. Men grunnleggende sett er det likevel bred oppslutning om en fri, åpen markedsøkonomi kombinert med en omfattende velferdsstat.
En mulig grunn til at høyresidens støtte til markedsøkonomi tolkes som støtte til ensidig individualisme og egoisme er synet på profitt og forfølgelse av egeninteressen. Markedsøkonomiens store tenker Adam Smith forsvarte i sine verker forfølgelsen av egeninteressen, men hva som legges i dette karikeres ofte av markedsøkonomiens motstandere. Å forfølge egeninteressen handler i stor grad om å gjøre det man er best egnet til, og om å inngå avtaler både en selv og ens avtalepartner tjener på. Hvorfor det skader fellesskapet er uklart. I tillegg er begrepet knyttet opp til arbeidsdeling og handel. På makroplan handler det om at for eksempel Norge spesialiserer seg på tømmer og fisk, og handler med utenlandet som kan levere korn eller tøy i retur. Alternativet er å opptre strengt individualistisk og gjøre alt selv, som Isak Sellanrå i Knut Hamsuns Markens grøde. I et slikt system ville økonomien blant annet ikke tatt i bruk stordriftsfordeler eller komparative fortrinn. Produktiviteten og dermed vår velstand ville vært katastrofalt mye dårligere.
Det er en myte at markedsøkonomien er bygget på en ensidig individualisme. Markedsøkonomien er snarere en stor sosial kontrakt basert på tillit som gjør oss mer – ikke mindre – avhengig av hverandre. Det er likevel en fare for at forfølgelsen av egeninteressen henfaller til «egoisme» eller umoral. Nettopp derfor var Adam Smith opptatt av at markedet måtte omgis av institusjoner som regulerte markedet. Reguleringer bør hindre monopol, prissamarbeid og annen undergraving av konkurransen.
Offentlige velferdsordninger står heller ikke i motsetning til en liberal markedsøkonomi. Ifølge Kåre Willoch, i hans siste bok Alt med måte, som han har gitt ut sammen med Torbjørn Røe Isaksen, er snarere sosiale velferdsordninger – for eksempel inntektssikring ved arbeidsledighet som følge av omstilling i økonomien – avgjørende for oppslutning om markedsøkonomien. Willoch sier: «En god velferdsstat bidrar til å gjøre det lettere å opprettholde en effektiv, fri markedsøkonomi.»
Et sentralt element i kristendemokratisk tenkning, som Hareide gjengir, er ideen om at samfunnet bygges nedenfra. Det er de små felleskapene lokalt, ofte basert på familien, som danner grunnlaget for fellesskap. Et slikt syn tar utgangspunkt i at mennesket er et sosialt vesen, men dette står ikke i motsetning til individualisme. Liberalismens idé om individets frihet handler ikke om å forfekte egoisme, slik Stugu antyder. Ideen er snarere dypt anti-autoritær. Den handler om respekt for individuelt mangfold. Moralfilosofisk er den bygget på en tanke om at det er frie og opplyste individer, som i sterkest grad er i stand til å opptre som moralske og sosiale vesener.
Hareide ønsker seg et sentrumsalternativ, eller en tredje vei, mellom kollektivisme og individualisme. Enkelte på venstresiden vil nok hevde at Hareide karikerer norsk kollektivisme. På den annen side er det liten tvil om at Hareides vei, hvor «fellesskap vokser fra grasrota», ikke står i noen nevneverdig motsetning til det synet på forholdet mellom stat, sivilsamfunn og marked, som preger den brede norske høyresiden. Derfor er Hareides prosjekt i så stor grad avhengig av å tegne en karikatur av høyresiden – en karikatur som stemmer som Stugu har tegnet i årevis.
Karikaturen av markedsøkonomien og dets menneskesyn gjentas likevel til det kjedsommelige og uinteressante. Det er uinteressant fordi økonomisk tenkning og kristendemokratisk menneskesyn er mye mer moderat. Stugu mener for eksempel pensjonsreformen var «et langt skritt vekk fra å tenke fellesskap til å vektlegge økonomisk egennytte». Stugu viser her etter min mening mangel på forståelse for å tenke moderat – eller det Willoch ville kalt Alt med måte. Skal felles velferdsordninger opprettholdes, må de være økonomisk bærekraftige. I tillegg må de ivareta ta flere hensyn og drivkrefter. Årsaken til at vi har visse egenandeler, incentiver eller kontrollmekanismer i velferdsstaten er ikke at vi tror mennesker er gjennomsyret egoistiske, men at vi erkjenner menneskers svake og gode sider. Ifølge en undersøkelse fra NAV-kontroll for noen år tilbake var egenmeldt sykefravær en av de velferdsordningene nordmenn hadde lavest tillit til. Hvis befolkningen, det vil si skattebetalerne, oppfatter at velferdsordninger er for rause – at det med «krev din rett» – ikke følger ett tydelig: «gjør din plikt» – kan oppslutningen om felles velferdsordninger svekkes. Hvis vi ikke ønsker et samfunn hvor «enhver gjøres til sin egen lykkes smed» må det tenkes moderat om markedet, men også om velferdsstaten.
Artikkelen er publisert i Dagsavisen 2.11.18.
Relatert
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Det er ikke bare billig anti-intellektualisme Ap lefler med
Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp
EU kan bli Sylvis mareritt
Sjelden har Adam Smiths maktkritikk vært mer relevant enn i dag
